Hva gikk galt?

"/>

Libanon-krigen – en studie i skjev dekning

I juni 1982 gikk Israel til et storstilt angrep på PLO i Libanon. Den såkalte Libanon-krigen startet. Hva Israel ville oppnå, finner du i første del av artikkelen Hva gikk galt?

En kort repetisjon av krigen: I juni 1982 gikk israelske styrker til aksjon i Sør-Libanon. Hensikten var å rydde vekk PLO og få fred med Libanon. Deretter fulgte en to måneders beleiring av VestBeirut, hvor PLO var omringet av israelske og libanesiske (kristne) styrker. Israel gjennomførte et omfattende bombardement med fly og artilleri i denne tida. Det endte med at PLO forlot Beirut. Etter at den libanesiske presidentkandidaten, Bashir Gemayel, var drept i et bombeattentat, gikk israelske soldater inn i VestBeirut. Mens de stod der, drepte libanesiske falangister (kristne soldater) flere hundre sivile palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatilla. Hele Israels aksjon ble kraftig fordømt fra de fleste hold i norsk presse og politikk, og det samme var tilfelle i Europa ellers.

Godt mottatt av shia-muslimer
24. april 1984 stod det en artikkel i avisa Vårt Land. Den var skrevet av NTB-journalisten Helen Vogt. Hun er ingen hvemsomhelst i denne sammenheng. Det var hun som hadde ansvaret for å dekke Libanon-konflikten under Israels aksjon og etterpå. Hun skrev de fleste av NTBs bakgrunnsartikler om emnet, stoff som aviser landet over brukte i stor grad. I den nevnte artikkelen skriver hun bl. a.:

”De israelske soldatene som for halvannet år siden [like etter at Israel hadde okkupert SørLibanon] slentret avslappet omkring i SørLibanons landsbyer, sitter nå barrikadert i sine utkikksposter bak piggtråd og høye jordvoller. De har streng ordre om ikke å fraternisere med lokalbefolkningen. Etter å ha blitt ønsket velkommen med blomster og sjokolade av libanesere som var lei av PLOs arrogante framferd, er det et sjokk for de israelske soldatene å oppdage at innbyggerne i SørLibanon nå har vendt seg mot dem. Det som begynte som en gradvis misnøye har i løpet av den siste vinteren (83/84, anm.) utviklet seg til en aktiv geriljakrig ….”

Du kan lese denne artikkelen på norsk fordi det er Israel-venner som støtter MIFFs arbeid med kontingent og gaver. Klikk her for å bli med på laget! 

Her skriver altså Helen Vogt at israelerne under innmarsjen i 1982 ble ”ønsket velkommen med blomster og sjokolade” fordi libaneserne var ”lei av PLOs arrogante framferd”. I tida etterpå kunne israelerne slentre avslappet omkring i SørLibanons landsbyer. Det framgår av sammenhengen at dette ikke minst gjaldt shia-mus­­limske landsbyer.

Ved siden av Helen Vogt var det Odd Karsten Tveit, NRKs daværende mann i Midtøsten, som var den sentrale personen i det norske mediabildet av krigen. I 1985 utgav han boka Nederlag, som handler om ”Israels krig i Libanon”, med bakgrunn i palestinaarabernes flukt i 1948 og indre konflikter i Libanon. Her er noe av det han skriver i boka:

S. 306 (note med Tveits egen kommentar): ”I og med at PLO var borte og lokalbefolkningen stort sett viste liten motstand mot IDF [den israelske hæren] og ofte mottok soldatene med åpne armer, lå alt til rette for å gjenopprette ryddige forhold i sør, …”

S. 255: ”De fleste shiamuslimer holdt seg sommeren 1983 langt unna demonstrasjoner og aksjoner mot de israelske soldatene.” [Det var altså et år etter Israels innmarsj. Ennå etter et år var altså forholdet mellom flertallet i Libanon og Israel så bra som det antydes her.]

S. 257, Tveits egen kommentar: ”Hæren [den israelske] forandret en stort sett vennligsinnet sivilbefolkning til partisaner. Blomster og ris ble til håndgranater og hjemmelagede bomber.”

Velkjent stoff i Israel
Sommeren og høsten 1982 forelå det store mengder meldinger som kunne forklare Israels aksjon. I utgangspunktet var størstedelen av den israelske befolkningen skeptisk til krigen. Og siden den israelske hæren er en folkehær, vil den israelske befolkningen si soldatene og deres slektninger, naboer og venner. I løpet av noen uker skjedde det at over 80 % av den israelske befolkningen kom til å støtte hovedlinjene i krigen. Til og med Jerusalem Post, hvor den daværende redaksjonen var ytterst negativ til Begin og hatet Sharon, kom på lederplass med et visst forsvar for Sharons ”ståpålinje”. Hovedgrunnen til denne ekstraordinære støtten var den sterke begeistringen og støtten israelerne opplevde i Libanon fra libaneserne.

Jeg vil jeg nevne en eiendommelighet ved Tveits bok: I de delene av boka som handler om begivenhetene sommeren 1982, kan jeg ikke se at det kommer noe særlig fram hvor positive libanesere flest var til Israel. Derimot kommer det fram der boka handler om 1983/84, da forholdet mellom Israel og libaneserne etter hvert ble dårlig. Først da kommer stoffet, som jo hørte til sommeren 1982, som et tilbakeblikk åpenbart for å vise hvor fæle israelerne er som ikke klarte å holde på et godt forhold.

Sensur i Norge
På bakgrunn av velfundert kritikk mot NRKs dekning av krigen, utgav Norsk Utenrikspolitisk Institutt en rapport (den såkalte Heradstveitrapporten) om dekningen. Rapporten tok for seg Dagsrevyen og Dagsnytt (radio) i en periode på nesten 3 måneder.

Ifølge rapporten ble det nevnt fire ganger i Dagsrevyen og en gang i Dagsnytt at mange libanesere var positive til Israels aksjon. Uansett hvordan disse meldingene hadde vært formet, ville fire meldinger vært helt utilstrekkelig. Det er jo snakk om en periode på nesten 3 måneder, hvor Libanon var hovedoppslag praktisk talt hver eneste dag. Og selv de få meldingene som var om dette, underslo de vesentligste opplysningene. Meldingen i Dagsnytt, som også var en av de fire i Dagsrevyen, lød slik: ”Sivilbefolkningen i de kristne forstedene til Beirut har i dag ønsket den israelske invasjonsstyrken velkommen med blomster og moreller. Det samme gjorde de i 1976 da de syriske styrkene rykket inn i byen for å få slutt på borgerkrigen i Libanon.”

Det som ellers er nevnt fra Dagsrevyen, går også på kristne i Libanon. Den største befolkningsgruppen i SørLibanon, shiamuslimene, ser ikke ut til å ha vært nevnt overhodet i denne sammenhengen!

Det er altså dokumentert at dette stoffet, som forelå i store mengder, ble sensurert vekk av NRK, til tross for at dette vel på mange måter var den mest avgjørende opplysningen som kunne gis. Tenk om en fullstendig reportasje fra 2. verdenskrig bare skulle behandle de alliertes invasjon i Frankrike som et spørsmål om bomber og død for dem som bodde der, og underslå at de allierte tross dette var meget velkomne!

Det foreligger ingen undersøkelse om NTBs dekning av dette stoffet. Men jeg tar neppe mye feil når jeg sier at telegrambyrået i hvert fall ikke brakte mer slikt stoff enn NRK.

De nordmennene som bare var henvist til nyhetsstoff fra Vogt (NTB) og Tveit (NRK), hadde ingen mulighet til å vite at da israelerne gikk inn i Libanon i juni 1982, ble de mottatt som befriere av nesten alle grupper libanesere: Kristne, shiamuslimer, sunnimuslimer, drusere, rike, fattige, soldater, sivile, t. o. m. av en del palestinere.

PLOs terror-regime
Det andre hovedpunktet hvor norske massemedier stort sett var fullstendig tause i 1982, var m.h.t. det Helen Vogt omsider kalte ”PLOs arrogante framferd” (uten å gå i detaljer). Det foreligger riktignok ikke noen undersøkelse om dette. Men vi som brakte disse meldingene hele tiden, fikk tydelig merke at det var noe folk ikke kjente til fra andre kilder. Man kan også finne vitnesbyrd i pressen om total uvitenhet på dette feltet. Ett eksempel: Under overskriften “Jenter voldtatt av PLO. Propaganda fra Sarons Dal” gir Birger Folmar i Dagbladet 31/1282 sitt ”referat” fra et opplysningsmøte i Sarons Dal om Libanon-krigen. De opplysningene som skal rettferdiggjøre overskriften om ”propaganda”, er ”hundrevis av libanesere .. torturert av PLO”, at befolkningen i Libanon sa: ”Vi er lykkelige over at Israel har kommet og befridd oss.”, at libanesernes døtre nå er trygge.

Denne type opplysninger var tydeligvis helt ukjent for Dagbladets mann, og betraktes som ren propaganda. I de delene av verden hvor de ikke var sensurert vekk, var de velkjent. Og de ble altså til slutt bekreftet av Odd Karsten Tveit og Helen Vogt.

Sensur nå
Det palestinske styrets nåværende brudd på menneskerettighetene kommer til en viss grad fram i norske medier. Derimot blir det fortsatt nokså konsekvent underslått at det palestinske styret systematisk bryter avtalene med Israel, og har gjort det fra dag en (også da Rabin og Peres var statsministre).

Stoffet er stort sett fra boken Ryggen mot havet av Odd Myrland. Ansgar forlag 1988.

Forrige artikkelMassakrene i 1982
Neste artikkelLibanon-krigen – hva gikk galt?
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -