Støtter MIFF en palestinsk stat?

Med Israel for fred (MIFF) som organisasjon tar ikke noe standpunkt for eller imot en palestinsk stat. Vi har plass til medlemmer med ulike syn i denne saken, slik det også er veldig ulike syn innad i Israel.

Palestina-flagg (Illustrasjonsfoto: Jean-François Gornet, flickr.com.
Vil USAs fredsavtale innebære en anerkjennelse av en palestinsk stat? (Illustrasjonsfoto: Jean-François Gornet, flickr.com.
MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Men MIFF forteller som sant er: Et stort flertall av jødene i Israel er villige til å trekke seg ut fra det meste av Vestbredden og overlate dette området til arabisk kontroll – hvis det bare kan føre til ekte fred. Grunnen til at det ikke er blitt en palestinsk stat for lenge siden, er at det dessverre ikke er noe som tyder på at en slik stat vil leve i fred med Israel. Den vil i beste fall bli et terror-reir, eller enda verre et oppmarsjområde for fiendtlige hærer og raketter, i verste fall med atomvåpen.

Alternativer
Når et stort flertall av jødene i Israel støtter tanken om en palestinsk stat i prinsippet, er det fordi de synes alternativene er verre. Alternativene er:

a) Innlemme Vestbredden (og eventuelt Gaza) i Israel og gi alle som bor der stemmerett og andre borgerrettigheter. Det vil bringe en stor arabisk befolkning inn i Israel, og det er stor fare for at det ikke er mange år før Israel får arabisk flertall. Tendensen i israelsk folkemening er derfor ikke å innlemme mer av den arabiske befolkningen i Israel, men å flytte grensen vestover slik at deler av Israel med arabisk befolkning blir en del av Vestbredden. Den som er mest kjent for å gå inn for dette, er Avigdor Lieberman og hans parti Yisrael Beiteinu. Men det er meldinger om at dette standpunktet er i ferd med å bre seg i andre partier også.

b) Innlemme Vestbredden (og eventuelt Gaza) i Israel, og la araberne bo der uten borgerrettigheter og uten stemmerett. Verden vil ikke godta dette som en varig løsning, og svært mange av Israels jøder mener også at det er prinsipielt uholdbart.

c) Innlemme Vestbredden (og eventuelt Gaza) i Israel og jage ut araberne (palestinerne) som bor der. Det ville ikke bli godtatt av verden, og svært mange jøder i Israel ville være imot det uansett av moralske grunner.

d) En fredeligere variant av modell c er å betale enorme summer til araberne for at flest mulig skal flytte frivillig. Men hittil er det lite som tyder på at det kan gjennomføres i en grad som monner. Det er neppe noen som vil betale de beløpene som er nødvendige, og det er ikke sikkert at mange nok arabere ville flytte uansett beløp.

e) Det har i tidens løp vært forslag om at Israel og Jordan skal dele kontrollen over Vestbredden, at jødene skal være statsborgere av Israel og araberne av Jordan, og lignende løsninger (“funksjonelt kompromiss”). Men dette er nå nokså dødt, først og fremst fordi svært få arabere vil godta det.

Da sitter man igjen med en stat for jødene og en annen stat for araberne (palestinerne), hvor hver gruppe kan være i flertall i sin stat og utvikle seg etter sin egenart. Dette er altså det de fleste israelere satser på i prinsippet, men som ser veldig vanskelig ut i praksis på kort sikt.
Hvis og når en slik fredsløsning blir noe av, risikerer jødene i Israel å miste adgang til viktige deler av det gamle Israels land, herunder mange hellige steder. Men i bytte for en ekte fred er altså israelere flest villige til å oppgi det.

Grensene
I de fredsforhandlingene som pågår nå i september 2008 skal Israel ha foreslått å beholde mellom 2 og 7 prosent av Vestbredden (områder hvor det bor nesten bare jøder), resten blir en palestinsk stat sammen med hele Gaza. I tillegg skal den palestinske staten få et område av Israel i tilknytning til Gaza for å kompensere for (noe av) det området Israel beholder av Vestbredden. Dette ligner på den ordningen Bill Clinton foreslo like før han gikk av som president i USA i begynnelsen av 2001, som palestinernes daværende leder Yasser Arafat avviste.

“Stat minus”
Det er alminnelig enighet i Israel om at en palestinsk stat må ha begrensninger. Det kan ikke være slik at det plutselig står en iransk hær eller iranske raketter like utenfor Jerusalem, for eksempel. Særlig på det militære feltet må det være vanntette avtaler og kontrollordninger som sikrer Israels eksistens.

Den første israelske lederen som underskrev en avtale om selvstyre for palestinerne, var statsminister Menahem Begin i fredsavtalen med Egypt i 1979.

Oslo-avtalen skulle lede fram til en palestinsk statsdannelse. Det ble ikke noe av den, først og fremst fordi palestinerne ikke ville oppgi “retten til å vende tilbake” og heller ikke gjorde noe seriøst for å gjøre slutt på terroren mot Israel. Også statsminister Benjamin Netanyahu fra Likud videreførte i praksis linjen fra Oslo-avtalen, ikke minst ved å trekke israelske styrker ut av det meste av Hebron. Ledere i Likud sier at de går inn for “selvstyre pluss” for palestinerne. Det er i praksis neppe særlig forskjellig fra venstresidens “stat minus”.

Forklare Israel
I dagens situasjon er en av våre fremste oppgaver å forklare hvorfor en palestinsk stat ikke er mulig i praksis, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er de aller fleste israelerne enige om.

 

Forrige artikkelJeg vet ikke om noen dårligere forsvarsminister enn Ehud Barak
Neste artikkelFem palestinere drept i interne kamper
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -