Har brukt sine to første bispemøter på å angripe sionister

Olav Fykse Tveit. (Foto: SEK/Studio Casagrande/Louis, flickr)

Ledelsen i Den norske kirke visste hva de gjorde. Før Olav Fykse Tveit ble valgt som preses, varslet MIFF at han har en «svært fiendtlig agenda mot Israel»

Da Tveit ledet sitt første bispemøtet i mai, resulterte det i en uttalelse hvor biskopene uttrykte sin «dype bekymring for myndigheters plan om å annektere deler av den okkuperte Vestbredden». (MIFF gjorde full faktasjekk på uttalelsen.)

Da Tveit i forrige uke ledet sitt andre bispemøte, var de israelske planene om å hevde suverenitet over deler av Judea og Samaria lagt på is. Men det kom ingen takk eller ros fra biskopene, heller ikke ble de nye fredsavtalene med to arabiske land nevnt med et ord. Nei, biskopene er fortsatt «dypt bekymret». Og for andre gang av to mulige sørget Tveit og hans kollegaer på et nytt verbalt angrep mot sionister, denne gang kristensionister. Til avisen Dagen sa biskop Atle Sommerfeldt endog at kristensionisme er «mye verre enn apartheid».

MIFF er en livssynsnøytral organisasjon, så vi skal ikke blande oss inn i de teologiske sidene av biskopenes uttalelse. Men det er ikke bare jødiske og kristne sionister biskopene har problemer med, det er sionismen som sådan. Tveit og kollegaene kjemper på vegne av palestinske kristenledere som avviser det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland, og en slik agenda vil MIFF avvise og motarbeide samme hvilket politisk eller religiøst skalkeskjul det sniker seg inn under.

For MIFF er biskopenes uttalelse forkastelig av flere grunner.

For det første denne monomane hangen til å angripe Israel. Det er skremmende. Store, dødelige konflikter har rast de siste månedene siden forrige bispemøte – flere ledet an av aktører som kaller seg kristne. I konflikten mellom israelere og palestinere har det vært relativt rolig og nesten ingen tap av menneskeliv. Israel har som nevnt fått fredsavtaler med to nye arabiske land i perioden, arabiske medier har vært fulle av israelere og arabere som smiler sammen og skriver nye samarbeidsavtaler. Likevel nevner ikke biskopene noe av dette med et ord, men fortsetter sin ensidige kritikk av påståtte feil og mangler hos Israel og Israels venner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre viser MIFFs gjennomgang (se under) at biskopene gir en beskrivelse av virkeligheten som er et godt stykke unna faktum.

For det tredje bruker biskopene palestinske kristenledere som alibi. Har biskopene undersøkt om disse kristenlederne er frie til å fortelle hvilken virkelighet de befinner seg i, eller uttaler de seg som kirkeledere som lever under totalitært press og frykt? Er biskopene kjent med at kirkesamfunnene i Midtøsten som oftest har en lang antisemittisk historie som de ikke har fått særlig hjelp til å komme seg ut av? Har biskopene også lyttet til messianske jøder? Det har de selvsagt ikke, for blant dem vil nesten alle være sionister.

Her er biskopenes uttalelse (uthevet) med MIFFs kommentarer avsnitt for avsnitt.

Kristensionisme

Situasjonen i Israel og Palestina er dypt bekymringsfull. En rettferdig og bærekraftig fredsløsning som respekterer internasjonal lov, ivaretar sikkerheten og rettighetene for begge folk, synes mer urealistisk enn på lenge. Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.

Israels regjering har i inneværende år signalisert vilje til en løsning som innebærer en demokratisk, demilitarisert palestinsk stat på nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen, med erstatningsområder i Negev for de områdene av Vestbredden som Israel vil hevde suverenitet over (ca 30 prosent). Dersom det ikke var for palestinernes absolutte og kategoriske avvisning til å anerkjenne Israel som en jødisk stat, ville en løsning kunne ha vært på plass for lenge siden. Likevel, og til tross for at bønnen fra kirkelederne gjelder press på partene i flertall, velger de norske biskopene ensidig å legge press på den ene parten. Det minner mye om den gamle leksa fra europeisk kultur generelt, og fra Luther og hans disipler spesielt: Jødene har skylden.

Okkupasjonen er ikke ulovlig, men snarere helt lovlig. Det vil heller ikke være i strid med folkeretten om Israel skulle velge å hevde full suverenitet over deler av Judea og Samaria.

«Sionisme» er et vidt begrep. Det finnes noen grupper som betegnes som «kristensionister» fordi de med begrunnelse i særegne bibelfortolkninger støtter staten Israels ekspansjonspolitikk. Selv om de tilhører kristne kirker, lytter de ikke til appeller fra lokale kirker i Midtøsten. De har et spesielt historiesyn med apokalyptiske endetidsforventninger, der de risikerer å redusere jødene til instrument i et frelsesteologisk skjema.

Ekspansjonspolitikk? Biskopene bør studere disse kartene.

Kun Israel har gitt framvekst av palestinsk selvstyre.

MIFF kan ikke kommentere de teologiske anklagene her, men registrerer at ulike kristensionistiske ledere beskriver biskopenes anklager som en karikatur.

De har en politisk teologi som ignorerer internasjonal lov og menneskerettigheter. Direkte eller indirekte motarbeider de forsøk på å skape rettferdig fred. Disse gruppene er særlig store i USA, men finnes også i vårt eget land.

Fykse Tveit og hans palestinske venner anvender en tolkning av folkerett som innebærer dobbeltstandard mot den jødiske staten, og som vil bety slutten for Israel dersom «retten» skulle bli tvunget gjennom».

Det høres så fint ut, men «rettferdig fred» er et palestinsk kodeord som betyr et Midtøsten uten en jødisk stat. Fykse Tveit har i årevis kjempet for etterkommerne av palestinske flyktningers såkalte «rett til å vende tilbake». Han er ikke fremmed for å gjennomføre full tilbakevendingsrett, selv om det skulle gi, som han selv skrev i DagenMagazinet 30. april 2008, «feil befolkningssammensetning i staten Israel». Fykse Tveit kjemper for at palestinerne får anerkjennelse av sin arabiske stat nummer 22 og muslimske stat nummer 57, men vil også gjøre verdens eneste jødiske stat til arabisk og muslimsk. Les mer om hvorfor palestinerne ikke har rett til å vende tilbake og hva det vil bety dersom Israel skulle bli presset til å gå med på et slikt krav. Senest i 2018 gjentok Fykse Tveit sin støtte til palestinske flyktningers «rett til å vende tilbake til tidligere familiehjem i det som i dag er Israel».

Også Mellomkirkelig råd har gitt offisiell støtte til returrrett. I november 2017 vedtok Mellomkirkelig råd i Den norske kirke en advarsel «mot en utvikling i Israel mot en ‘jødisk stat’, da dette vil kunne forsterke diskriminering og segregering». Mellomkirkelig råd vil også fjerne Israels suverenitet over Jerusalem. De vil «arbeide for at Jerusalem anerkjennes som en by for tre religioner og to nasjoner, og at tilgangen til de hellige stedene er trygg og tilgjengelig for både jøder, kristne og muslimer.» Det er Den norske kirkes politikk overfor Israel som ignorerer folkeretten og menneskerettigheter.

Det er uenighet om hvordan landløftene i Bibelen skal fortolkes. Men vi finner det uholdbart å fortolke Bibelen uten henblikk på de etiske konsekvensene. Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres. Ikke minst vanskeliggjør kristensionismen situasjonen for kirkene i Palestina og Israel. Dette kaller på solidaritet fra Den norske kirke.

Det er uklart hvilke etiske konsekvenser biskopene sikter til. Tror de alvorlig talt at palestinerne ville hatt bedre levekår, mer frihet og demokrati dersom Israel aldri hadde blitt opprettet? De som ønsker å gjøre en informert gjetning, bør la seg informere om de siste 70 års historie i naboland som Libanon, Syria og Egypt.

Biskopene hevder kristensionismen gjør situasjonen vanskelig for kirkene i Palestina og Israel. Da antar vi de tenker som slik: Kristensionister som støtter ytre høyre i israelsk politikk gjør kristendommen upopulær blant palestinere. Men dersom kristne palestinere blir forfulgt og truet på bakgrunn av det som kristne i andre deler av verden måte si eller gjøre, røper ikke det mest om det palestinske lederskapets usunne kollektivistiske, intolerante tankegang?

Bispemøtet finner det uholdbart å bruke Bibelen til å legitimere undertrykkelse eller menneskerettighetsbrudd, eller å tilkjenne ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker. Løftene i Det gamle testamente som omhandler det jødiske folk og landet, kan ikke brukes til å legitimere at palestinere drives fra sine hjem eller fratas sine rettigheter. De har også sin historie i landet og hører hjemme der.

Palestinerne drives ikke fra sine hjem (bortsett fra i ekstremt få unntak hvor det er bygget ulovlig eller boliger til terroristers familie blir ødelagt som avskrekking). Den palestinske befolkningen i konfliktområdet (Gaza, Vestbredden, Israel) har økt med en tidobling de siste hundre årene, til tross for at noen hundre tusen palestinere flyktet ut av området under krigene i 1948 og 1967. Palestinerne som lever under militær israelsk kontroll i dag har flere rettigheter enn det de noen gang før har hatt (under jordanere, briter og osmanere).

Bispemøtet finner derfor kristensionisme teologisk og menneskerettslig uholdbart.

Biskopene bør velge sannhet. I virkeligheten er det sionisme de har problemer med. Det burde være ganske enkelt, også for dem som er utdannet i etikk: Når århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa, må de ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall.

Kirken har mye å svare for når det gjelder sin antijødiske historie. I oppgjør med kirkelig og europeisk antisemittisme har kirken ønsket å utvikle et solidarisk forhold til det jødiske folk. Dette står ikke i motsetning til å engasjere seg for palestineres rettigheter.

Angrep på sionister i hvert bispemøte er ikke veien til å utvikle solidaritet med det jødiske folk generelt, og langt mindre den jødiske menigheten i Oslo som definerer seg selv som sionistisk.

Den norske kirkes raskeste vei til å utvikle solidaritet med det jødiske folk, vil være en erklæring fra bispemøtet med en klar støtte til Israel som jødisk stat. Det vil neppe komme så lenge Fykse Tveit og Sommerfeldt er biskoper.

Flere bispedømmer i Den norske kirke har vennskapsavtaler med ELCJHL (Evangelical Lutheran Church in Jordan and the Holy Land). Bispemøtet ønsker at Den norske kirke aktivt skal støtte dette arbeidet videre. Den norske kirke må fortsatt søke dialog med jøder om hvordan vi som troende kan bidra til rettferdig fred i området.

Vi har forklart over hva «rettferdig fred» er kodeord for.

Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre.

Salme 85, 11

Skal vi satse på det i neste bispemøte?

Jan Benjamin Rødner, MIFFs styremedlem, bidro til denne artikkelen.



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag