24. mai 2000 forlot de siste israelske soldatene Sør-Libanon etter å ha vært der siden 1982. Mange i Israel oppfatter det som en flukt og et svik mot innbyggerne i Sør-Libanon. Andre sier at Israel bare endrer sin taktikk etter endrede forutsetninger.
Tusener av libanesere er kommet som flyktninger til Israel og land i Europa og Amerika. Syrerne står fortsatt som okkupanter i Libanon. For første gang siden 1975 er grensen mellom Israel og Libanon stengt. Innbyggerne i Nord-Israel, og mange andre, lurer på hva framtiden vil bringe.
Regjeringens tanker
Statsminister Ehud Barak ønsker at araberne skal se på tilbaketrekningen fra Libanon som et tegn på at Israel er pragmatisk og moderat. Men han vil at de også skal forstå at Israel kan vise militære muskler om det trengs. Ledende talsmenn har truet med meget kraftige angrep, rettet først og fremst mot syrerne i Libanon og deres interesser, hvis det skjer noe voldsangrep over grensen.
Men høyresiden i Israel ser på tilbaketrekningen som en skammelig kapitulasjon. Spørsmålet er om ikke folk i Damaskus, Teheran og Gaza også gjør det. I så fall kan det tenkes at tilbaketrekningen etter hvert vil oppmuntre til den volden man forsøker å unngå.
Når dette blir skrevet, har det ikke vært noen voldsepisoder etter tilbaketrekningen. Man kan håpe at det vil vare. Men mange regner nok med at Hizbollah og/eller andre grupper, med syrernes velsignelse, vil teste ut israelernes reaksjoner etter hvert.
Man skulle tro at Ehud Barak, tidligere militær øverstkommanderende, kunne ha klart å få et skikkelig gjerde på plass før Israel trakk seg tilbake. Likeså at alt unødvendig utstyr var blitt fjernet, slik at ikke Hizbollah fikk overta våpen, ammunisjon, pansrede kjøretøyer, følsomt datautstyr osv. Men det lyktes ikke.
SLA
The South-Lebanese Army (SLA) har i over tyve år vært Israels forlengede arm i Sør-Libanon. Grunnen til at Israel måtte trekke seg så raskt ut av Libanon, var at denne hæren mer eller mindre falt sammen. I hvert fall er det den israelske versjonen.
Mer enn 6.000 mennesker fra Israels tidligere sikkerhetssone flyktet til Israel da den israelske hæren trakk seg tilbake. Det gjaldt SLA-soldater og deres familier, noen som hadde samarbeidet med Israels sivile hjelpeprogrammer og noen kristne som ikke ønsker å leve under kontroll av Hizbollah (konservative muslimer).
Den libanesiske regjeringen har gjort kjent at SLA-folk vil bli dømt til fengselsstraffer på 1-7 år (etter hva de har gjort), og 24 tidligere SLA-soldater er allerede dømt til ett år. Noen høyere SLA-offiserer er dømt til døden in absentia. – De som har arbeidet i Israel, skal for det bli dømt til fengsel i fra 6 måneder til 5 år.
Ifølge SLA-folkene hadde israelerne ikke gjort noe for å gjøre det lett for dem å trekke seg ut. Typisk fikk SLA-folkene beskjed om at de hadde 10-30 minutter på seg til å komme seg bort, for Hizbollah var på vei mot landsbyen de var i. Og ingen kunne skyte på Hizbollah og forsinke framrykkingen, for de gikk sammen med et stort antall sivile. Svært mange libanesere måtte derfor flykte uten å få med seg nesten noen av sine eiendeler. De hadde ikke kunnet tenke seg at Israel var så dårlig forberedt.
Israel var også dårlig forberedt på å ta imot flyktningene, selv om man har visst i flere måneder at de ville komme. I første omgang måtte de bo i telt. De vil etter hvert gjennomgå prosedyrer som ligner på dem jødiske innvandrere går gjennom: Utdanning i hebraisk, omskolering. En hel av SLA-folkene kan ganske godt hebraisk fra før. Mange drar videre til Canada og Frankrike, som har lovt å ta imot en del SLA-folk.
Siden grensen mot Libanon er stengt, ønsker mange libanesere helst å vende tilbake. Noen har derfor forsøkt å forhandle via FN for å få garantier for at de ikke vil bli utsatt for noe vondt hvis de vender tilbake. Men når dette skrives, kan de som er vendt tilbake bare telles i tiere.
Det er mye bitterhet blant libaneserne, og mange israelere, over måten Israel har behandlet dem på etter at de har kjempet for israelerne i over 20 år. En israelsk druser sier: «Jeg er flau over at min hær trekker seg ut på denne måten. Minoritetene i Midtøsten vil lære av dette. I framtiden vil de ikke slutte seg til Israel.»
Syrerne i Libanon
Israelerne er ute av Libanon. Men syrerne står der fremdeles, nesten 25 år etter at de gikk inn i Libanon (offisielt for å forsvare de kristne). De kontrollerer regjeringen i Beirut og blander seg bort i alle sider ved livet i Libanon. Det er ca. 35.000 soldater og sikkerhetsagenter.
Nesten alle kontrollpostene er prydet med bilder av Hafez al-Assad og hans to sønner: Bashar (som nå har overtatt) og «martyren» Basil (som skulle ha overtatt, men ble drept i en trafikkulykke). Sammen med bildene er det sitater fra deres taler. Det vanligste: «Det er ikke vi som skapte båndene mellom Libanon og Syria. Det gjorde Gud.»
Det er ikke rart at syrerne gjerne vil framstille det slik. For de har store fordeler av situasjonen. Et stort antall syriske arbeidere (anslagene varierer mellom en halv og en hel million) har oversvømt det libanesiske arbeidsmarkedet, for det er stor ledighet hjemme i Syria. De arbeider i bygningsindustrien, som gateselgere, søppelhentere osv. De forlanger bare 80-100 kr dagen, mens libaneserne er vant med å få 150-200 kr dagen. Uten dem som arbeider i Libanon, ville den syriske økonomien trolig bryte helt sammen.
I Nord-Libanon bruker smuglere syriske militære veier, hvor det ikke er noen libanesisk kontroll, for ikke å si tollbehandling. De frakter tobakk og elektroniske varer til Syria. Og motsatt vei frakter de billige bananer, tomater og annet. Frakten går på muldyr. Smuglerne må bestikke den syriske grensekontrollen. Men de slipper alle andre avgifter. På denne måten kan de utkonkurrere libanesiske bønder. Ifølge en talsmann for bøndene i Sidon har det ført til at mange bønder har gått konkurs. Og andre er avhengige av å spe på inntekten ved å selge noe av jorda til tomter.
Libanon hadde borgerkrig fra 1975 til ca. 1990, så den har vært over i ca. 10 år. Nå når Israel har trukket seg ut, ser mange libanesere ingen grunn til at syrerne skal bli stående i landet. Det har vært åpenlyse protester, for første gang siden syrerne knuste den kristne militsen i 1989 og med det gjorde slutt på borgerkrigen. De som har protestert offentlig, er kristne. Et økende antall muslimer er også negative til syrerne, men de har hittil ikke gått ut offentlig.
Sjefredaktøren i An-Nahar (en stor dagsavis) har skrevet et åpent brev til Bashar Assad. Han stilte kravet om at Syria «godkjenner [den libanesiske] suvereniteten over libanesisk område og over institusjoner, og likeså de sivile frihetene som libaneserne holder hellige». Dette har hittil ikke fått noen følger for redaktør Tueini. De kristne er gjennom en årrekke blitt marginalisert, og syrerne har godtatt «ikke-konformistiske» handlinger fra kristne som ikke er ansett for å utgjøre noen reell trussel.
Men da tusener av studenter (mest kristne) gikk ut på gatene i april med krav om at den syriske hæren skulle forlate Libanon, gikk den libanesiske hæren og sikkerhetsstyrker til aksjon. Flere ble banket opp, arrestert og dømt til i fengselsstraffer fra 10 dager til 3 måneder.
Ifølge Taif-avtalen fra 1989 skulle de syriske troppene trekke seg tilbake til Beka’a-dalen i Øst-Libanon etter at en del grunnlovsreformer var gjennomført i Libanon. De ble gjennomført i 1993, men syrerne ble stående. I det siste har syrerne riktignok trukket seg tilbake fra kontrollposter i Beirut og langs hovedveien Beirut-Damaskus. Men de holder seg fremdeles i områdene, nå i militærleire. Dermed er de mindre sårbare for gerilja-angrep.
Syria har gjort det helt klart at deres nærvær i Libanon ikke er avhengig av at Israel står i Sør-Libanon. Få libanesere tror at syrerne noen gang vil trekke seg ut frivillig. Damaskus ser på Libanon som en del av Stor-Syria som ble tatt vekk fra «moderlandet» av det franske mandatet etter første verdenskrig.
Hizbollah
Etter Israels tilbaketrekning har Hizbollah oppgitt sine tap i krigen mot Israel: 1276 av deres folk er drept, ifølge dem selv.
Det store spørsmålet, sett fra Israel, er hva Hizbollah nå vil gjøre. Det er ingen grunn til å vente noen endring i Hizbollahs syn: Israel er ulovlig, og må bort. (Se artikkelen Hizbollah om Israel, s. 11). «Vi håper å sparke dem [jødene] ut av Palestina også, tilbake dit de kom fra, til Europa og Tyskland og Etiopia.» [Som alltid ser araberne helt bortsett fra at halvdelen av jødene i Israel er fordrevet fra deres land.]
Spørsmålet er hva Hizbollah vil gjøre i sakens anledning. Sjeik Nasrallah er lederen for Hizbollah. Han ble spurt av en TV-stasjon i Qatar om Hizbollah selv vil fortsette kampen for å befri Palestina. Han besvarte ikke spørsmålet, han sa bare at han er bekymret for dem av hans menn som ennå er israelske fanger, og for et lite stykke land som er omstridt.
Flere kommentatorer venter at det ikke vil skje drastiske ting i den nærmeste framtida. Hizbollah vet ikke helt selv ennå hvilken strategi den skal velge.
Det er også mye annet for Hizbollah å gripe fatt i: Området de har overtatt, rommer ca. 100.000 shia-muslimer, de fleste av dem har vært under israelsk kontroll hele livet. Mange har mistet mye av sin inntekt ved at SLA og arbeidsmulighetene i Israel forsvant. Mange landsbyer fikk vann og strøm fra Israel, og trenger et alternativ. Hizbollah skal bygge ut sin utdanning, sin medisinske tjeneste og sine religiøse institusjoner.
Bortsett fra at druserne har fått kontroll over et lite område hvor de er i flertall, har Hizbollah overtatt hele den tidligere «sikkerhetssonen». Regjeringens styrker er ikke kommet inn, bortsett fra noen få som skulle beskytte kristne landsbyer. Hizbollah har opptrådt vesentlig mer behersket enn de fleste hadde ventet. Det har bare vært noen ganske få tilfeller av plyndring og vold.
Hizbollah er også forberedt på krig. Den har fått 3. generasjons panservernraketter. Den har fått bedre luftvern-raketter, og tyngre Katyusha-raketter (240 mm). Safed, Hatzor, Karmiel og deler av Haifa er nå innenfor rekkevidde av Katuyshaer.
Hizbollah og palestinerne
Hizbollah legger stor vekt på at den er et forbilde for palestinerne. Budskapet er klart: Israel er svakt, tåler lite tap og kan overvinnes, men bare med «væpnet kamp». «Veien til å frigjøre Palestina er motstandens og oppstandens vei, ikke forhandlinger i Oslo.»
Hizbollah forsøker allerede å infiltrere de palestinske områdene ved hjelp av Islamsk Jihad og Hamas-ledere i eksil. Man kan f. eks. smugle inn i Israel palestinere som er rekruttert ved tyrkiske universiteter og som har vært i Iran for å lære å bruke bomber.
Hizbollah vil også gjennomføre store kampanjer mot alle som går inn for tilnærming til Israel.
Sør-Libanon
Michael S. Arnold er reporter, tydeligvis bosatt i Beirut. Han hadde en stor reportasje i Jerusalem Post datert 16.6. Der forteller han fra en tur han foretok til Sør-Libanon etter den israelske tilbaketrekkingen.
Når man kom nordfra, ble man stanset av den libanesiske hæren før man dro inn i Sør-Libanon. Libanesiske statsborgere kunne bevege seg fritt. Journalister måtte ha god grunn for å komme videre. Palestinere fikk ikke komme videre i det hele tatt. (Men mange palestinere går langs stier de husker fra før 1982, da området ble kalt Fatah-land.)
Israelske soldater har hogd ned mange av trærne for å gjøre det vanskeligere for fiender å utføre bakholdsangrep.
Det er ingen tvil om at det er glede blant dem han treffer i Sør-Libanon over at israelerne er borte. Det er fremdeles feiring i lufta.
Flere gir uttrykk for at dette viser at israelerne kan overvinnes. Men enkelte protesterer: Det har vært nok vold.
Framtida
De fleste toppene i forsvaret frarådet Barak den tilbaketrekningen som er gjennomført. Det gjaldt også en rekke ministre, blant dem (oppsiktsvekkende nok) Yossi Sarid, lederen for Meretz («Israels SV»). Også amerikanere og arabere advarte ham.
Det er bare en ting som nå forhindrer en omfattende vold fra Libanon: Trusler om utstrakt bruk av makt, først og fremst mot syriske mål i Libanon, i tilfelle angrep på Israel fra Libanon. Som den israelske stabssjefen, Shaul Mofaz, sier: «Flyene er klare og pilotene sitter i cockpiten. De syriske stillingene i Libanon er i siktene.»
Spørsmålet er om de israelske truslene blir oppfattet som troverdige Statsminister Barak tror det. Han tror at Israel nå har fått internasjonal legitimitet og indre enighet, og at det internasjonale samfunnet vil forstå alle rimelige tiltak Israel setter i verk. Men mange tror at den første gangen det blir sivile tap av menneskeliv, vil verdens sympati være borte vekk, uansett hva som ligger bak. Og mange tviler på at dagens israelske politikere er sterke nok til å gjøre det som trengs.
Det får vi se når Hizbollah finner tiden inne til å begynne å teste Israel.
Men ett brennende spørsmål er i hvert fall så langt uløst: Hva med de 300.000 palestinske flyktningene i Libanon?
