NRK har nådd et nytt lavmål

Med en notorisk boikottaktivist forkledd som reporterstemme, sørget NRKs nye dokumentarfilm for å ribbe Israel for retten til å eksistere, retten til å forsvare seg og retten til å bli hørt og trodd i media. Slik misbruker NRK dine lisenspenger på det groveste.

Skjermdump fra NRK2.
Skjermdump fra NRK2.
MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Dokumentarfilmen USA, Midtausten og media, med originaltittel Occupation of the American Mind ble sendt på NRK2 både mandag og tirsdag denne uken. Filmen er tilgjengelig på NRKs nettsider. Det er en tragedie at en film som er så full av anti-israelsk propaganda og så totalt uten motrøster blir kvalitetsstemplet av statskanalen som et journalistisk produkt og betalt med våre lisenspenger. Filmen er i realiteten et aktivistredskap for delegitimering av Israel. På simpleste vis angripes verdens eneste jødiske stat i 55 minutter. NRK har nådd et nytt lavmål i sin urettferdige behandling av Israel.

 

Boikottaktivist i journalist-forkledning

At filmskaperne fra det canadiske selskapet Mundovision Productions har hatt en helt annen agenda enn den journalistiske, går fram allerede ved valget av reporterstemme. Kommentarene i filmen leses opp av Roger Waters, navnet hans presenteres med stor tekst på en egen tekstplakat i starten. Dette vil filmskaperne at publikum skal få med seg. Hvem er så Roger Waters? Han er verdenskjent som vokalist i bandet Pink Floyd. Han bedriver ikke noen form for journalistisk arbeid, og er derfor faglig sett totalt malplassert i en slik rolle i en dokumentarfilm. Men han har selvfølgelig den nødvendige kjendis-faktoren til å kunne skape oppmerksomhet rundt filmens budskap. Og Waters er fra før av ikke bare kjent som Pink Floyd-vokalist. De siste ti årene har han høylydt markert seg som en stemme som promoterer BDS-bevegelsen (boikott, de-investeringer og sanksjoner mot Israel). Det betyr at seerne føres bak lyset. De blir gitt inntrykk av å lytte til en engasjert kjendis som har laget journalistisk dokumentarfilm, men egentlig lytter de til en talsmann for en bevegelse som er dypt umoralsk og hindrer fred.

Roger Waters løftes fram på den internasjonale BDS-bevegelsens hjemmeside som en artist som åpent støtter kulturell boikott av Israel. På Facebook sprer han påstander om at Israel driver apartheid og etnisk rensing. Han skryter av å ha overtalt artister som Stevie Wonder til å avlyse konserter i Israel og oppfordrer alle kunstnere og artister til å holde seg unna landet.

Denne mannen er etter NRKs oppfatning en passende reporterstemme i en dokumentarfilm om Israel!

For det er viktig å legge merke til at dette faktisk er en NRK-film, selv om produksjonen er canadisk. På tekstplakat i begynnelsen av filmen meddeles at filmen er produsert i samarbeid med norske NRK, svenske UR og finske YLE. På tekstplakat etter filmens slutt får vi vite at Tore Tomter fra NRK har deltatt i produksjonen som ”commissioning editor”, altså har NRK hatt en av sine egne til å medvirke i redaktørrollen for filmprosjektet og godkjenne sluttresultatet. Med dine lisenspenger har NRK gått i partnerskap med den internasjonale BDS-bevegelsen og rammet Israel med denne løgnaktige aktivist-filmen.

 

Propagandistiske påstander om propaganda

Problemene med persongalleriet i filmen stanser ikke ved valget av reporterstemme. Kildeutvalget demonstrerer også at filmskaperne ikke har gjort det minste forsøk på å oppnå noen form for balanse. Alle som intervjues har til felles at de bekrefter det palestinske narrativet, samtidig som de benekter og til dels latterliggjør viktige realiteter i Israels situasjon, som terrortrusselen fra flere av landets naboregimer. De som mener annerledes er kun kryssklippet inn i filmen med korte, løsrevne sitater ment som illustrasjoner på ”propaganda”. Slik delegitimeres på en effektiv måte alle Israel-vennlige røster som en del av ”hasbara”, ”det israelske propaganda-apparatet”. Goebbels ville ganske sikkert ha applaudert denne strategien.

Kildene som intervjues er ikke bare ensidige. De fremmer også et dypt rystende budskap som burde få alarmklokkene til å ringe hos ansvarlige ansatte i enhver seriøs tv-kanal lenge før sendeplanen settes opp. Problemet med budskapet er selvfølgelig ikke at det er pro-palestinsk. Det er legitimt å tale palestinernes sak. Problemet er at det er anti-israelsk. Det er løgnaktig og alvorlig skadelig for det jødiske folket i Israel. Her ser vi nærmere på noen av de mange alvorlige budskapene som formidles i filmen:

 

1: Det er uforståelig at noen kan støtte Israel

En tekstplakat i introduksjonen til filmen slår an tonen: ”Enhver urbefolkning i verden vil stå imot kolonister så lenge de har det minste håp om å kvitte seg med faren for å bli kolonisert. Det er det araberne i Palestina gjør. For de er ikke pøbler, men et levende folk.” Sitatet tilskrives zionisten Ze’ev Jabotinsky, og står totalt løsrevet fra sin sammenheng.

