I programmet Nyhetslunsj på NRK P2 tirsdag ga først Midtøsten-korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen en informativ gjennomgang av statusen i forhandlingene mellom seks verdensmakter og Iran. De skulle etter partenes egen målsetning ha munnet ut i en rammeavtale om Irans atomprogram innen midnatt. Programleder Katrine Nybø gjorde deretter et intervju med seniorforsker Sverre Lodgård ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.
– Hva er det som er stridens kjerne her? spurte hun.
– Ja, det er mange forskjellige ting, svarte Lodgård.
– Sanksjonene, så klart, for Obama har vanskelig for å forplikte seg. Gitt at Kongressen ikke er så interessert i en avtale, Israel er også imot. Og så skal man altså enes om begrensninger på det iranske programmet, og overvåking, slik at man alt i alt får tid på seg til å reagere hvis Iran en dag skulle ønske å gjøre våpen ut av det, fortsatte han.
Stridens kjerne
Forskeren mener altså det hører med til kjernen av problemet at amerikanerne mangler vilje til å være ettergivende nok overfor et islamistisk og terrorfinansierende regime med åpenbare imperialistiske ambisjoner. Er det ”appeasement” som er idealet – ”fred for vår tid”?
Den andre delen av svaret har han derimot selvfølgelig rett i. Kjernen av striden handler virkelig om å få Iran med på tilstrekkelig grad av begrensninger og overvåkning av atomprogrammet. Verdenssamfunnet behøver å være forsikret om at regimet ikke har mulighet til å utvikle atomvåpen. Ganske enkelt fordi det ville true verdensfreden dramatisk.
Iran sier de har fredelige hensikter med atomprogrammet, men insisterer likevel på å beholde enorme fasiliteter med flere tusen sentrifuger for anrikning av uran – noe som kun er nødvendig dersom man skal utvikle atombomber og helt unødvendig hvis man bare skal lage strøm. Det er ikke lenge siden sist gang FNs internasjonale atomenergibyrå uttalte at de ikke ”kan være sikre på at Irans atomprogram er fredelig” – ganske klar tale til diplomatspråk å være. Regimets utvikling av langdistansemissiler pågår samtidig med full styrke – missiler som vil kunne bære atomstridshoder.
En grotesk villedning
Men forskeren utdyper ikke farene ved at atomvåpen skulle falle i hendene på et regime som det iranske. I stedet fletter han inn følgende forsikring i en bisetning:
– Ingen vil ha krig, kanskje bortsett fra Netanyahu.
Virkelig? Israels statsleder ønsker seg krig mot Iran? Hvorfor? Når har han sagt det? Uttalelsen er grotesk villedende. For mens Lodgård fortalte norske radiolyttere om den israelske krigshisseren, kringkastet Israel Radio uttalelser fra lederen for den regimekontrollerte paramilitære Basij-militsen:
– Å utslette Israel er ikke noe vi er villige til å forhandle om, sa han.
Mohammad Reza Naqdi truet i det samme intervjuet Saudi-Arabia og dets sunnimuslimske allierte i kampene i Jemen med at de vil gå den samme skjebne i møte som Saddam Hussein. De iranske imperialistene er altså slett ikke innstilt på å slippe sitt grep om Jemen. Hele Midtøsten er egentlig å regne for iransk, ifølge presidentens rådgiver.
Ifølge Times of Israel har samme person for bare noen måneder siden snakket åpent om at Iran vil bevæpne mannskaper på Vestbredden for å styrke dem i kampen mot Israel.
Ved Israels nord-grense er Iran en sentral ressursleverandør for sin allierte terrororganisasjon Hizbollah. Der forsørger de målstyrte stridshoder på mengder av raketter som peker mot Israel, ifølge det israelske forsvarets kilder. I den neste Libanon-krigen regner man med at Hizbollah vil kunne avfyre 1.000 til 1.500 raketter mot Israel daglig, og at tapene på israelsk side vil kunne bli store.
I Gaza frir Hamas til Iran om fortsatt terrorfinansiering som i fortiden, og rapporter tyder på at ønsket blir innfridd.
På de syriske Golanhøydene har Iran utplassert sine styrker ved grensen mot Israel, ifølge en rapport fra MEMRI gjengitt av Israel Hayom.
Er det fortsatt noen som er i tvil om at Iran utgjør en trussel mot Israel?
Fredelige signaler fra Iran?
Dagen før Israels statsminister Benjamin Netanyahu sto foran den amerikanske Kongressen og advarte mot å akseptere en farlig atomavtale med Iran, skrev Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei på engelsk på Twitter: ”Økende globalt hat mot Israel er et tegn på guddommelig hjelp.”
Noen dager tidligere hadde det iranske militæret en storstilt øvelse i Hormuz-stredet. Hva sprengte de i luften? En modell av et amerikansk krigsskip i full størrelse.
Da Iran feiret årsdagen for den islamistiske revolusjonen i februar, ropte folkemasser over hele Iran ”død over Israel”, mens president Rouhani skrøt av arbeidet med å oppnå ”en konstruktiv avtale med Vesten” om landets atomprogram.
– Vit at uansett om vi oppnår en atomavtale eller ikke, minsker Israels sikkerhet dag for dag, sa Irans øverste leder Ayatollah Khamenei tre dager etter at atomforhandlingene ble forlenget i november.
To uker før dette twitret han om hvorfor og hvordan han mener staten Israel bør utslettes.
Hvor er de fredelige signalene fra det iranske regimet – signalene som får NRKs forskerekspert til å påstå overfor det norske folk at ”ingen vil ha krig, bortsett fra kanskje Netanyahu?”
Hva sier Netanyahu?
Til slutt tar vi med oss noen av Benjamin Netanyahus uttalelser på åpningsseremonien i nasjonalforsamlingen Knesset i går:
– Den største trusselen mot vår sikkerhet og vår framtid, var og er Irans forsøk på å bevæpne seg med atomvåpen. Avtalen som utformes i Lausanne, baner veien for at det blir resultatet. Det ser ut til at avtalen vil etterlate Iran med underjordiske installasjoner, atomreaktoren i Arak og avanserte sentrifuger i behold – det samme som vi for noen måneder siden korrekt ble fortalt er unødvendig for et atomprogram som er bygget for fredelige hensikter. Tiden Iran vil trenge for å oppnå materialer til atomvåpen, vil ikke lenger kunne måles i år, slik det først ble forespeilet. Etter vår vurdering vil tiden bli redusert til mindre enn ett år, antakelig mye mindre. Og i tillegg må vi ta med i beregningen at Iran fortsetter med å produsere ballistiske raketter, å utvikle flere avanserte sentrifuger og å nekte det internasjonale atomenergibyrået fullt innsyn. La meg også legge til at Irans pågående kampanje av erobring og terrorisme er åpenbar for alle, like for våre øyne – fra Golanhøydene til Jemen, fra Irak til Gaza, og mange andre steder.
Her kan du lese hele MIFFs dekning av Iran.
Transkripsjon av hele intervjuet med Sverre Lodgård i Nyhetslunsj 31.03.2015:
– Har med meg i studio også Sverre Lodgård, seniorforskar ved Norsk Utanrikspolitisk Institutt. Forhandlingane har holdt på i mange år, er det nokon grunn til å tru at dei skal bli einige den her gongen?
– Ja, det karakteriseres jo som 50/50, men det er i alle fall et historisk sus over de samtalene som nå foregår. For etter 12 år med konflikt om atomprogrammet og forhandlinger om det, og 35 år med bittert fiendskap mellom USA og Iran, så har partene nå en sjanse til å – eh – bilegge konfliktstoff og utvikle samarbeid. Og sjansen er enestående, for i dag er regjeringskonstellasjonen med Rouhani i Iran og Obama i USA den best tenkelige.
– Ja, ka er det som er stridens kjerne her?
– Ja, det er mange forskjellige ting: Sanksjonene, så klart, for Obama har vanskelig for å forplikte seg. Gitt at Kongressen ikke er så interessert i en avtale, Israel er også imot, og så skal man altså enes om begrensninger på det iranske programmet, og overvåking, slik at man alt i alt får tid på seg til å reagere hvis Iran en dag skulle ønske å gjøre våpen ut av det.
– Ka er det som står på spel her?
– Alternativene er dårlige: Det er sanksjoner og det er krig. Og sanksjonene rammer jo den iranske økonomien hardt – men til dato ikke atomprogrammet, for det har fortsatt ufortrødent. Og ingen vil ha krig, kanskje bortsett fra Netanyahu (04:42). Så det gjelder altså å unngå å komme inn i de uførene der.
– Ja, for kva er alternativet?
– Ja, i første omgang, hvis det ikke blir noen avtale, så får vi altså et spill omkring fordeling av skyld og det vil naturligvis virke veldig negativt. Men så vil altså – eh – diskusjonen og oppmerksomheten rettes mot de to alternativene som jeg nevnte. Og da går det fra vondt til verre i Midtøsten, og da vil også enigheten mellom de fem stormaktene, seks hvis vi tar med Tyskland, i denne saka fort smuldre opp.
– Du nevnte sanksjonane, dersom det blir ein avtale, kor raskt kan dei fjernast?
– Man forestiller seg at avtalen vil vare i noe sånt som omtrent ti år, så tanken er altså gradvis heving av sanksjonene hvis alt går bra, over en så lang periode.
– Og tilbake til Sigurd Falkenberg Mikkelsen, når er det venta ei avgjerd i dag?
– I løpet av døgnet, de har selv satt seg tidsfrist som er innen midnatt i dag.
– Takk skal du ha, Midtaustenkorrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen! Og Sverre Lodgård, seniorforskar ved Norsk Utanrikspolitisk Institutt.
