Det første sjefen for norske biskoper gjorde var å kritisere Israel

Det var ingen overraskelse, det har vært en varslet katastrofe.

Olav Fykse Tveit. (Foto: SEK/Studio Casagrande/Louis, flickr)

Allerede i september 2019 meldte MIFF at «Den norske kirke ser ut til å få ledende biskop med svært fiendtlig agenda mot Israel». MIFF har gjennom en årrekke vist at Olav Fykse Tveit støtter politisk krav som vil gjøre slutt på verdens eneste jødiske stat og fordømmer barrieren som beskytter israelere for islamistiske terrorister.

Søndag 10. mai 2020 ble Fykse Tveit vigslet til biskop og preses. Denne uken har han samlet et enstemmig bispemøte bak en uttalelse med ekstremt ensidig kritikk av Israel.

«Det første sjefen for norske biskoper gjorde da han fikk jobben, var å kritisere Israel for annekteringen av palestinsk land. De norske biskopene frykter at statsminister Benjamin Netanyahu ødelegger muligheten for fred,» skriver Aftenposten. «Biskopene er ikke lenger Israels beste venner,» er overskriften. En mer foreldet overskrift har vel neppe vært publisert i en seriøs norsk avis på lang tid, og det er lite grunnlag for å si at biskopene noen gang har vært Israels beste venner. Med enkelte hederlige unntak, har refrenget fra eliten i Den norske kirke vært det samme helt siden en jødisk stat ble gjenopprettet. «Zionistene behandler de kristne dårlig», «Israel kan bli en fare for freden». Slik lød overskrifter i avisen Vårt Land i 1948 (ifølge boken «Jødefolket inntar en særstilling» av professor Karl Egil Johansen).

72 år senere er det lite nytt. Det er det samme budskapet som går igjen i uttalelsen fra bispemøtet. Her følger MIFFs kommentar avsnitt for avsnitt.

«Bispemøtet i Den norske kirke uttrykker vår dype bekymring for israelske myndigheters plan om å annektere deler av den okkuperte Vestbredden. Vi gir vår støtte til uttalelser fra kirkeledere i Jerusalem, i Midt-Østen for øvrig (sic!). Gud kaller oss til å sammen skape fred og bidra til rettferdighet for alle folk. Sammen med kirker over hele verden er vi bekymret for at det kan ødelegge muligheten for fred og rettferdighet for både israelere og palestinere. Denne bekymring deles av mange i det internasjonale politiske lederskap, blant dem flere europeiske ledere og FNs ledelse.»

Det høres så fint ut, men «rettferdighet» er et palestinsk kodeord som betyr et Midtøsten uten en jødisk stat. Fykse Tveit har i årevis kjempet for etterkommerne av palestinske flyktningers såkalte «rett til å vende tilbake». Han er ikke fremmed for å gjennomføre full tilbakevendingsrett, selv om det skulle gi, som han selv skrev i DagenMagazinet 30. april 2008, «feil befolkningssammensetning i staten Israel». Fykse Tveit kjemper for at palestinerne får anerkjennelse av sin arabiske stat nummer 22 og muslimske stat nummer 57, men vil også gjøre verdens eneste jødiske stat til arabisk og muslimsk. Les mer om hvorfor palestinerne ikke har rett til å vende tilbake og hva det vil bety dersom Israel skulle bli presset til å gå med på et slikt krav. Senest i 2018 gjentok Fykse Tveit sin støtte til palestinske flyktningers «rett til å vende tilbake til tidligere familiehjem i det som i dag er Israel».

Også Mellomkirkelig råd har gitt offisiell støtte til returrrett. I november 2017 vedtok Mellomkirkelig råd i Den norske kirke en advarsel «mot en utvikling i Israel mot en ‘jødisk stat’, da dette vil kunne forsterke diskriminering og segregering». Mellomkirkelig råd vil også fjerne Israels suverenitet over Jerusalem. De vil «arbeide for at Jerusalem anerkjennes som en by for tre religioner og to nasjoner, og at tilgangen til de hellige stedene er trygg og tilgjengelig for både jøder, kristne og muslimer.»

Israels planer om å hevde full suverenitet over Jordan-dalen og bosetninger på Vestbredden [om lag 30 prosent av Judea og Samaria, det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland] inngår i Trump-planen, som også gir palestinerne utsikter om sin egen stat og erstatningsområder i Negev. Dette nevner ikke biskopene med et ord.

