Palestinamandatet og resolusjon 242

Propaganda-påstandene om at Israel “fortsetter okkupasjonen av palestinsk land “og at det rettferdiggjør terrorisme, bygger på forvrengt lesning av Sikkerhetsrådets resolusjon 242. Og propaganda-påstandene om Israels “fortsatte okkupasjon og ulovlige bosettingspolitikk “bygger på forvrengt anvendelse av Fjerde Genevekonvensjon og på fornektelse av Palestina-mandatets (1920) og Balfour-deklarasjonens (1917) fortsatte folkerettslige gyldighet for de omstridte territorienes vedkommende.

Propaganda-påstandene om at Israel “fortsetter okkupasjonen av palestinsk land “og at det rettferdiggjør terrorisme, bygger på forvrengt lesning av Sikkerhetsrådets resolusjon 242. Og propaganda-påstandene om Israels “fortsatte okkupasjon og ulovlige bosettingspolitikk “bygger på forvrengt anvendelse av Fjerde Genevekonvensjon og på fornektelse av Palestina-mandatets (1920) og Balfour-deklarasjonens (1917) fortsatte folkerettslige gyldighet for de omstridte territorienes vedkommende.

I Balfour-deklarasjonen av 02. 11. 1917 lovet Hennes Majestets britiske regjering å støtte “etableringen i Palestina av et nasjonalt hjem for det jødiske folket “og å gjøre sitt ytterste for å nå dette målet. Balfour-deklarasjonen forutsatte at jøder skulle oppmuntres til å innvandre i Palestina, slik at de ble mange nok til å opprette en egen stat. Man førte endog i forkant av Balfour-deklarasjonen bekymrede drøftelser i London om faren for at bare få jøder ville få lyst til å innvandre.

Det var Lloyd George som var statsminister i Storbritannia i 1917. Han valgte Balfour til utenriksminister. Og det var de to som var de britiske drivkreftene bak Balfour-deklarasjonen.
Samme år nedkjempet britene under Første verdenskrig Tyrkias Ottomanske Imperium. Tyrkerne hadde styrt i Palestina fra 1517 til 1917, dvs i akkurat 400 år. I brev til fyrst Hussein av Mekka hadde britene året før lovet anerkjennelse og støtte til “arabisk uavhengighet “. Men Høykommisær McMahon gjorde uttrykkelig unntak for “kyststripen helt øst i Middelhavet”. Hussein krevde i et svarbrev arabisk styre i Beirut (det ble avvist), men reiste aldri innvendinger mot en jødisk stat lenger sør, der Jerusalem ligger.

I fredsslutningen etter første verdenskrig fastslo de allierte seiersmaktene i San Remo-konferansen av 1920 at britene skulle tildeles Palestina som mandatområde og at det skulle regnes som en del av fredsslutningen i Versailles. Mandatets formål var å sette britene i stand til å sette i verk Balfour-deklarasjonen. Tyrkia godtok som krigens taper denne beslutningen. Den ble også stadfestet av Folkeforbundet. Slik ble Balfour-deklarasjonens ordlyd og intensjon folkerettslig anerkjent.

I en berømt samtale den 22. 06. 1921 spurte den kanadiske statsministeren koloniminister Winston Churchill ut om hva som lå i denne anerkjennelsen av Balfour- deklarasjonen. “Å gjøre en ærlig innsats for å gi jødene en sjanse til å etablerte et nasjonalhjem “, svarte Churchill. “Med en regjering som de selv kontrollerer?” spurte kanadieren. “Ja, med en egen regjering så snart de er modne til det “, svarte Churchill. I Illustrated Sunday Herald av 08.02. 1920 uttalte Churchill på samme måten at det “i vår levetid bør opprettes ved breddene av Jordan elv en jødisk stat som står under den britiske kronens beskyttelse og som kanskje kan omfatte tre eller fire millioner jøder “.

Palestina-mandatet definerte ellers for første gang i historien hvor Palestina ligger, hvor stort landområdet var og at det skulle etableres en jødisk stat der, sammen med en fortsatt likeverdig borett for den eksisterende arabiske befolkningen.

Nå skiftet britene straks etter politikk og gav i 1922 hele Øst-Palestina til en hasjemittisk emir under navnet “Transjordania” (det er latin og betyr: “Landet øst for Jordan “). Dette var egentlig i strid med Balfour-deklarasjonen. For den hadde lovet jødene langt mer land enn bare Vest-Palestina.

Vest for Jordan kom britene dessuten i 1921 i skade for å utnevne en fanatisk jødehater og senere nazist, Haji Amin al Husseini, til stormufti av Jerusalem, samt å tillate gjenopprettelsen av bladet “Falastin “(som tyrkerne i 1914 hadde forbudt på grunn av rasisme). Det utløste en raskt voksende arabisk motstandsbølge mot Palestinas jødiske befolkning med hyppige pogromer mot dem.

Motstanden førte til at britene aldri fikk seg til å realisere løftet til jødene. I 1948 gav britene rett og slett opp hele Palstina-mandatet. Men man opphevet det ikke. Derfor er det fortsatt folkerettslig gyldig for de områdene som ikke er dekket av Jordans territorium før 1948 og Israels territorium etter 1948. Hvilket betyr at Palestina-mandatet fortsatt er gyldig for Gaza pluss Judea pluss Samaria.
Det var denne folkerettslige situasjonen som så ble aktualisert etter at Israel i juni 1967 vant seksdagerskrigen. Israel annekterte da ikke de befridde områdene Judea, Samaria og Gaza. Men man tilbød å gi dem fra seg igjen i bytte for folkerettslig bindende fredsavtaler med nabolandene. De sa alle nei.

Da vedtok FNs Sikkerhetsråd den 22. 11. 1967 Resolusjon 242. Den pålegger partene å forhandle seg frem til en rettferdig og varig fred i Midtøsten. Den skal bygges på to prinsipper:(1) tilbaketrekking av væpnede styrker “fra områder (OBS: ubestemt form flertall!) hvor det nylig har vært konflikt “, og (2) gjensidig anerkjennelse av hverandres suverenitet etc. Grunnen til at det tok fem måneder å få denne resolusjonen klubbet var at det ble gjort ustanselige forsøk på å forandre flertallsformen “territories ” fra ubestemt form til “the territories “som er bestemt form. Men det ble igjen og igjen forkastet.

I Resolusjon 338 har Sikkerhetsrådet siden gjort Resolusjon 242 folkerettslig bindende ifølge FN-charteret.
Dermed gir Palestinamandatet og Resolusjon 242 til sammen Israel rett til å fortsette å bosette jøder i de omstridte områdene, til å beholder deler av dem etter en fredsløsning og til å kreve ekte folkerettslig fred i bytte for de delene som man etter avtale gir fra seg.

Arafat valgte derimot på Camp David i år 2000 å si nei til en slik endelig fredsavtale med Israel.

Publisert som leder i avisen Dagen, 15.04.2002.

 

 

DEL
Forrige artikkelEgypt bruker Gaza
Neste artikkelArresterte syv iranske agenter
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Sverre Hove er tidligere sjefsredaktør av avisen Dagen. I mars 2001 publiserte han en undersøkelse av NRKs dekning av de første åtte ukene av den andre intifadaen. Se rapporten her: https://www.miff.no/NRKsintifada2000/