Kirken og jødene

Selv om det ville være altfor sterkt å si at antisemittismen er borte i den katolske kirken, er mye av det teologiske grunnlaget for den vesentlig svekket de siste tiårene.

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

I januar 1996 hadde Jerusalem Report en 5 siders artikkel om de kristnes forhold til jødene. Hovedvekten lå på den største kirken, den romersk-katolske, men det var også sideblikk til andre kristne kirker. Innholdet var overraskende for meg, og vil antakelig også overraske noen av leserne. Forfatteren var Yossi Klein Halevi. Senere leserkommentarer til artikkelen avslører ingen feil av betydning i innholdet. Jeg går derfor ut fra at det stemmer.

For ca. 40 år siden, under det andre Vatikankonsilet, utgav den katolske kirken et dokument som begynte med ordene Nostra aetate (I vår tid). Og som vanlig i de kretser er åpningsordene blitt navnet på dokumentet. Dokumentet benekter at jødene har kollektiv skyld for Jesu død. Det stadfester kristendommens jødiske røtter. Og det slår fast at Guds pakt med jødene fremdeles er gyldig.

Antisemittiske betegnelser
Den gamle beskyldningen om jødene som “Guds mordere” er langt på vei i ferd med å forsvinne, hevder en katolsk prest. Og selv om det ville være altfor sterkt å si at antisemittismen er borte i den katolske kirken, er det teologiske grunnlaget for den vesentlig svekket.

Uttrykk som “de vantro jøder” er fjernet fra langfredags-liturgien og erstattet med bønn for jødene, “som var de første til å høre Guds Ord”. En rekke erklæringer fra Vatikanet har bestemt at det jødiske perspektivet i Jesu liv og død skal understrekes: Jesus levde et fullt ut jødisk liv, de baktalte fariseerne stod på mange måter Jesus nær teologisk, at noen jøder forsøkte å advare Jesus mot faren som truet, at bare noen av lederne og ikke jøder flest var imot Jesus. Ifølge en undersøkelse fra 1992 i amerikanske lærebøker, er disse retningslinjene blitt gjennomført.
En undersøkelse i USA i slutten av 80-åra viste at 85 % av de katolske lærerne gikk imot den såkalte erstatningsteologien, at den kristne kirken har overtatt jødenes rolle som Guds utvalgte folk. De mente at jødene fremdeles er Guds folk.

Frelst uten tro på Jesus
Det mest oppsiktsvekkende punktet i artikkelen er at ifølge gjeldende katolsk teologi kan jøder bli frelst uten å ta imot Jesus som sin frelser. En av de ledende teologene ved Vatikanet, Georges Cottier, svarer “selvfølgelig” på spørsmålet om jøder som ikke mottar Jesus kan bli frelst bare gjennom å praktisere jødedom. – Dette gjelder ikke bare de jødene som levde før Jesu tid, eller dem som ikke har hørt om ham. Det gjelder også jøder som kjenner det kristne budskapet og med åpne øyne velger å holde Jesus utenfor. En katolsk geistlig i Jerusalem, Stransky, sier: “Før .. trodde vi at Gud kan frelse ikke-katolikker til tross for deres uvitenhet. Nå er vi kommet til at Gud arbeider gjennom deg fordi du er en jøde, ikke til tross for det.”

I 1991 ble et hyrdebrev lest i alle katolske kirker i Polen. Det gikk til angrep på gammel, antisemittisk teologi. Samtidig ble jødiske studier innført i seminarer.

Vatikanet og Israel
Nå [i 1996] har Vatikanet omsider også anerkjent staten Israel. Med det er det største irritasjonsmomentet mellom jøder og katolikker ryddet av veien. Og det er klart at den katolske kirken ikke lenger holder fast ved tanken om at jødene er det “evig vandrende” folket til straff for at det ikke tok imot Jesus. Paven har nylig sagt klart at det er jødenes “rett” å “vende tilbake til sine forfedres land”. Og i møte med Leah Rabin (enken etter den myrdede statsministeren) sa paven at Jerusalem har en “dobbel rolle” som hovedstad for Israel og som sentrum for tre religioner. Selv om uttalelsen ble fulgt av en uttalelse om at Vatikanet ikke har endret sitt syn på Jerusalem, er dette det klareste uttrykk noensinne for at den katolske kirken godtar israelsk suverenitet over byen.

Et spørsmål som fremdeles er vanskelig, er hvor langt kirken skal gå i å erkjenne skyld for Holocaust. Det foreligger forslag om et dokument som bl. a. setter kristen, antijødisk “opplæring til forakt” som en forutsetning for Holocaust. Jødene mener at et slikt uttrykk er nødvendig dersom det skal være snakk om ekte omvendelse, men noen katolikker føler at det er å gå for langt.

Uansett: Etter jødisk syn er den nåværende paven den klart beste som har vært. Han er den første som har fordømt antisemittisme som “synd mot Gud og mennesker”, den første som har besøkt en synagoge (i Roma i 1986), og han har fulgt opp Nuestra aetate, erklæringen vi så på innledningsvis i denne artikkelen.

Andre kirkesamfunn
Slik det fortoner seg fra jødisk side, er den katolske kirken kommet lenger på mange felter enn de fleste protestantene. Men på protestantisk side er det store variasjoner.

Fiendtlige retninger
Den anglikanske kirken i New Zealand har fjernet ordene Israel og Zion fra sin salmebok, så ikke noen skulle komme på den tanken at den er forurenset av zionisme.

Kirkenes Verdensråd, som representerer 324 store protestantiske og ortodokse kirker, har vært meget fiendtlig mot Israel. Først etter Oslo-avtalen (i 1993) har det vært et visst forsøk på mer likebehandling. Men mange kirker har vært påvirket av “frigjøringsteologi”, som er sterkt anti-israelsk.

Vennligsinnede retninger
De første samtalene på like fot mellom jødedom og kristendom var det ikke den katolske kirken som stod for, men noen protestantiske kirker i Nederland, Tyskland og Sveits. Og blant protestanter (“evangelicals”, de som noen ynder å kalle “fundamentalister”) er det en voksende bevegelse som vil undersøke kristendommens jødiske røtter. Det gjelder spesielt de 70 millionene evangelicals i USA. Mange understreker de jødiske sidene ved Jesus, og tar gjerne opp jødiske elementer i sin feiring av høytidene. Mange av disse gruppene er også sterkt pro-israelske. Den internasjonale kristne ambassaden må vel sies å være en del av dette mønsteret.

I USA er det nå et interessant fellesskap under utvikling mellom ortodokse jøder og evangeliske kristne. I tillegg til en generell skepsis mot Oslo-avtalen og mot Islam, er de i ferd med å oppdage at de også har mange felles verdier, særlig innenfor feltet familieliv.

Nylig har en luthersk kirke med 5 millioner medlemmer i USA vedtatt å gå imot antisemittisme hos Martin Luther. Jødehatets historie skal belyses i kirkens utdanning. Ledere fra kirkesamfunnet foretok en symbolsk pilgrimsferd til en synagoge i Chicago, bekjente den lutherske kirkes synd mot jødene og bad de tilstedeværende om tilgivelse.

Kirkesamfunn som før ikke har vært opptatt av forholdet til jødene, trekkes nå etter hvert inn i samtalene. I den gresk-ortodokse kirkens liturgi har “jødene” fremdeles skylden for at Jesus ble drept. Men teologer fra denne kirken har bekreftet at Guds pakt med Israel fremdeles er gyldig.

Selv den russisk-ortodokse kirken, som mange frykter er blant dem som er minst interessert i en dialog, er det tegn til indre strid om forholdet til jødene.

Misjon eller dialog?
Jødedommen er en ikke-misjonerende religion. Jødene opplever det som umoralsk og nedverdigende å bli utsatt for misjon. De føler det som en stempling av deres tro som mindreverdig. Deres holdning skriver seg vel ikke minst fra de utallige forsøk på tvangsomvendelse som de har vært utsatt for gjennom historien.

Situasjonen i dag er at noen av de evangeliske kirkene som sterkest har en pro-israelsk og til dels pro-jødisk profil, samtidig er de som mest driver misjon, mer eller mindre direkte. Jews for Jesus (jøder for Jesus) har gjort et omfattende arbeid i USA, og fått mange jøder til å gå over til kristendommen.

Noen kristne tror at jødene må omvende seg før Jesus kan komme igjen. Andre mener at det er Guds sak om, når og hvordan jødene skal bli frelst. Det viktigste akkurat nå er det Gud gjør med folket, og den viktigste “misjon” kristne kan gjøre er rett og slett å støtte Israel og jødene i den situasjonen de er nå.

Noen kristne driver ikke organisert misjon. Men de “vitner” for jødene. Mange jøder føler at det langt på vei er det samme.

Artikkelen i Jerusalem Report nevner ikke messianske jøder. Men det er en kjent sak at det finnes tidligere jøder som er blitt kristne, og som mener at de kan kombinere jødedom og kristendom. Den tradisjonelt jødiske holdningen til dette har vært at det ikke lar seg gjøre. Enten er man jøde, eller så er man kristen.

Noen jøder innrømmer at man vanskelig kan vente at kristendommen, som har misjon som en viktig del av selve troen, kan oppgi misjon helt. Men dersom Guds pakt med Israel gjelder, og jødene har en rolle å spille i tida som ligger foran, må det jo finnes jøder til å spille rollen. Dersom misjonen lykkes, vil det ikke lenger være jøder i verden, sier jødene.
Det er vel et faktum også i Norge at dette med misjon og jøder er en vanskelig sak. Folk som ellers enige om mye, kommer til ulike konklusjoner i denne saken.

Forholdet til hverandre
Jødene hadde fryktet at etter hvert som Holocaust kommer mer på avstand, ville de kristnes skyldfølelse minke og interessen for dialog med jødene minke. Men hittil har det gått motsatt. Dialogen øker.
Det er også en viss tendens til trialog, dvs. samtaler der også muslimer er med.

Jødene føler det ennå ubehagelig at mange kristne oppfatter deres tro som en noe primitiv “lovreligion”, en foreløpig religion som først blir fullkommen i kristendommen.

Men klagene er ikke bare enveis. Hittil har det i stor grad vært kristne som har kommet jødene i møte. Nå er det et økende krav fra kristen side om at jødene skal gjennomgå på nytt sin negative holdning til kristendommen og kristenheten. En vanlig oppfatning er at kristendommen er en slags forvridd jødedom for hedninger.

Ned på grasrota?
Det som er skrevet i denne artikkelen, er først og fremst utviklingstrekk som har foregått på bevisst, teologisk hold. Hvor mye som er trengt ned på grasrota, blant jøder og kristne, kan være en annen sak. Artikkelen tyder på at dette er enda mindre kjent blant jøder, ikke minst i Israel, enn blant kristne.

Dermed ligger det ikke bare fortsatt spennende samtaler, men også en stor pedagogisk oppgave, og venter.

Forrige artikkelGaza er i palestinernes hender
Neste artikkel38 års okkupasjon slutt
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no