I grunnloven er det bestemt at presidenten må være en kristen (maronitt, et trossamfunn med tilknytning til den katolske kirken), statsministeren må være en sunni-muslim, presidenten i nasjonalforsamlingen («Stortingspresidenten») må være shia-muslim.
Systemet bygger på en folketelling fra 1932, da kristne var i flertall. Det er jo en stund siden nå. Men man har ikke våget å ha en ny offisiell folketelling, for det ville trolig kreve at man måtte revidere grunnloven. Og få tror at man ville klare å bli enig om den. Så man har «valgt å ikke vite», selv om det er åpenbart at muslimene nå er i flertall. (CIA anslår at det er 59,7 % muslimer, så det er nok noen som vet en del likevel.)
Det er 17 offisielt anerkjente trossamfunn.
Befolkningsutviklingen
Folketellingen i 1932 viste altså at det var et lite flertall av kristne i Libanon.
Siden har det vært en rask vekst i antallet shia-muslimer. De er den fattigste delen av befolkningen. Hizbollah er shia-muslimsk og har støtte fra en stor del av shia-befolkningen. I tillegg til å være en terror-organisasjon driver Hizbollah også en utstrakt sosialhjelp i de shia-dominerte områdene (på lignende måte somHamas, som er sunni-muslimsk, gjør i de palestinske områdene). Samtidig har Hizbollah en streng kontroll over befolkningen i de samme områdene.
Mens antallet shia-muslimer har økt ganske betydelig, er antallet kristne redusert. Det skyldes først og fremst en stor utvandring (noen vil si flukt) til vestlige land. Dette har vart i 100 år, skjøt fart under borgerkrigen fra 1975 av og blir nok nå forsterket av at radikalt Islam er på frammarsj.
Vår kilde sier ikke noe spesielt om utviklingen i den sunni-muslimske befokningen. Vi vil tro at den er en slags mellomting mellom utviklingen hos shia-muslimer og kristne.
Atskilt
Utviklingen går i retning av at befolkningsgruppene bor atskilt. I stadig større grad er bydeler eller bygder rent shia-muslimske, sunni-muslimske, kristne eller drusiske.
Det ligger mye vold og trusler bak en slik utvikling. En amerikansk ekspert sier det slik: «Det er blitt vanskeligere og vanskeligere for maronittiske kristne å bo sammen med shia-muslimer. Og det er blitt vanskeligere for begge disse gruppene å bo sammen med sunni-muslimer.»
Politikk
Nasjonalpakten fra 1943 gav de kristne en vekt på 6:5 i forhold til muslimene. Det var riktig den gangen, da de kristne fremdeles var i flertall. I 1989, i Taif-avtalen, ble dette justert slik at parlamentet nå har like mange kristne og muslimer. Ikke alle synes at det er like rettferdig når det er et betydelig muslimsk flertall. Men nå har ikke de maronittiske kristne veto-rett lenger.
Kilde: En artikkel av Paula Margulies i Jerusalem Post 19. juli 2006.
