Kommentar til Berit Hagen Agøys foredrag til Palestinakomiteen

Generalsekretæren i Mellomkirkelig råd liker ikke at MIFF kritiserer Kirkeuka.
Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd. (Skjermdump fra Palestinakomiteens stream av seminaret 23. oktober 2021)

23. oktober talte Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, på Palestinakomiteens seminar i Ålesund. Talen ble streamet live , og Agøys innslag begynner omkring tidspunktet 4.23.50 i denne lenken.

Agøy sa hun hadde som mål å gi svar på fire hovedspørsmål:

  • Hvorfor er det så vanskelig å snakke om Israel-Palestina-konflikten i kristen-Norge?
  • Hvem er kristensionister og Israel-vennene?
  • Hvorfor ble dialogen med de norske jødene så vanskelig?
  • Hva gjør Den norske kirke for å motvirke antisemittisme og rasisme?

Her følger MIFFs faktasjekk og kommentarer til foredraget. Artikkelen er skrevet av Jan Benjamin Rødner, nestleder i MIFFs hovedstyre, og Conrad Myrland, daglig leder i MIFF.

Kort oppsummert

Berit Hagen Agøy sier til slutt i foredraget at debatten knyttet til Israel og antisemittisme er «det vanskeligste hun driver med i min jobb».

Agøy ser ikke ut til å erkjenne eller se det som burde være innlysende:

Kritikken mot Israel fra Den norske kirke er

  • ensidig – den er blottet for kritikk mot den palestinske og arabiske siden.
  • voldsom,- det dynges opp med lange tirader av kritiske påstander mot Israel (som i Agøys eget eksempel i foredraget) – et annet godt eksempel er Kairos-dokumentet (som Agøy sa lå til utdeling under seminaret) som inneholder 106 kritiske punkter mot Israel.
  • blottet for forklaringer eller noe tilløp til forståelse for Israels situasjon. Det foretas ingen vurdering av sannhetsgehalten i alle påstandene – det er fritt frem for alt, hva enten det er sant eller ei. Påstandene fremsettes ofte i generell form og med voldsomme mentale bilder, så som sammenligning med Holocaust eller korsfestelsen.

Kritikken viser intet tilløp til å vise noen forståelse enn si innsikt i det israelske narrativet. Ensidigheten er overveldende og total.

Oppsummert: Med en så voldsom slagside blir kritikken uakseptabel, men Agøy er ute av stand til å se hvor problemet ligger. Hun er i fornektelse.

Kristensionister

MIFF er en livssynsnøytral organisasjon, og vil ikke gå inn i de teologiske sidene ved temaet.  Men oss bekjent er det ikke noen norske såkalte kristensionister som kjenner seg igjen i hennes plansje om «Kristensionisme – enkelt forklart» . I slutten av foredraget beklager Agøy seg over at MIFF og andre påpeker den hatefulle virkningen av den årlige Kirkeuka, og hun lurer på hvem som skal få lov til å ha definisjonsretten. Generalsekretæren på sin side, forbeholder seg retten til å definere «kristensionisme» og «kristensionister». Det er ikke bare «et utrolig ullent begrep», men samtidig en «ganske sær gruppe», som er «ekstremt hatefulle mot jøder». I dette tilfellet ser det ut som Agøy har en helt annen oppfatning om sin rett til å definere og fordømme andre enn hun mener andre skal ha om henne selv.

Agøy siterer noen jøder på at «kristensionistene er ekstremt hatefulle til jødene». Så vidt vi forstår henne, er dette basert på forestillingen om at i endetiden skal jødene motta Jesus og bli kristne og at de jøder som ikke gjør det vil bli utryddet sammen med alle andre som ikke har kommet til troen på Jesus. Og fordi få jøder vil bli omvendt, vil de fleste jøder bli utryddet. Vi har problemer med å se at dette er ekstremt hatefullt mot jødene. Dette dreier seg om endetidsvisjoner som ikke har noe å gjøre med dagens situasjon og forholdet til jødene i dag. Vi må ta forbehold for at de kristensionistene Agøy snakket om er hatefulle til jødene i dag, men Agøy sa ikke noe som kunne støtte en slik påstand. Dessuten gjaldt dette USA og i liten grad Norge. Fremstillingen av kristensionistenes forhold til jødene fremstår derfor som en demagogisk sammenblanding langs to linjer: 1) Overføring av situasjonen i USA til Norge uten at det er grunnlag for det og 2) Sammenblanding av endetidsvisjonene med dagens situasjon.

Agøy ser ut til å blande sammen kristensionister av ymse slag med israelvenner. Det er uklart hva hun egentlig mener og på den måten får hennes sterke bilde av kristensionister som forferdelige ekstremister en emosjonell overføringsverdi på alle som faller i sekken kristensionister og israelvenner. Vi kan ikke se bort ifra at dette er hensikten.

Agøy hevder at hun legger internasjonal rett til grunn for sin tilnærming, uten at hun definerer hva det er. Så vidt vi forstår, baserer hun seg på utsagn basert på perspektiver innen menneskeretten, men frikoblet fra internasjonal rett. Det aller meste av kritikken mot Israel fremkommer i uttalelser som ikke utgjør internasjonal rett eller folkerett, altså en forvansket fremstilling av hva hun egentlig baserer seg på. Men hun forklarer aldri hva hun mener folkeretten er.

Jødisk stat

Agøy mener uttrykket «jødisk stat» er «et uklart og ofte misbrukt begrep». Hun kritiserer MIFF for å bruke det ofte. Et øyeblikk etter at hun har bekjent seg som disippel av FN-resolusjoner, overser hun at uttrykket «jødisk stat» for eksempel ble brukt 30 ganger i FN-resolusjon 181.

 «Hvis jødisk stat betyr en stat hvor jøder har tilknytning og kjenner seg trygge – ikke noe problem. Hvis jødisk stat betyr en stat hvor man differensierer borgerrettigheter ut fra om du er jøde eller ikke, altså en religiøst begrunnet forskjellsbehandling, så er det høyst problematisk, for ikke å si veldig, veldig krevende,» sier Agøy. Igjen ser hun bort fra intensjonen i FN-resolusjon 181, hvor det eksempelvis fremkommer at jøder som bodde i Jerusalem (som var planlagt som internasjonal sone) skulle få stemmerett i den jødiske staten (kap B, punkt 9). Israel er omgitt av stater som differensierer borgerrettigheter ut fra religiøs og etnisk tilhørighet. En rekke europeiske land gjør det samme, for eksempel Tyskland og Hellas ved å gi en annen (og lettere) vei til statsborgerskap for personer med tysk og gresk etnisk opphav. Palestinske myndigheter har en nasjonalstatslov fra 2003. I deres lov lyder det: «Palestina er en del av større arabiske verden, og det palestinske folk er en del av den arabiske nasjon. Arabisk enhet er et mål som det palestinske folk håper å oppnå.» Det blir også slått fast at «arabisk og islam er det offisielle palestinske språk og religion» og «prinsippene for islamsk sharia er en hovedkilde for lovgivningen». Hva er det som gjør at Agøy ikke reagerer mot en slik stat mens verdens eneste jødiske stat er høyst problematisk, for ikke å si veldig, veldig krevende? Særlig når man tar i betraktning at Israel er basert på en demokratisk, sekulær lovgivning, men med respekt for de enkelte religioners særtrekk i familielovgivningen.

Når Israel søker anerkjennelse som en «jødisk stat» er det ikke for å «forsterke diskriminering og segregering», men få med palestinerne på en reell deling i to stater for to folk. Mellomkirkelig råd hevder de «tar klart avstand fra enhver form for antisemittisme». Men de velger å se bort fra at den offisielle arbeidsdefinisjonen på antisemittisme, som også norske myndigheter har sluttet seg til, inkluderer:

«Benekting av det jødiske folks rett til selvbestemmelse, for eksempel ved å hevde at staten Israels eksistens er rasistisk.

Bruk av doble standarder ved å stille krav til staten Israel som ikke stilles til andre demokratiske stater.»

