Bok med dhimmiperspektiv og klar slagside

Jens Olav Mæland har skrevet en ny bok om palestinske kristne som gir et mangelfullt og fortegnet bilde av deres situasjon.

Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Les også:
Mælands villfarelse

17. april stod den følgende kritikken fra MIFFs styreleder på trykk i avisen DagenMagazinet. Nye debattinnlegg fulgte i mai og juni (se under).

Bok med dhimmiperspektiv
Av Morten Fjell Rasmussen

Luther forlag ga nylig ut boken «Glemt av sine egne – Rapport fra de kristnes situasjon i Det hellige land».
Boken, som er skrevet av sokneprest Jens Olav Mæland, gir leseren interessante innblikk i livssituasjonen og perspektivene til deler av det palestinsk-kristne samfunnet. Men det er en svakhet at mange av de kristne intervjuobjektene og informantene ser virkeligheten gjennom et dhimmi-perspektiv – perspektivet til kristne som i århundrer har måttet underkaste seg og være lojale overfor muslimene i området om de skulle hå håp om å få leve i fred. Dette preger boken, og resultatet er at den gir et mangelfullt og i stor grad fortegnet bilde av palestinske kristnes situasjon.

Som eksempel på dette kan vi nevne at boken ukritisk presenterer undersøkelsen «The Sabeel Survey on Palestinian Christians in The West Bank and Israel» fra 2006. I følge denne undersøkelsen opplever 14 prosent av de israelske intervjuobjektene vanskeligheter som følge av religiøs fanatisme, mens bare 7 prosent av deres trossøsken på Vestbredden gjør det samme. Og når undersøkelsen presenterer årsaker til at kristne forlater Vestbredden, nevnes ikke kristenforfølgelse i det hele tatt. Da slik forfølgelse er grundig dokumentert, kan resultatene vanskelig forklares på annen måte enn at intervjuobjektene fra Vestbredden har avgitt svarene sine under frykt og opptrer som dhimmier.

Jens Olav Mæland bruker mye plass på bakgrunnen for det palestinske flyktningproblemet og Israels historie generelt. Her er det en del interessant stoff, blant annet historiene til kristne palestinere som ble flyktninger i 1948. Men den historiske presentasjonen av hva som skjedde i og omkring 1948 har sterk slagside. Fakta som taler til Israels fordel utelates eller forvrenges, mens anti-israelske argumenter slukes med hud og hår. I omtalen av Israels frigjøringskrig hevder Mæland at det jødiske samfunnet aldri stod overfor noen reell militær trussel. På tross av dette skal jødiske/israelske styrker planmessig ha gått inn for å fordrive flest mulig arabere, med den hensikt å underlegge seg mest mulig land og å stjele verdiene til den arabiske befolkningen. Mæland beskriver arabiske terrorgrupper som «tallmessig ubetydelige og ineffektive», mens de regulære arabiske styrkene hele tiden var både tallmessig og materielt sett underlegne sammenlignet med de jødiske/israelske. Her er Mæland på klar kollisjonskurs med seriøs historisk forskning, blant annet med den høyt respekterte historikeren Benny Morris. Benny Morris har dokumentert at det var presset fra de arabiske styrkene som gjorde at defensiv forsvarskrig ikke lenger var et alternativ for de jødiske styrkene fra april 1948 (slik de hadde praktisert i de fire månedene fra arabiske grupper startet sin terrorkampanje 30. november 1947).
Det fantes aldri noen masterplan om å fordrive flest mulig arabere (arabiske ledere hadde derimot planer om å fordrive jøder), og det var først i mai-juni 1948 Israel endelig fikk tak i større mengder våpen. Da hadde krigen pågått i et halvt år.

Når Mæland skal vise hvor svakt araberne stod militært i forhold til jødene/israelerne, sammenligner han de jødiske/israelske styrkene med «Den arabiske Legion». Denne sammenligningen gir et skjevt bilde av situasjonen. For «Den arabiske Legion» var ikke en samlebetegnelse på alle arabiske styrker, det var navnet på den trans-jordanske hæren. Israel ble i tillegg angrepet av egyptiske, syriske, saudiske, irakiske og libanesiske styrker.

En annen feil gjelder bakgrunnen for det palestinske flyktningproblemet. Her hevder Mæland det er en myte at arabiske ledere oppfordret sin egen befolkning til å flykte. Han hevder sågar at Benny Morris har avlivet denne myten. Men denne «myten» er en del av bildet. Og om Mæland leser Morris’ fremstilling nøyere, vil han finne en bråte eksempler på at slike oppfordringer ble gitt.

På tross av disse forholdene innholder boken en god del interessant stoff. Blant annet får leseren innblikk i historien til de tradisjonelle kirkesamfunnene i Det hellige land og i hva som kjennetegner disse. Men som innføringsbok i palestinske kristnes livssituasjon eller Israels historie bør den brukes med forsiktighet.

Tirsdag 12. mai svarte bok­forfatter Jens Olav Mæland på Rasmussens kritikk.

Fakta i Midtøsten-konflikten
Av Jens Olav Mæland

Morten Fjell Rasmussens (MFR) innlegg om min bok «Glemt av sine egne. Rapport fra den kristnes situasjon i Det hellige land» (DagenMagazinet 17/4) fordrer et tilsvar.

1) Han hevder at jeg har valgt ut palestinske vitner med et «dhimmi-perspektiv». Det betyr at de er innforlivet med å være annenrangs, og har derfor fordommer vis a vis Israel.
En slik påstand anser jeg som en debatt-teknisk avsporing fra MFRs side. Elias Chacour må kunne sies å være i høyeste grad representativ for de kristne så vel i Israel som på Vestbredden, en anerkjent talsmann for menneskerettigheter, rådgiver for president Jimmy Charter, og flere ganger foreslått til Nobels fredspris. Også de andre som jeg portretterer, har den største integritet som kristne i området.

Når MFR avfeier den grundige undersøkelsen i 2006, «Survey», som useriøs og at intervjuene har skjedd «under frykt for reaksjoner», er dette en grov insinuasjon. Undersøkelsen er foretatt av høyt kvalifiserte lærere og professorer ved Betlehem Universitet. Den er vitenskapelig kvalitetssikret, og har fått stor anerkjennelse. Men MFR avviser den fordi den bringer fram fakta som ikke stemmer med hans tanker.

2) MFR hevder at jeg tegner et galt bilde av hva som skjedde fra 1947-49 da staten Israel ble opprettet. Jeg støtter meg til de nyere jødiske historikerne som har korrigert det bildet som lenge var opplest og vedtatt, nemlig at palestina-araberne rømte området frivillig på oppfordring fra deres egne ledere. De hevder alle at palestina-araberne ble drevet på flukt av israelsk press og terrorhandlinger. Dette sies helt klart av professorene Avi Shlaim, Ilan Pappe – og også Benny Morris. I samleverket «The War for Palestine» (som MFR øyensynlig ikke har lest) sier sistnevnte at «flyktningeproblemet ble skapt av jødiske styrkers angrep på arabiske landsbyer og byer og ved innbyggernes frykt for slike angrep som toppet seg i utdrivelser, grusomheter og ryktet om grusomheter – og den avgjørende Israelske kabinett-avgjørelsen i juni 1948 om å nekte flyktningene muligheten til å vende tilbake». Morris dokumenterer at «transfer-tenkningen» var grunnleggende viktig for sionistene fra 1937-47.

Morris – som MFR gjerne støtter seg til – sier også at de israelske militære enheter ved krigsutbruddet i mai 1948 var både tallmessig og utstyrsmessig overlegne i forhold til de arabiske styrkene. Dessuten fikk de tilført mer avanserte våpen. Det samme er klart beskrevet av professor Nils Butenschøn i hans nye bok «Midtøsten».

Det er kanskje ikke så rart at MFR finner mye av min dokumentasjon besværlig. Han leder jo en pro-israelsk organisasjon som i tykt og tynt forsvarer Israels politikk. MIFF ser jo på Muren som en velsignelse, mens jeg deler de kristne palestinernes syn, at den er en forbannelse. MFR mener at det ikke finnes noe reelt palestinsk flyktningeproblem, og at det er prestisje og stahet som holdet det i live, mens jeg mener at det er en dyp krenkelse av menneskerettigheter, slik også Den internasjonale domstolen sier i sin uttalelse av 9. juni 2004 (jfr. FN-resolusjon 242). Han forsvarer i hovedsak alle Israels militære aksjoner – også den siste i januar/februar på Gaza, mens jeg mener at Israel gang på gang har begått krigsforbrytelser i strid med deres egen åndelige arv. Nå sist i Gaza. Han mener at krigen i 1947-49 og utdrivelsen av 700.000 palestinere var en riktig strategisk handling, mens jeg mener at det i virkeligheten er etnisk rensing. Han mener at Israel står for et eksemplarisk demokrati, mens jeg mener at den sionistiske staten etter sitt vesen er ekskluderende – en apartheidstat som ikke fortjener betegnelsen demokrati, men heller «etnokrati», slik flere jødiske intellektuelle har foreslått.

MFR mener at problemet egentlig består i at palestinerne er fordomsfulle overfor jøder, og at hvis palestinske lærebøker var blitt kvalitetssikret og renset for antijødisk propaganda, ville freden være i sikte. Men dette er å underkjenne at Israels massive og omfattende okkupasjonspolitikk som ikke fremmer sikkerhet, verken for Israel eller dets borgere. Sikkerheten kan bare fremmes gjennom en slutt på okkupasjonen og en rettferdig fred, som må basere seg på at Israel erkjenner sitt ansvar for det palestinske folkets lidelser.

Morten Fjell Rasmussen svarte Mæland fredag 5. juni.

Svar på «Fakta i Midtøsten-konflikten»
Av Morten Fjell Rasmussen

Under denne overskriften kommenterte Jens Olav Mæland (JOM) for litt siden en omtale undertegnede har skrevet om boken «Glemt av sine egne. Rapport fra de kristnes situasjon i Det hellige land». Boken er skrevet av JOM og kom ut tidligere i vår på Luther Forlag. JOMs svar på bokomtalen fordrer et tilsvar.

JOM mener blant annet kritikken min av en spørreundersøkelse blant palestinske kristne skyter over mål. I undersøkelsen får blant annet kristne som har forlatt Vestbredden spørsmål om hvorfor de emigrerte. Min skepsis til undersøkelsen skyldes blant annet svarene disse gir: Ingen av dem oppgir forfølgelse utført av andre palestina-arabere som årsaken til utflyttingen. Betyr det at ingen av disse har flyktet på grunn av forfølgelse? Selvsagt har noen av dem det, da forfølgelsen er omfattende og grundig dokumentert. Det dette viser er at mennesker som lever i frykt ikke nødvendigvis svarer åpent og ærlig. Og da hjelper det ikke hvor dyktige de som gjennomfører undersøkelsen er.

Store deler av JOMs innlegg benyttes til å skildre mitt syn på ulike forhold – saker jeg ikke kommer inn på i bokomtalen. Her benyttes bred pensel. I følge JOM ser jeg på Israel som et «eksemplarisk demokrati», mens organisasjonen jeg leder, Med Israel for fred (MIFF), forsvarer Israels politikk «i tykt og tynt». Dette er uttalelser som inneholder snev av sannhet, men JOM strekker strikken langt og det er ikke snakk om noen objektiv virkelighetsbeskrivelse. Vi finner paralleller til disse uttalelsene i boken hans når han kritiserer Israel: Det tegnes et sort/hvitt-bilde uten mange nyanser.

I boken beskriver JOM hvordan arabiske palestinere ble fordrevet av jødiske/israelske styrker da Israel ble opprettet. Dette er grundig dokumentert. Men JOM, som ellers benytter den israelske historikeren Benny Morris hyppig, utelater Morris’ beskrivelse av bakgrunnen for dette: De ble fordrevet fra områder langs grensen og langs hovedferdselsårer for å gjøre den jødiske staten mindre sårbar under en ventet invasjon fra nabolandene. De fleste som bodde slike steder flyktet ut av Israel eller ble drevet ut, men ikke alle. Mange fikk flytte til områder lenger inne i Israel.

Utelatelsen kan kanskje forsvares ved at historikerne ser ulikt på hva som var motivasjonen bak de jødiske/israelske styrkenes handlinger. Men når JOM hevder at Morris har avlivet myten om at arabiske ledere oppfordret sine egne til å flykte, tar han feil. I Morris’ hovedbok om bakgrunnen for det palestinske flyktningproblemet gir han en bråte eksempler på at slike oppfordringer ble gitt.

JOM forteller om et jødisk samfunn som aldri var militært truet, og som likevel valgte å være brutal mot den arabiske befolkningen for å få tak i verdiene deres. Arabiske terrorgrupper omtales som «tallmessig ubetydelige og ineffektive. Deres angrepsmål var kollaboratører som solgte land til jøder». En rekke fakta taler imot denne fremstillingen, blant annet følgende: I mars 1948 kunne ikke jøder kjøre fra Tel Aviv til Haifa langs hovedveien ved havet, som følge av terror fra arabiske landsbyer. På samme tid sultet den jødiske befolkningen i Jerusalem (ca 100.000) som følge av arabiske angrep på forsyningskonvoier fra Tel Aviv.

Israels frigjøringskrig var ikke så forskjellig fra andre kriger, hvor soldater kjempet desperat for å redde seg selv og gruppen de representerte. I kriger hender det at motpartens sivile blir ofret for å redde ens egne sivile, og noen ganger under Israels frigjøringskrig gikk dette ut over den palestinsk-arabiske befolkningen. Men hovedansvaret for disse lidelsene ligger hos de som startet krigen. I følge JOM er det uavklart hvem dette var, men hos Benny Morris finnes ingen tvil: Umiddelbart etter delingsvedtaket i FN ble det jødiske samfunnet utsatt for en arabisk terrorbølge. Dette innledet krigens første fase. Deretter ble Israel invadert 15. mai, Israel invaderte ikke nabolandene.

JOM skriver at en rettferdig fred må basere seg på at Israel erkjenner sitt ansvar for det palestinske folkets lidelser. Men blant israelerne finnes allerede høy grad av slik erkjennelse. På den annen side mangler en palestinsk anerkjennelse av jødenes rett til å ha en stat. Blir det ingen endring her, vil det aldri bli noen stabil fred mellom israelere og arabere.

 

Forrige artikkelPalestinerne nekter å forhandle
Neste artikkelArrestordre vil begrense Israels rett til selvforsvar
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Morten Fjell Rasmussen ble første gang valgt som styreleder i MIFF 28. juni 2008.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -