I begynnelsen av september ble sjefen for Jerusalem-kontoret til New York Times, Jodi Rudoren, anklaget på Twitter for å bøye seg for israelsk militærsensur. Hun avviser kritikken.
– I over tre år [jeg hatt denne jobben], har jeg aldri sendt inn en eneste artikkel til gjennomsyn før publisering, skriver Rudoren på sin Facebook-profil.
Kun to ganger i perioden har kontoret for militærsensur kontaktet henne. Det første tilfellet beskrev Rudoren i en artikkel i New York Times under Gaza-krigen 4. august 2014. Hun fikk signal om å holde tilbake at en soldat som var fryktet kidnappet av militante palestinere var i slekt med Israels forsvarsminister. I artikkelen som ble publisert, påpekte New York Times at noe informasjon var tilbakeholdt av militærsensuren. Så snart opplysningen ikke lenger var under sensur, fortalte avisen hva som tidligere hadde blitt holdt tilbake.
I ettertid har sensurkontoret tatt kontakt i ett annet tilfelle. Da var beskjeden at en artikkel som allerede var publisert skulle ha vært sendt til gjennomsyn i forkant. «Oh well,» kommenterer Rudoren.
For å få pressekort fra israelske myndigheter, noe som blant annet er strengt nødvendig for å få tilgang til Gaza-stripen gjennom israelske grensestasjoner, må journalister formelt sett underlegge seg sensurregimet. Rudorens framstilling viser at sensuren i veldig liten grad griper inn i den journalistiske friheten. New York Times har også, etter henvendelse fra amerikanske myndigheter, holdt tilbake informasjon som kan sette livet til kidnappede amerikanske soldater i fare.
Dersom New York Times vil, har de mulighet til å omgå den israelske militærsensuren fullstendig, ved å la journalister i andre land sette navnet sitt på artiklene, påpeker Rudoren. Det ble gjort i forbindelse med Israels angrep mot den syriske atomreaktoren i 2007. Dette angrepet omtales fortsatt i Israel som et israelsk angrep, «ifølge utenlandske rapporter».