Etter å ha listet opp ulike grupper Israel-venner, sier Agøy: «Så kunne vi hatt en liten undersøkelse av hvilken gruppe dere kjenner dere mest hjemme i.» Hun ser ikke ironien i at hun talte til Palestinakomiteen, en organisasjon med en logo der Israel er slettet fra kartet og en politikk som ikke gir rom for en jødisk stat.

Biskopenes uttalelse

Agøy leste opp utdrag av bispemøtets uttalelse om kristensionisme fra 16. oktober 2020. Agøy ga delvis medhold til noen av kritikerne av uttalelsen, da hun erkjente at teksten brukte en for vid definisjon av kristensionisme.

Agøys ødelagte brønn

I forbindelse med Kirkeuka i 2020 stod Agøy fram med fordømmelse av Israel i en video.

MIFF kommenterte videoen slik: «Agøy ser ikke ut til å forstå forskjellen på anekdotisk kunnskap og virkelighetens verden. Hun har sett en skitten brønn gjenfylt av sten og konkluderer med at det er slik palestinernes hverdag er. Men det er mange år siden vi hørte om den brønnen første gang. Og så er den blitt bevart som et propagandanummer Agøy faller for. Og som ligner uhyggelig på middelalderens påstander om at jødene forgifter brønnene. At Agøy ikke ser de lange linjer vitner om historieløshet, mye mer enn om vilje til fred og forsoning. Tror virkelig Agøy at denne brønnen er typisk for 2 millioner palestina-araberes hverdag? Indirekte erkjenner hun at Israel har sørget for en sterk forbedring av vannsituasjonen, men utrolig nok velger hun å vise sin dype forakt for et slikt faktum. Hun forstår ikke at hun blir vist og fortalt bare det PA tillater.»

Agøy beskrev dette som en «voldsom reaksjon». I foredraget svarer hun ikke på MIFFs hovedpoeng, at hennes anekdote ikke er representativ. Derimot leste hun opp mye mere fra sitt innlegg hvor det kom eksempel på eksempel på nedverdigende behandling av palestinerne. Men igjen uten noe forsøk på å kvantifisere eller si noe om hvor representative disse påstandene er for situasjonen for palestinere flest. Det fremstod som en ensidig tirade av generelle anklager mot Israel, frikoblet fra situasjonen og uten kontekst.

Agøy påstod at alt dette var ting hun hadde opplevd selv. Det må man ta med en stor klype salt, basert på det ene eksemplet hun polemiserte imot MIFF på. «Har jødene rett i at jeg faktisk er forblindet, og egentlig da bærer en slik antisemittisk tradisjon?» spør Agøy retorisk. «Eller, er det slik jeg tenker, at mine palestinske venner viser meg denne brønnen fordi å ødelegge vanntilførselen er den beste måten å fortrenge mennesker bort fra området på?»

Tilfellet med brønnen var mange år gammelt. Det hun så var en brønn som var gått ut av bruk og uten at det var noen interesse for å få den i aktivitet igjen,- helt enkelt fordi det var et av mange paradenumre for å vise hvor ille israelerne bærer seg ad. Men denne brønnen viser intet om hvordan situasjonen med vanntilførsel egentlig er. Intet om at vannsituasjonen i Judea og Samaria er mange ganger bedre i dag enn i 1967 og at grunnen til at den ikke er enda bedre, er at PA motsetter seg vannarbeider. Det som gjør dette ekstra ille, er at hennes generelle beskrivelse av alle sine eksempler er at «slik er livet for palestinerne». Men slik er det ikke. Det kan være slik også. Men i det store og hele er det slett ikke slik det er. Og da blir det demoniserende.

Agøy om demoniserende bønn

Så går Agøy til rabbiner i DMT Joav Melchiors innlegg i Vårt Land 21. mai 21. Melchior skrev at Den norske kirke har kommet «med uttalelser som vi opplever som demoniserende og hatskapende». Agøy sier at hun ble «satt ut av dette», og sier at hun spurte Melchior om han hadde noen eksempler på noe som var hatskapende. Dette er ganske provoserende når hun bare noen få minutter tidligere hadde hatt en tirade av beskyldninger mot Israel , totalt uten motforestillinger.

Melchior ga to eksempler. For det første viste han til den demoniserende bønnen som Kirkeuka publiserte i 2015. Agøy sa at hun er rystet over at en rabbiner kaller en kristen bønn for demoniserende. Men hun sier ikke noe om hva bønnen gikk ut på. Arrangørene oppmuntret til å bruke en bønn om «Muren» av Michel Sabbah, tidligere erkebiskop og patriark for den katolske kirken i Jerusalem. Sabbah skriver at han har tatt utgangspunkt i Efeserbrevet 2:14-18 i Det nye testamentet. Avsnittet handler om hvordan jøder og ikke-jøder, som var «utestengt fra borgerretten i Israel» (vers 12) er blitt ett og har lik adgang til Gud på grunn av Jesus. Sabbah bruker avsnittet politisk til fordømmelse av den israelske sikkerhetsbarrieren. Tre avsnitt ut i bønnen feier han bort israelernes begrunnelse for å bygge barrieren, og demoniserer deres motiver: «Å Gud, murene eksisterer fremdeles, og de er høye, ikke til forsvar, men til isolasjon og adskillelse, uvitenhet, diskriminering og drap. Murene er tause, men de skaper vold og driver kjærligheten bort.» … «Forvandle du deres utgifter til murer og la i stedet disse utgiftene bli til bygging av fellesskap og kjærlighet mellom dine barn.» … «Mennesket har evne til fred og rettferdighet. Men mennesket nekter å være menneskelig, med evne til kjærlighet, fred og rettferdighet. Denne oppsetsige nektingen kan bare du forandre.» … «Å Gud, i dette landet er det én stor synd: Ett folk undertrykker et annet.»

Patriarken nevner ikke at barrieren ble påbegynt 35 år etter at Israel erobret Vestbredden. Han nevner ikke at Israel begynte den lovlige okkupasjonen med enorme utgifter til moderne infrastruktur for den palestinske sivilbefolkningen. Vann, veier, skoler, universiteter. Innsatsen ble møtt med to væpnede opptøyer. Muren ble påbegynt etter mars 2002, da Israel i løpet av én måned opplevde dødstall tilsvarende to Utøya-massakrer. Sabbah hevder murene er til «drap». Han nevner ikke at dødstallene både blant palestinere på Vestbredden og israelere er blitt dramatisk redusert etter at barrieren ble bygget.

Dette er ikke noen bønn, men et ensidig anklageskrift, klart egnet til å demonisere. Men Agøy velger å bli sjokkert over at en «kristen bønn» kan bli karakterisert som demoniserende, dog uten å gå inn på «bønnens» innhold med ett ord.

Agøy om «muren»

Melchior viste også til en uttalelse som Agøy selv kom med på en Israel-tur i 2013. «På oppsummeringsmøtet sa hun [Agøy] at hun ikke klarer å forstå hvordan et folk som har opplevd Holocaust kan bygge en så forferdelig mur,» skrev Melchior i Vårt Land 3. juni 2021.

Agøy forteller i foredraget at det under reisen var blitt sagt veldig mange ganger fra jødene at man måtte forstå israelernes behov for muren, sjekkpunkter osv i lys av jødenes erfaringer med nazistene og Holocaust. Dette var tydeligvis et mantra som Agøy ble ganske lei av å høre. «Og det er i den sammenheng, trøtt og sliten og emosjonell, at jeg sier: ‘Ja, men jeg skjønner likevel ikke, når dere har den erfaringen, dere har blitt buret inne, dere har blitt drept bak murer, at det da er mulig å bygge en slik mur.’ Sier jeg. Og det ble da fortolket som om jeg sier at denne muren er like ille som Holocaust.»

Dette høres rart ut for oss. Ja,- Agøy hadde sikkert fått høre at man måtte forstå Israels behov for sikkerhet på bakgrunn av Holocaust. Men vi tror ikke det ble argumentert med Holocaust for å forklare muren. Dette er en forvanskning fra Agøys side. Det holder lenge å forklare at Arafat, PLO og Hamas satte i gang med intifadaer med mange forskjellige former for terrorangrep med bomber, skytevåpen, biler osv osv og at Israel måtte finne et forsvar mot dette. Men Agøy velger å fortie terroren og i stedet fokusere på Holocaust. Det er en demagogisk forvrengning av faktum.

Agøy forvrengte også, ifølge sin egen gjengivelse av hva hun sa på turen i 2013, hva holocaust dreier seg om – det er ikke å bli muret inne, som bare er en liten del av det, men å bli utsatt for et brutalt industrielt folkemord. Ved å sammenligne muren med Holocaust oppnår hun både å forsterke beskrivelsen av palestinernes situasjon til det absurde og reduserer Holocaust til en mur. Det er ufattelig at hun ikke forstår at dette er opprørende for Melchior og de andre jødene på turen. Og det skal, om mulig, bli enda verre.

For så går Agøy over til sitt ultimate forsvar: Det må være greit å foreta en sammenligning. Som historiker er hun vant til å sammenligne hele tiden. Underforstått,- det er uakademisk å ikke ville foreta sammenligninger. Så sier hun videre at hvis det er forbudt å sammenligne israelsk okkupasjonspolitikk og nazismen, så fratar vi oss også muligheten for å si hvorfor det er helt forferdelig. Hun sier videre: «Vi må kunne sammenligne disse erfaringene, og selvsagt er ikke denne muren Holocaust.»

Dette er igjen demagogisk hersketeknikk fra Agøys side, manipulering av argumentasjonen. For det hun gjør er ikke egentlig å sammenligne. Det hun gjør, er å sette opp to svært forskjellige ting som om de er like. Hun diskuterer ikke hva forskjellene eventuelt består i og derved ligger det et klart utsagn om at de to sakene er like.  Dette er ikke noen sammenligning,- hun formulerer seg slik at det oppfattes som likhetstegn.

Agøy og fotoutstillingen i Bergen

I kirkeuka 2021 ble Israel anklaget for å begå ‘daglige korsfestelser’ mot palestinerne. Dette forsvarer Agøy med å si at tanken var å identifisere seg med Kristi lidelser. Vi kan ikke se at denne forklaringen gjør saken noe bedre. Men så spør Agøy retorisk og uskyldsblått: Hvordan kan kritikk av Israel utformes akseptabelt? Akkurat som om det er rimelig å sammenligne palestinernes situasjon med å bli daglig korsfestet. Hun vet at dette er en av de sterkeste og mest alvorlige beskyldninger som finnes i det antisemittiske arsenalet. Da burde hun lagt seg flat og konstatert at dette var ille. I stedet gjør hun sitt beste for å snakke seg bort i fra dette problemet og hvorfor det er svært betenkelig at slike tanker kunne bli stilt ut som en viktig del av kirkeuka. Agøy nevnte bare i forbifarten at Kirkeuka hadde kommet med en beklagelse, men gikk i stedet langt i å vise forståelse for bruken av denne hatefulle tropen.

Til slutt sier Agøy at vi kan samarbeide om å sikre adgangen til religiøse steder. Det er et pussig utsagn i betraktning av at Israel alltid har stått for fri adgang for alle til sine hellige steder, mens jøder og israelere var forbudt adgang til deres hellige steder i Judea og Samaria og Jerusalem 1948-1967 under jordansk styre. Og at PA stadig gjør tiltak for å forhindre jøder fra deres hellige steder i Hebron, Josefs grav ved Nablus, Tempelplassen osv. Her hadde Agøy en gylden mulighet til å snakke om noe som palestinerne kunne kritiseres for, men det ble redusert til noe man kan samarbeide om, som om Israel er en del av problemet.

Les flere artikler om MIFFs debatt med Berit Hagen Agøy.

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Lettlest bok på 144 sider - perfekt gave til tenåringer og unge voksne som trenger å få en god smak av Israel.
Bestill den nye boken Israelernes overlevelseskraft

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise