25. mars presenterte VG Nett tall fra MIFFs analyse av nyhetsbyrået NTBs Israel-dekning. ”Konflikten mellom israelere og palestinere får mer medieomtale enn blodigere konflikter andre steder i verden. Organisasjonen Med Israel for fred mener det skaper urimelige fiendebilder,” skrev VG Nett.
Noen dager senere rykket Morgenbladets journalist Frank Rossavik ut i forsvar for norske mediers ekstreme overfokus på Israels konflikter. La meg kommentere noen av hans argumenter.
Midtøsten-konflikten ”anføres som motivasjon for all islamistisk terrorisme”, skriver Rossavik. Uten terror hadde ikke europeerne blitt dratt inn i krig i Irak og Afghanistan, antyder han.
Det er i veldig liten grad fordi den moderne staten Israel ble opprettet eller fortsatt eksisterer at det pågår krig og terror i islams navn på flere kontinent. Mange av disse konfliktene går tilbake flere århundrer før en større jødisk innvandring til det sør-syriske området av det osmanske riket startet.
Etter andre verdenskrig er over 50 millioner mennesker drept i krig og terror. Det er anslått at ca. 11 millioner er muslimer, en stor andel drept i konflikt med andre muslimer. Dette tilsvarer langt over 450 drepte muslimer per døgn. Til sammenligning er palestinske dødstall i konflikt med Israel (stridende og sivile) i underkant av 8000 i løpet av de siste 25 år. Dette tilsvarer omkring 1 person per døgn.
Hadde norske medier gjort faktasjekk, ville det bli avslørt hvor hårreisende galt det er å anføre Midtøsten-konflikten som motivasjon for terror i global kontekst. Det ekstreme overfokuset, kombinert med ukritisk tillit til islamisters propaganda, bidrar til å skape et inntrykk, selv hos velinformerte journalister, at Israel ikke bare er årsak til terror i Europa, men også til feilslåtte vestlige kriger.
Konflikten opptar jøder, muslimer og kristne i Norge, påpeker Rossavik. Det er udiskutabelt. Mekka er en annen by som opptar mange, uten at vi ser norske medier rette et tilsvarende kritisk søkelys mot Saudi-Arabia.
Rossaviks hevder at Israel “praktisk talt er et europeisk land, et siste resultat av den europeiske imperialismen.”
En svært liten prosentandel av jødene i Israel har bakgrunn fra Vest-Europa. Israel har blitt en nødhavn for hundretusenvis av jøder fra Midtøsten som ble presset og jaget ut av arabiske land i siste halvdel av forrige århundre. Sionismen fikk politiske gjennombrudd med europeisk støtte de siste 150 år, men var også nær ved å bli kvalt av andre europeiske krefter. Den har levd som en religiøs lengsel og urealiserbar politisk drøm for jøder gjennom to tusen år. Drømmen har ikke minst vært sterk hos jøder som har levd som en undertrykt og diskriminert minoritet under muslimsk dominans.
Rossaviks artikkel inneholder også viktige innrømmelser. Han mener NRK er for snever i sin dekning av trusselbildet mot Israel. Det har vært for lite oppmerksomhet på Assads brutalitet. ”Det er påvist at en del norske medier litt for automatisk antar at Israel er skurken hvis noe skjer.”
Den siste innrømmelsen fortsetter umiddelbart i en unnskyldning: Men ”skal vi se Israel gjennom de samme brillene som vi bruker på Hamas, Syria og Iran?”? Nei, svarer han på vegne av sine kollegaer. ”Vi forventer bedre av Israel.”
Ærlige norske journalister hevder ikke lenger at Midtøsten-dekningen er balansert. De innrømmer at Israel blir dekket på en annen måte enn andre land, men mener det er rett. Israel må dømmes etter en annen standard enn alle andre land. Med ”Israel-brillene” ser man hver minste garasje som blir bygd i et omstridt område som en trussel mot verdensfreden. Med ”Hamas, Syria og Iran-brillene” kan hundrevis og tusenvis av regimenes egne innbyggere bli drept uten å høste mer enn skuldertrekk. Med «Israel-brillene» ser man ikke at IDF fulgte krigens regler «godt over gjennomsnittlig» under Gaza-krigen (Cecilie Hellestveit), og tok mer hensyn til sivilbefolkningen enn NATO (oberst Richard Kemp).
Israel påberoper seg å være offer når den selv er bølle, konkluderer Rossavik. Dersom mediene hadde fulgt Vær Varsom-plakaten, og sett på verden med briller som ikke diskriminerer, ville bildet av hvem som virkelig er offer og hvem som er bøller tre tydeligere fram.
