Søndag 20. mai brøt det ut harde kamper i Libanons nest største by Tripoli. Kampene pågår fremdeles, når denne artikkelen publiseres tre dager senere.
Libanesiske regjeringsstyrker og Fatah-al-Islam er hovedmotstandere i trefningene. Den islamistiske gruppen blir av libanesere knyttet til Syria og etterretningen i Damaskus. Det siste blir selvsagt hårdnakket benektet fra syrisk hold. Foranledningen var at regjeringsstyrkene gjennomførte et raid for å arrestere medlemmer av denne gruppen som er mistenkt for et bankran, og ellers er den islamistiske gruppen sterkt i myndighetenes søkelys etter to bombeaksjoner tidligere i år.
Kampene fortsatte mandag, og samme dag eksploderte en bilbombe i den muslimske delen av Beirut, uten at denne direkte kan knyttes til urolighetene i Nord-Libanon. Konflikten ble også opptrappet ved at islamistene søkte tilflukt i en palestinsk flyktningeleir, hvor i alle fall en del av beboerne skjøt tilbake mot den libanesiske hæren. Disse begivenhetene er nok en spiker i kisten til den libanesiske staten, som de siste månedene har vært preget av dyp splittelse, en splittelse som faktisk setter statens framtid, uavhengighet og selvstendighet på spill.
Hizbollah-medlemmer i den libanesiske regjeringen har nemlig trukket seg fra sine ministerposter, noe som igjen har forsterket striden mellom den prosyriske presidenten Emile Lahoud og landets provestlige regjering.
Regjeringstillhengerne – hovedsakelig sunni-muslimer og kristne – beskylder presidenten for å sitte ulovlig på overtid, og opposisjonen som for det meste består av shina-muslimer, men også av kristne grupper og sunni-muslimer samt kommunister – hevder at regjeringen er altfor pro-vestlig og går USAs ærend i Midt-Østen. Dette har bokstavelig talt ført til en stillingskrig som har vart i flere måneder.
Demonstrasjonene har vært fredelige, med unntak av opptøyer mellom shia- og sunni-muslimsk ungdom der hæren måtte gå i mellom. Dette var en test som hæren bestod, den gikk ikke i oppløsning, et av de få positive tegn i dagens Libanon. På pluss-siden kan jeg også nevne at alle libanesiske fraksjoner har støttet hæren i Nord-Libanon (se dailystar.com). Men ellers ser fremtiden mørk ut for den libanesiske staten.
Den 25. september 2007 skal parlamentet velge ny president etter Emile Lahoud som etter seks år i embetet fikk forlenget sin periode med tre år. Dette er ukonstitusjonelt mener mange libanesere, men presidenten svarer med at dette ble godkjent av det libanesiske parlamentet. Siden lovendringen har det vært nyvalg, og det ville neppe være flertall for noe lignende i dag. I dagens parlament har regjeringen flertall. Det knytter seg stor spenning til dette valget, spesielt hvis parlamentet ikke kan få valgt en ny president. Da skal en ikke se bort i fra at Lahoud blir sittende i presidentpalasset, i nasjonens interesse, og utpeker sin egen regjering. I verste fall kan en ende opp med to libanesiske presidenter og to regjeringer. Og hvem vil den libanesiske hæren da være lojal mot? Borgerkrigens blodige realitet ligger like bak hjørnet.
Libanons tragiske skjebne er nært knyttet til regionens problemer:
– splittelsen mellom shia- og sunni-muslimer,
– den israelsk-palestinske konflikten og
– konflikten mellom Vesten og islam som spesielt går utover de kristne i hele regionen.
Så en løsning i Irak og i de palestinske områdene ville virke dempende på situasjonen i Libanon, det samme ville det være om en fikk en demokratisering i Syria og et regime i Damaskus som ikke blandet seg inn i libanesisk politikk, og som behandlet landet som et uavhengig naboland. Dessverre synes ingen av disse forutsetningene å være nært forestående!
