I kveld har NRK Urix vist filmen «My homeland», laget av NRK-fotografen Mohammed Alayoubi. På grunn av at jeg deltar i programmet, har NRK latt meg få se filmen på forhånd, derfor denne tidlige kommentaren.
Regissør Alayoubi lar to eldre kvinner være blant hovedstemmene i filmen. Den palestinske kvinnen Fathie Kahlife rømte fra Jaffa med sin familie under krigen i 1948. Etter 67 år i Libanon drømmer hun fortsatt om å vende tilbake. Den jødiske kvinnen Susie Philips ble smuglet ut av Auschwitz som barn, og forsvarer i filmen at Israel skal bestå som en jødisk stat.
Den tredje hovedstemmen i filmen er Sami Abu Shehadeh, en historiestudent og palestinsk aktivist fra Jaffa. Ellers tilhører stemmene i filmen andre palestinere eller jødiske israelere som er enige med palestinernes agenda. Som den jødiske kunstneren Igal Ezraty sier: «Først av alt bør vi innrømme de onde tingene som jødene har gjort.»
Slik er grunntonen i filmen. Akkompagnert av salver som fra Shehadeh: «Folk spør oss: Hvorfor lyver alle israelerne?» og «Palestinerne var offer for et kolonialistisk, voldelig prosjekt som het zionisme. Som ødela hjemlandet vårt totalt og fordrev oss fra hjemlandet vårt.»
Mot dette blir den eldre Susie stående alene, bare hjulpet noen få ganger med korte kommentarer fra sin mann.
Odd Karsten Tveit har vært en av rådgiverne til filmen, så ikke uventet følger filmen den gamle NRK-oppskriften nærmest slavisk. Begynn med en solid dose palestinske stemmer som går inn for å gjøre verdens eneste jødiske stat arabisk, men bruk bare de som kan pakke det inn i så fine ord at få oppdager det. Dernest fyll på med venstreradikale jøder som støtter de palestinske stemmene. Til slutt, spe ut med noen israelske stemmer, men pass på at disse ikke er representative eller blir gitt sjanse til å tilbakevise de palestinske stemmene.
Det er meningsløst at Fritt Ord gir støtte til et slikt prosjekt. En slik måte å fortelle Midtøsten-historien på blir allerede finansiert med titalls millioner kroner årlig gjennom statsbudsjettet.
Den store løgnen
To ganger i filmen lar Alayoubi den palestinske aktivisten Shehadeh fremstille det som en soleklar rett at flyktninger har rett til å vende tilbake til sine eiendommer. Etter nesten 20 minutt:
«Mange mennesker over hele verden har tapt kriger. Etter en krig har man mulighet til å dra tilbake, og bygge opp igjen kulturen og hjemlandet og samfunnet. Palestinerne hadde ikke den muligheten.»
Og helt til slutt:
«Over hele verden virker det normalt at folk drar tilbake til hjemmet sitt etter en krig. Bare i palestinernes tilfelle virker det umulig. Men hvis man spør hva palestinerne ber om – de ønsker bare å dra hjem igjen.»
Løgn. Det er ikke normalt at folk drar tilbake til hjemmet sitt etter en krig, og spesielt ikke etter en etnisk borgerkrig som den i 1948. De siste 120 årene har det vært en lang rekke flyktninggrupper som ikke har vendt tilbake.
Det er ikke normalt, og etter 67 år er det utenkelig. Jo lengre tid som har gått, jo svakere står retten til tilbakevending, påpeker talsmann for FNs høykommisær for flyktninger. På Kypros flyktet grekere sørover og tyrkere nordover under borgerkrigen i 1974. Allerede i 2004 konkluderte FN og EU: Det har gått for lang tid til at det kan være snakk om noen tilbakevending. Dersom man hevder rett til å vende tilbake for etterkommere av flyktninger i en konflikt som raste 26 år tidligere enn den på Kypros, bruker man i beste fall dobbeltstandard.
Retten til å vende tilbake blir også redusert dersom den opprinnelige konflikten fortsetter og dersom nye innbyggere har flyttet inn i områdene hvor flyktningene bodde. Krigen mot den jødiske staten som araberne startet i det britiske mandatområdet raser fortsatt med ulik grad av intensitet, og jødiske flyktninger fra hele verden (men særlig arabiske land) har tatt palestinernes plass i Israel.
Til slutt er det enda et avgjørende argument imot «rett til å vende tilbake» for palestinske flyktninger. Det vil gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden og nok en gang gjøre jødene til undertrykt minoritet over alt i verden. De palestinske flyktningene må behandles som alle andre flyktninger. Det vil løse problemet. De må enten få bosetning og alle rettigheter i de arabiske land hvor de er spredt, i en framtidig palestinsk stat eller i et tredje land. Les mer her.
Det er lett å kjenne seg igjen i fortvilelsen til Philips, når hun påpeker at det er mange steder hvor muslimer og kristne kan dra. «For jøder fins det bare ett lite land de kan dra til. Ett! Det er alt vi har. Jeg vet ikke engang hvorfor vi skal måtte trenge å forsvare det.»
Den store mangelen
Historien om jødenes flukt fra arabiske land er fraværende i Alayoubis film. På 1940-tallet var det ca. 1.000.000 jøder i hele den arabiske verden. Nå er det færre enn 10.000 igjen. Arabiske stater hadde ikke, og har ikke, plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet. Israel har blitt nødhavn for minst 600.000 jøder jaget fra den arabiske verden.
Dersom Israels fiender hadde fått gjennomslag for å flytte millioner av palestinere inn i Israel, slik aktivistene i Alayoubis film kjemper for, ville jødene igjen bli en minoritet overalt. Det gir dystre framtidsutsikter når vi ser hvordan araberne behandler sine minoriteter nå i 2015.
Historien om krigen i 1948
Filmen «My homeland» forteller nesten utelukkende om jødisk voldsbruk i forbindelse med krigen i 1948. Den forteller om palestinere som ble jaget på flukt, men ikke om at jøder ble helt fullstendig jaget bort fra den delen av det tidligere britiske mandatområdet som Jordans hær okkuperte (og siden ulovlig annekterte, Vestbredden og Øst-Jerusalem).
Aktivisten Shehadeh innrømmer at Holocaust var en forbrytelse. «Men som kompensasjon – hvis man skal gi dem [jødene] et hjemland, burde de bygge i Tyskland, ikke i Palestina. Vi drepte ikke det jødiske folk,» hevder han.
Jødene har aldri vært noe fremmedelement i Midtøsten. Det er veldig naturlig at de har fått suverenitet over et land på størrelse med et norsk fylke som ligger i deres historiske, kulturelle og religiøse kjerneområde. Århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa. Derfor må de ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall.
Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Tar vi med resten av det muslimske området, blir dette bildet enda tydeligere. Og når vi regner med Europa også, blir det helt overveldende at jødene er de som for eksempel har mest å tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør.
Filmen forteller ikke hvordan arabere i mandatområdet samarbeidet med nazistene. Stormuftien i Jerusalem (en ideologisk forløper for PLO og Fatah-bevegelsen) så for seg at Adolf Hitler kunne løse hans “jødeproblem” i Palestina. Boken Halvmåne og hakekors som MIFF utga for to år siden, viser at nazistenes forsøk på å tilintetgjøre jødisk nærvær i Palestina fikk omfattende og aktiv støtte fra arabisk side. Dersom man skal komme nærmere fred og sameksistens i Midtøsten, er det avgjørende at palestinske ledere tar et oppgjør med det islam-inspirerte og nazi-inspirerte jødehatet i sitt samfunn. I stedet for å lovprise stormuftien av Jerusalem, slik Mahmoud Abbas nylig gjorde i en tv-tale, burde muftiens tankegods og politiske drømmer bli henvist til historiens skraphaug.
Filmen forteller ikke hva som er det store fredshinderet: Hele Den arabiske liga, og de palestinske lederne, avviser fortsatt at Susie Philips og hennes barnebarn skal få lov til å bo i verdens eneste jødiske stat. De vil erstatte den med arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 57.
- Setter du pris på MIFFs informasjonsarbeid? Bli medlem nå!
