Kurdere, hykleri og jødehat

Denne artikkelen er skrevet i 1999. Det meste av innholdet er fremdeles aktuelt. Riktignok er voldsnivået i krigen mellom tyrkerne og kurderne forholdsvis lavt, og det er vel også et visst tilløp i Tyrkia til å anerkjenne litt av kurdernes grunnleggende rettigheter. Men de grunnleggende forholdene ligger der fremdeles.

Kurderne
Omtalen av kurdernes situasjon bygger på en artikkel en kurder bosatt i Rogaland, Ahmed Bozgil, hadde i Stavanger Aftenblad for noen år siden, oppdatert med opplysninger fra kurdere i Stavanger.
I 1920-åra deltok kurderne aktivt i Tyrkias frihetskamp. Som gjenytelse var de lovt selvstyre. Men da kampen var vunnet, svarte den tyrkiske regjeringen med et brutalt angrep for å knuse den kurdiske drømmen om selvstyre. Over 50.000 mennesker ble drept (mange hengt) i 1925. Noe lignende skjedde i 1931 og 1937. Siden har Tyrkia iverksatt en dramatisk tvangsforflytning og tvangsassimilering av det kurdiske folket.

Det er mer enn 20 etniske grupper i Tyrkia, kurderne er en av dem. Men i et intervju med den franske avisa Le Monde benekter den tyrkiske statsministeren at det finnes minoriteter i Tyrkia. Denne politikken skjuler at kurderne kan bli drept og fengslet for å skrive, synge, danse, lese eller snakke på sitt eget språk, kurdisk, selv om de ikke sier noe “galt” innholdsmessig. På skolen må alle lære tyrkisk som om det var deres morsmål. Det er 17 millioner kurdere.

Tyrkias krig mot kurderne pågår fremdeles, med et stort antall drepte.
Kurderne bor i et område som er delt mellom flere stater. I Tyrkia er de ikke anerkjent som et eget folk. Myndighetene kaller dem fjell-tyrkere, og de får ikke lov til å bruke sitt eget språk i skolen. I Irak har kurderne hatt et opprør gående i mange år. Heller ikke der får de fulle rettigheter som en nasjonal minoritet. Opprøret i Irak har kostet tusener av kurdere livet. Iraks hær har til og med brukt giftgass mot dem. Også i Iran har kurderne gjort opprør i perioder hvor de følte seg sterke nok.

Målsettingen for kurderne er klar: De ønsker seg en egen stat, eller i hvert fall en stor grad av selvstyre innenfor de nåværende landene. Selv om de er muslimer slik arabere og iranere flest også er det, har de så klare nasjonale kjennetegn at de ikke passer sammen med araberne og iranerne.

Palestinernes situasjon
Palestinernes situasjon er helt annerledes. Bortsett fra små dialektforskjeller snakker palestinerne det samme språket som jordanerne, libaneserne, syrerne og irakerne. Palestina har aldri vært en egen arabisk stat, men har alltid inngått i en større sammenheng. Det var regnet som en del av Syria helt til britene og franskmennene delte opp området rundt 1920. Og ikke bare det: Ifølge PLOs grunnlov og en rekke andre sentrale PLO-dokumenter er målsettingen at den PLO-staten man tenker seg, skal innlemmes i en stor-arabisk stat. Under Golf-krigen i 1990-91 håpet mange palestinerne at Saddam Hussein vil bli leder for denne felles-arabiske staten. Da israelske arabere var på pilegrimsferd til Damaskus sommeren 1997, sa ledende representanter offentlig at syrere og palestinere er det samme folket.
Palestinerne har allerede en stat hvor de er i flertall: 65-70 % av befolkningen i staten Jordan er i dag palestinere.

Sammenlikning mellom kurdere og palestinere
Palestinerne har altså en stat hvor de er i flertall (Jordan), kurderne har det ikke. Palestinerne utgjør ikke i samme grad som kurderne en gruppe som skiller seg ut i forhold til nabofolkene. Og mens kurderne ikke får lov til å bruke sitt språk og utvikle sin nasjonale egenart, har palestinerne både i Israel, på Vestbredden og i Gaza full adgang til å bruke sitt eget språk i undervisning og ellers. De har også egen radio og TV. Og selv om altfor mange arabere og jøder er drept og skadet i konflikten mellom Israel og araberne, er voldsnivået langt høyere i konflikten mellom kurdere og arabere og mellom kurdere og tyrkere.

Internasjonalt hykleri
Kurdernes situasjon er noe av det som klarest setter lyset på det internasjonale hykleriet som blomstrer så snart jøder er part i saken. De personene som mener at det er viktig at det blir en stat nummer to med palestina-arabisk flertall, er i stor grad de samme som mener at det ikke bør bli noen stat med kurdisk flertall. Og det til tross for at uansett hva en legger til grunn, har kurderne større behov for og større rett til en egen stat enn palestina-araberne har til en stat nummer to.

Det er også rimelig å anta at langt flere kurdere enn palestinere har måttet flykte. Men de har ikke fått lov til å bli sittende i flyktningeleirer. De måtte starte på nytt der de kom

Omsorg og hykleri
Jeg kan bare finne en mulig forklaring: Verden bryr seg lite om nasjonale minoriteter i Midtøsten. Den bryr seg lite om at folk lider eller dør. Den bryr seg egentlig ikke noe særlig om palestinerne heller. Det kommer vi nok til å få se enda klarere på reaksjonene på det som går stadig mer galt i PLOs selvstyre-områder. Verden bryr seg om to ting: Det ene er å ikke fornærme de arabiske oljestatene. Det andre, og tilsynelatende viktigste, er å bruke ethvert påskudd til en beinhard kritikk av Israel, en kritikk som ikke står i noe rimelig forhold til hvordan man kritiserer andre land i verden for tilsvarende forhold.

Vi som er gamle nok, husker perioden da Israel var inne i Libanon i 1982-85. Det var ikke måte på omsorg for de stakkars libaneserne. Men da israelerne trakk seg ut, fortsatte blodsutgytelsene. Det var flere massakrer, visstnok også noen som var større enn den som den kristne militsen i Libanon utførte, men som Israel fikk skylden for. Når Israel ikke kan kritiseres, har libanesernes skjebne like liten interesse som kurdernes: Disse massakrene har nesten ikke vært nevnt.

Forrige artikkelRehavam Ze’evi
Neste artikkel“Tyver” i Midtøsten
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no