Israel har kontrollert Vestbredden i 53 år uten å annektere området. Likevel har det ikke blitt fred. Har biskopene spurt seg om hvorfor? Kan det være fordi palestinsk side avviser absolutt og kategorisk at det skal forbli noen jødisk stat? Kan det være fordi palestinerne gang på gang har sagt nei til sin egen stat? Kan det være fordi palestinske myndigheter har utdanningssystemer og medier som oppilder til væpnet kamp mot Israel i islams navn? Biskopene er tydeligvis ikke så bekymret for dette at det er verdt å nevne.

«Dersom Israel beveger seg i retning av en enstatsløsning med adskilte boområder og differensierte rettigheter ut fra gruppetilhørighet, kan det ha svært negative og farlige konsekvenser, ikke bare for palestinerne, men også for det israelske samfunnet som gir slipp på demokratiets fundament: rettstaten og like borgerrettigheter for alle. Det kan føre til store spenninger og til mer vold.»

Over hele Midtøsten (og mange andre steder i verden) bor dessverre grupper i adskilte boområder. Det er forventet at Israel – dersom regjeringen noen gang skulle gjøre alvor av en anneksjon (les: – Netanyahu kommer aldri til å annektere deler av Vestbredden) – gir like rettigheter til alle borgere som kommer innenfor statens avklarte grenser. Men palestinerne på resten av 70 prosent av Vestbredden (nesten alle) har jo i teorien stemmerett i palestinske selvstyremyndigheter. Det virker ikke som biskopene er bekymret over at palestinerne ikke har kunnet velge sine ledere de siste 14-15 årene. Trump-planen legger opp til at Israel må forplikte seg til å forhandle om opprettelse av en palestinsk stat. Det blir understreket i planen at dette må være en rettsstat og gi like borgerrettigheter.

«Vi er også dypt bekymret for hvordan en slik handling kan ha svært negative følger for kristne og den lokale kirkens framtid i dette området.  Kirkene i verden kjenner et særlig ansvar for Israel og Palestina, av historiske og teologiske grunner. Den norske kirke har derfor i samarbeid med vår lutherske søsterkirker og Kirkenes Verdensråd et spesielt nært samarbeid med kirker i Israel og Palestina, og et langvarig og sterkt engasjement for fred og forsoning i denne regionen.»

I hele Midtøsten og Nord-Afrika er antallet kristne i tilbakegang, og andelen kristne i kraftig tilbakegang. Men som i 1948, er det sionistene eliten i Den norske kirke advarer mot. Det er underlig med denne selektive bekymringen, særlig når vi vet at antallet kristne i Israel er firedoblet siden 1948.

«Alle mennesker i regionen har samme rett til å leve i fred og få sin verdighet og rettigheter ivaretatt. Nå gjelder det at verdenssamfunnet fastholder at alle land må respektere internasjonal rett. Den internasjonale rettsorden og de universelle menneskerettighetene er mekanismer for å beskytte enkeltmennesker og stater mot overgrep og krig og redskap for rettferdighet og fred.

Vi oppfordrer norske myndigheter til å gjøre det som er mulig gjennom politisk og diplomatisk arbeid for å forhindre at en slik annektering skjer, og dermed en blokkering av fredens mulighet.

Vi oppfordrer alle mennesker, uansett tro og religion, til å arbeide for en varig og rettferdig fredsløsning for begge folk. Vi fortsetter å be om fred for Jerusalem, og for alle folk som bor der og i områdene omkring.»

Igjen er kodeordene om rettigheter og rettferdighet tilbake. Fykse Tveit og hans palestinske venner anvender en tolkning av folkerett som innebærer dobbeltstandard mot den jødiske staten, og som vil bety slutten for Israel dersom «retten» skulle bli tvunget gjennom».

Fredens mulighet er blitt blokkert i hundre år av palestinsk og arabisk motvilje mot å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Fredens mulighet er blitt blokkert de siste mange årene fordi palestinsk side har nektet å forhandle. Fredens mulighet er blitt blokkert fordi palestinsk side har sagt nei til å opprette en palestinsk stat. Det finnes også israelere som er kritisk til annekteringsplaner. Men når biskopene framfører så ensidig bekymring, uten en eneste kjærlig tilrettevisning til palestinsk side, gir de ikke noe konstruktivt bidrag verken til israelere, palestinere eller freden dem imellom.

Forrige artikkelFem ting å vite om rettssaken mot Netanyahu
Neste artikkelNorsk koronabistand gikk til terror-tilknyttede palestinske organisasjoner
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.