Sitatet stammer fra en tale i 1923, og har slik sett liten relevans for dagens politiske debatt. Talen må leses i lys av at den ble holdt i en samtid der Balfour-erklæringen og San Remo-avtalen var ferske nyheter. Hovedbudskapet i talen er dessuten et helt annet enn det filmskaperne vil gi inntrykk av. De får det til å se ut som om en av Israels pionerer erkjente at palestina-arabiske angrep mot zionistiske jøder var berettiget. I realiteten er Jabotinskys tale en erklæring av tro på framtidig fred der begge folk blir boende i området som var omfattet av Palestina-mandatet – enten i form av en løsning med to stater for to folk, eller i form av en stat med like rettigheter for alle, der jødene er i flertall. Les talen her.

Zionismens toneangivende talsmenn har alltid ønsket fred og sameksistens med araberne, men dette passer ikke inn i filmens agenda. Tenk om de i stedet hadde sitert dette fra Jabotinskys tale:

”Jeg er beredt til å avlegge ed som binder oss og våre etterfølgere til å aldri gjøre noe som står i motsetning til prinsippet om like rettigheter for alle, og at vi aldri skal forsøke å drive ut noen.”

Gjennom dette historiemisbruket slås det enkelt og løgnaktig fast at det palestinske narrativet er det eneste sanne. Det presenteres som et uforståelig fenomen at det finnes amerikanere som støtter Israel. Amerikanske medier bruker mye plass på å forklare at Israel har rett til å forsvare seg selv, mens i Europa kommer mange palestinske stemmer til orde i mediene. Det er en annen verden i Europa. Årsaken er at amerikanske medier er lurt av PR-strategien til Israel og Israels venner, hevder filmen. Israels rett til eksistens og selvforsvar, samt terrortrusselen fra grupper som vil utslette landet, avskrives som propagandaprat.

– Når den ene siden får dominere debatten så fullstendig, blir det vanskelig å vise folk at dette handler om propaganda, sier Mark Crispin Miller fra New York University.

 

2: Israels eksistens er ikke legitim

For hver hoveddel av filmen vises det en svart tekstplakat. Den første bærer teksten: ”Katastrofen.” Her fortelles om ”nakba” – katastrofen at de jødiske forsvarsstyrkene vant krigen som araberne startet og at staten Israel derfor ble opprettet. I flere utsagn formidles det med tydelighet at det ikke er Vestbredden og Gaza som er problemet i filmskapernes øyne, men selve det faktum at en jødisk stat ble opprettet i jødenes historiske hjemland.

– Mange ville ha støttet ideen om en stat til det jødiske folket, hvis den hadde vært for et folk uten land i et land uten folk. Men det var jo ikke slik det skjedde, får vi høre.

Underforstått: – Vi støtter ikke opprettelsen av staten Israel.

Jødene reetablerte sin stat i et landområde som utgjør mindre enn 0,2 prosent av de arabiske landenes totale areal – midt i området der de har tre tusen års historisk, religiøs og kulturell arv. Men likevel er ikke jødenes stat noe man kan støtte uten å ha slukt propaganda, ifølge filmen. Det at nesten en million jøder ble presset eller jaget til å flykte fra arabiske land i løpet av forrige århundre, og flere hundre tusen i tillegg fra andre muslimske land, nevnes ikke med et ord. At jøder jages er altså ingen katastrofe. Men at jøder slår seg ned og krever å få bo i fred og sikkerhet der de har sitt historiske opphav – det er en katastrofe.

Terminologien i historieframstillingen legger opp til misforståelser. De som ikke er så belest på historie tror kanskje at det en gang fantes et land som het Palestina, som jødene tok for å opprette Israel. Filmen legger opp til å bevare dette inntrykket. Men det britiske mandatområdet Palestina var jo ikke en nasjon for noe palestinsk folk verken på den tiden eller tidligere i historien. I området Palestina bodde det både Palestina-jøder og Palestina-arabere. Det at araberne i Palestina-mandatets område ikke utviklet noen nasjonal identitet som palestinere før lenge etter at Israel var opprettet, fortelles ikke i filmen. Det påstås i stedet at de allerede i flere tiår hadde håpet på en selvstendig stat i Palestina da Israel ble opprettet. Det trengs løgner og tilsløringer som dette for å frata Israel dets rett til å eksistere som en likeverdig nasjon blant nasjonene.

 

3: Israel må ikke forsvare seg selv

Et gjennomgående tema i hele filmen er at Israels rett til, og behov for, selvforsvar avskrives som propaganda. Etter å ha hamret løs mot Israel med beskyldninger om okkupasjon, folkerettsbrudd og krigsforbrytelser, fortelles konspirasjonsteorien om Hasbara-bevegelsen, Israels PR-strateger som liksom står bak hele den pro-israelske versjonen av historien. Når de israelske forsvarsstyrkene rettferdiggjør sine handlinger med at Israel må forsvare seg mot fiender, er det bare propaganda, må vite. Både Obama, Netanyahu og mange andre kryssklippes inn i filmen med korte utsagn som skal tjene som eksempler på hvordan slik propaganda når ut. Her er noen eksempler på hva filmen påstår er propaganda:

– Israel er omringet av fiender som Hizbollah, Iran og Hamas.

– Hizbollahs leder vil fullføre den jobben Hitler begynte på.

– Hamas er en terrororganisasjon og charteret deres erklærer at målet deres er å utslette jødene og Israel.

– Gaza er ikke lenger okkupert etter 2005.

– Hamas har skutt tusenvis av raketter mot israelske byer.

Er det noe av dette som er usant?

Hvordan kan noen bli så empatiløse mot jøder at de på denne måten latterliggjør og avfeier de eksistensielle truslene den jødiske staten står overfor? I NRK-huset er det tydeligvis god fisk.

I filmen beskyldes de israelske jødene ikke bare for å okkupere palestinsk land (siden 1948 eller 1967?), men også – hold deg fast – for å okkupere amerikanske medier og tanker!

– Dette er en annen form for okkupasjon. En okkupasjon av amerikanske medier og amerikanernes sinn, fortelles det i filmen.

– Det pro-israelske narrativet tar oppmerksomheten bort fra det praktisk talt alle anerkjenner som den beste måten å få slutt på denne konflikten: Få slutt på okkupasjonen og bosetningene, så palestinerne endelig kan få sin egen stat.

Realiteten er at palestinerne aldri har vært nærmere målet om en egen stat enn nå. Det store flertallet av israelere støtter en tostatsløsning. Det samme gjør ni av ti partier i Knesset. I det øyeblikket det palestinske lederskapet aksepterer at nabostaten kommer til å forbli jødisk, kan målet raskt oppnås om målet innebærer en ekte fred.

Å påstå at Israel dikter opp sitt behov for selvforsvar er i beste fall supernaivt og i verste fall direkte ondsinnet. Journalistisk etterrettelig er det uansett ikke.

 

4: Terrorister er egentlig bare dissidenter og jødene er ikke ofre

Når Israel utsettes for terrorangrep eller israelske stemmer snakker om terrortrusselen, er dette også bare en del av hasbara-strategien, ifølge filmen.

– Det er lett å skylde på offeret. Det er lett å kalle folk terrorister, sier Hanan Ashrawi fra PLOs styringskomité i et kort klipp i filmen.

Hasbara gjør at ”palestinske dissidenter” omtales som terrorister, lærer tv-seerne. Hamas er en nasjonalistisk og religiøs bevegelse. Partiplattformen til det israelske partiet Likud er ”mer ekstremt” enn Hamas-charteret, som Hamas-ledelsen angivelig har tatt avstand fra for lengst. Det hadde vært fint om bildet av Hamas var sant. Men å presentere ønsketenkning i stedet for fakta tjener bare til å renvaske terrorister og generere mer hat mot Israel.

Det er nesten så vi ikke tror våre egne øyne og ører mot slutten av filmen, når vi hører kildene og reporterstemmen fortelle at jødene spiller på Holocaust for å få være i offerrollen. Å antyde noe slikt er en antisemittisk ytring totalt blottet for empati.

 

Erstatter journalistikk med fordummende hatprat

Vi kunne ha kommentert mye mer, fordi denne filmen er så proppet med løgn at det ville blitt en veldig lang artikkel dersom vi skulle gå gjennom hver minste ting. La oss avslutte med å rette blikket mot en av konklusjonene i slutten av filmen. Der løftes et intervju fra britisk tv fram som noe filmskaperne tydeligvis mener er et stjerneeksempel på hvordan den israelsk-palestinske konflikten skal dekkes. Den britiske programlederen John Snow på Channel 4 intervjuer Mark Regev, daværende talsmann for den israelske statsministerens kontor og nåværende ambassadør til Storbritannia. Programlederen sier blant annet:

– Dere retter med vilje angrep mot nabolag der dere vet at det finnes kvinner og barn.

– Dere har beleiret Gaza i sju år, folk lever forferdelige liv og dere vet det bedre enn noen andre. Hvorfor prøver dere ikke en annen ting – å snakke med dem?

Regevs svar er helt klippet vekk. Journalistikk er erstattet med fordummende anklager som mater hatet. Jødehatet.

NRK har tidligere fått kritikk av Kringkastingsrådet for å ha en ubalansert framstilling av konflikten. I dette tilfellet er balansen så totalt fraværende at det er en skam.

Forrige artikkelMøt MIFF-medlem nr ti tusen
Neste artikkelStortingsrepresentant slår Israel i hodet med “Gud”
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Tor-Bjørn Nordgaard (f. 1980) er fra mars 2016 ny redaktør av MIFFs avis Midtøsten i fokus. Nordgaard har jobbet som journalist for MIFF fra 2014. Han har bakgrunn som frilansjournalist og forfatter. Tlf. 95278159 E-post: tor-bjorn@miff.no Følg Nordgaard fra Facebook-siden https://www.facebook.com/mifftbn/
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -