Juryen valgte ut saker som inneholdt ett eller flere av følgende kriterier:
– Det inneholder faktafeil.
– Det er ubalansert.
– Man sitter igjen med ubesvarte spørsmål etter å ha lest, sett eller hørt innslaget.
Kaktus nr. 1 går til Jostein Gaarder
For kronikken Guds utvalgte folk.
Trykket i Aftenposten lørdag 5. august.
Bakgrunn
I kronikken, som i følge forfatteren er skrevet på samme form som profeten Amos’ profetier i Bibelen, kommer han med flengende kritikk av Israel. Israel driver i følge Gaarder statsterror, og han hevder israelerne mener de har en spesiell rett til dette som «Guds utvalgte folk».
Vurdering
Det er ingen grunn til å bestride Jostein Gaarders dyktighet i å formulere det han har på hjertet. Denne dyktigheten viser han også i kronikken Guds utvalgte folk. Men når det gjelder innholdet i denne kronikken er det under enhver kritikk.
Spesielt har vi merket oss at Gaarder ikke har tatt bryet med å sette seg inn hvordan israelerne tenker omkring den krigen Hizbollah og Hamas har påtvunget dem. I stedet konstruerer han et sett med «israelske» argumenter som han argumenterer imot.
Gaarders tankekonstruksjon går ut på at Israel tror de har rett til å oppføre seg annerledes enn andre folk siden de er utvalgt av Gud. «Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger,» og «Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill», skriver han. Hvis Gaarders tankekonstruksjon var i nærheten av virkeligheten ville vi vært enige i at han har et poeng. Men i dette tilfellet er tankekonstruksjonen, nettopp, ikke mer enn en tankekonstruksjon.
Israel strekker seg meget langt for å unngå tap av sivile liv. Mange av de sivile libaneserne som har mistet livet har vært brukt som sivile skjold av Hizbollah. På tross av at dette har satt det israelske flyvåpenet i en svært vanskelig situasjon, har de gjennomført hele ti bombetokt over Libanon for hver sivile libaneser som har mistet livet! Om Israel var den sadistiske djevelen som Gaarder portretterer landet som, ville de ikke latt over 8000 sjanser til å lemleste sivile gå fra seg på denne måten. Gaarders påstand om israelsk ufølsomhet er uholdbar: «Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen.»
I et intervju med Aftenposten samme dag hevder Gaarder at han ikke sier annet enn «det verdenssamfunnet sier gjennom FN-resolusjonene». Men selv om Gaarder hevder at FNs resolusjoner er basis for kritikken hans, bryr han seg ikke med å reflektere over hva som skal til for at disse resolusjonene kan settes ut i livet. De aller fleste resolusjonene stiller nemlig også krav til Israels motstandere som sjelden og aldri følges opp. Istedenfor å foreta slike dypere refleksjoner velger Gaarder å angripe tankekonstruksjonen sin. For det er jo mye enklere det.
«Dette er det styggeste jeg har lest siden Mein Kampf,» sier den norske sekulære jøden Mona Levin i en kommentar til kronikken. «Gaarder gjør det enkelt for seg selv, det er ikke den ting en ikke kan si om jøder i dag.» Selv om hun ikke står inne for Israels politikk, sier hun at «Jeg føler meg og mine mer skadet og truet av Gaarder enn av noen som tilgriser synagogen.»
Juryen vil anbefale Jostein Gaarder å bestille et årsabonnement på en israelsk avis eller tidsskrift. Dette vil kunne gjøre det mulig for ham å trenge inn i israelernes måte å tenke på, noe som er avgjørende om han ønsker at kritikken hans skal rettes mot noe mer enn hans egen tankekonstruksjon.
Relatert lenke:
Redaksjonssjef i Dagbladet, Helge Øgrim,svarer Jostein Gaarder med å speile hans profeti om Israel på Libanon.
Kaktus nr. 2 går til
Finn Graff (Dagbladet)
For karikaturtegninen i Dagbladet 10. juli.
Bakgrunn
10. juli hadde Dagbladet en avistegning på trykk som viste Israels stasminister som nazioffiser i en dødsleir. Bildet var tydelig inspirert av en scene fra filmen Schindlers liste, hvor en offiser står på en balkong og skyter en forsvarsløs jøde. Over porten til leiren står teksten Jedem das Seine(m), eller: Enhver får som fortjent.
Vurdering
Denne typen tegninger er med på å trivialisere Holocaust og dermed håne de holocaustofrene som fortsatt er iblant oss. Samtidig skaper den inntrykk av at det som i dag skjer i Gaza (tegningen stod på trykk før Hizbollah startet sin krig mot Israel) kan sammenlignes med den utslettelsen jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig.
Israels ambassade klaget saken inn for Pressens Faglige Utvalg men fikk ikke medhold. Dette er trist, for tegneren kan på ingen måte påvise at det finnes noen sammenheng mellom de to situasjonene. Israels kamp mot Hamas skiller seg på to vesentlige punkter fra nazistenes kamp mot jødene:
1. Jødene utgjorde ingen trussel mot nazistene, slik Hamas utgjør en trussel mot Israel. Hamas har vedtatt å tilintetgjøre ikke bare Israel, men jødene som folk (se Hamas’ charter).
2. Jødene har verken planer eller ønsker om å utslette enhver palestiner fra jordens overflate, slik nazistene hadde planer om å utrydde jødene.
Vi er skuffet over at disse refleksjonene ikke har streifet verken avistegner Finn Graff eller Pressens Faglige Utvalg.
Kaktus nr. 3 går til Dagens Næringsliv
For artikkelen Lokker jøder til Vestbredden, trykket i Dagens Næringsliv 27. juli 2006.
Bakgrunnen for nominasjonen er følgende tre sitater fra artikkelen
1. Det fins nærmere 30 organisasjoner i Norge som driver støttearbeid for Israel
2. Israel-foreningene er overbevist om at Israel er gitt til jødene av Gud, og at det virkelige Israel må omfatte alt land «fra Egypts elv til Eufrat» i Irak.
3. Norske kristne jobber for å spore opp jøder over hele verden, og få dem til å flytte til de ulovlige bosettingene på Vestbredden.
Vurdering
Selv om artikkelen ikke handler om situasjonen i Libanon eller Gaza, må den sees som et tydelig forsøk på å diskreditere nordmenns israelsvennskap under den pågående konflikten. Bakgrunnen for at vi opplever det slik er at artikkelen inneholder flere grove feil. Det hevdes blant annet at Israel-foreningene, dvs alle de nærmere 30 norske organisasjonene som støtter Israel, legger religiøse betraktninger til grunn for denne støtten.
MIFF, en partipolitisk uavhengig og religiøst nøytral forening, er et klart eksempel på at dette ikke behøver å være tilfelle. Våre medlemmers israelsvennskap har studert hvordan situasjonen ser ut fra Israels ståsted og kommet til at Israel har en god sak. Det er fortsatt flere hundre tusen nordmenn som støtter Israel på politisk grunnlag, og overfor denne gruppen oppleves uttalelsene i artikkelen som svært urimelige og marginaliserende.
Videre er det rimelig å anta at mange lesere vil tolke sitat nummer to som at de nærmere 30 israelsforeningene går inn for at Israel bør underlegge seg store deler av sine naboland militært. På vegne av MIFF vil vi selvsagt bastant avvise at vi mener dette. Samtidig har vi vanskelig for å tro at noen av de foreningene som støtter Israel på religiøst grunnlag vil kjenne seg igjen i en slik fremstilling.
Vedrørende sitat nummer tre føler vi grunn til å si følgende: Med Israel For Fred er medlem av paraplyorganisasjonen Hjelp Jødene Hjem, som arbeider med innsamling av penger for å bistå jøder som flytter til Israel fra ulike deler av verden. En viktig årsak til at jøder flytter til Israel er at det antisemittiske spøkelset til stadighet viser sitt stygge ansikt over store deler av verden. HJH støtter en rekke humanitære tiltak i forbindelse med integreringen av jødiske immigranter i det israelske samfunnet.
Språkskolen Ulpan Akiva, som har blitt en møteplass for jøder og arabere i fredens og dialogens ånd, har «i alle år» stått på listen over de som får støtte fra HJH. Ulpan Akiva har for øvrig en søsterskole i Gaza, hvor mange israelsvenner (deriblant en tidligere formann i MIFF) har vært engasjert.
Et knapt flertall av HJHs medlemsorganisasjoner er kristne trossamfunn og organisasjoner. I følge DNs argumentasjon skulle det da være naturlig for HJH å støtte bosetninger på Vestbredden. Men HJH gjør ikke det og har heller aldri gjort det. Dette viser med all tydelighet at sitat nummer tre gir en svært skjev fremstilling av det arbeidet som finner sted for å hjelpe jøder som innvandrer til Israel og motivasjonen som ligger bak dette arbeidet.
Kaktus nr. 4 går til Mads Gilbert på Dagsnytt 18, NRK P2
For innslaget onsdag 2. august.
Bakgrunnen for nominasjonen er følgende:
RV-politikeren Mads Gilbert uttalte i programmet at det er viktig å støtte det han kaller Hizbollahs militære motstandskamp mot Israel.
Vurdering:
Selv om NRK ikke hefter for intervjuobjekters uttalelser, mener vi Gilbert burde blitt konfrontert med at Israel ikke okkuperte libanesisk jord i forkant av krigen. Dette er NRKs ansvar. Like fullt går kritikken først og fremst mot intervjuobjektet Mads Gilbert, og ikke NRK.
Det stemmer at Hizbollah gjør krav på – på vegne av Libanon – et landområde langs Libanons grense mot Golan. Området, Sjeba-gårdene, utgjør rundt 25 kvadratkilometer. Men dette området har i følge FN aldri tilhørt Libanon. Internettleksikonet Wikipedia viser et libanesisk militærkart fra 1966 som bekrefter at området ikke var en del av Libanon den gangen. Likevel mener Mads Gilbert tydeligvis at Hizbollah har en legitim rett til å utføre krigshandlinger for å få området «tilbake». Dette er den eneste fornuftige forklaringen på at han snakker om israelsk okkupasjon. Vi oppfordrer derfor leserne til å merke seg Mads Gilberts farlige krigshissing. Spesielt bør media merke seg den, så Gilbert i fremtiden ikke får fremstå som uavhengig og nøytral når han uttaler seg om Midtøsten-spørsmål. Det har han fått gjøre tidligere.
Når dette er sagt vil vi gi ros til NRK for rammen rundt intervjuet med Gilbert. Bakgrunnen for intervjuet var at Midtøsten-forsker Lars Gule har ropt et varsku mot at deler av den norske venstresiden kritikkløst støtter Hizbollah i kampen mot Israel. Gule uttalte at Hizbollah har klare paralleller til fascistiske bevegelser. Han sa at «Hizbollah har en ideologi som er totalitær og i bunn og grunn antidemokratisk. De har også en martyrideologi som hyller de som ofrer seg, altså døden som port til det neste liv.» Han trakk også frem at venstresiden opp gjennom historien flere ganger har endt opp med å støtte antidemokratiske krefter og advarte mot å la det skje igjen.
