Trygg i en utrygg situasjon

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

Mandag 1. september hadde MIFF Stavanger besøk av Kristine Østhus Ben-Chaim (bildet). Hun er norsk og kristen, og bor i Jerusalem. De som leser avisen Dagen, kjenner henne fra hennes faste spalte der. Hun er gift med en kristen pastor av jødisk bakgrunn, en av dem som kaller seg messianske jøder. Han er israelsk statsborger og er kampsoldat i den israelske hæren. På vårt møte fortalte hun veldig personlig om sin situasjon, som på mange måter samtidig er situasjonen til de israelske jødene. Dette referatet er skrevet under hennes foredrag, og er dermed en gjengivelse av hva undertegnede oppfattet, og rakk å skrive ned, av det.

Det er veldig fint å være her og treffe dere.

Jeg vokste opp på Fogn i Ryfylke. Som 19 år reiste jeg ett år som voluntør på en kibbutz. Så gikk jeg et år på bibelskole i Mandal. Jeg var i et kristent team i Israel i to år. Da traff jeg en kjekk, ung israelsk amerikaner. Vi har nå vært gift i 4 år. Jeg har altså bodd i Israel i til sammen 7 år. Min mann Seth er pastor i en messiansk menighet. Jeg er nå nettopp ferdig utdannet sosionom.

Seth blir innkalt til militærtjeneste flere ganger i året etter å ha gjort tre års førstegangstjeneste.

Utrygg situasjon
De fleste er enige i at vi har en utrygg situasjon. Det er nettopp det terroristene ønsker å oppnå: Ingen israeler skal føle seg trygg noe sted. Samme hvilke tiltak vi treffer, skal vi ikke kunne føle oss sikre.

Mange tar ulike forholdsregler for å føle seg mer trygge. Flere av venninnene mine på universitetet unngår sentrum, tar busser som tar omveier. Jeg skulle en gang treffe en venninne på en kafé, og foreslo et sted i sentrum. Men hun ville heller være på en som lå i utkanten av sentrum. Den het kafé Moment. Et par uker etter var det et selvmordsangrep der.

Folk forsøker å unngå sentrum, busser, overfylte steder. Men så blir det angrep på steder som hittil har vært trygge, og dermed øker utryggheten.

Universitetet
I fjor sommer (2002) hadde jeg besøk av noen av mine søsken. En varm dag viste jeg dem rundt på universitetet. Jeg fortalte dem at det var strengt vakthold der, og det var regnet som trygt. Det er også mange arabere der, og vi regnet med at de ikke ville angripe sine egne. Vi gikk til kafeen Frank Sinatra. Der var det helt fullt, selv midt på sommeren. Så vi bestemte oss for heller å gå på en annen kafe.

Neste dag, 31.7, satt vi hjemme i leiligheten. Så hørte vi mengder av sirener. Jeg skrudde på radioen. En kafeteria på universitetet var sprengt i lufta. Det var der vi hadde vært dagen før, og vi kunne like godt ha vært der den dagen. Så en kan ikke være trygg noe sted. – 7 ble drept, 86 såret. Også arabere og utlendinger ble såret, mange meget alvorlig, med store brannskader. En lå i koma i over en måned, mer enn 50 % av kroppen var alvorlig forbrent. De som besøkte ham, kjente ham ikke igjen.

I dette tilfellet var det en araber som arbeider på universitetet som hadde smuglet inn bomben i en sekk som han kastet over gjerdet kvelden før. Terroristen la bomben igjen i kafeen med en israelsk avis over. Så gikk han bort, og ble ikke rammet av eksplosjonen. Dagen etter kom han på arbeid, og oppførte seg helt som vanlig. Men politiet fant hele gruppen bak. En rekke arabere på jødiske arbeidsplasser hadde planlagt ulike former for terror. På restauranter og kafeer skulle de forgifte maten, for eksempel. Det førte til at det ble vanskeligere for alle arabere å få jobb. – Det blir ingen vinnere, bare tapere av denne terroren.

Trygghet
Men hvordan kan jeg kjenne meg trygg? Her må jeg være personlig. For meg er det troen på Gud som gjør at jeg kjenner meg trygg. Midt i en usikker framid vet jeg at Gud aldri vil forandre seg. Når jeg ikke kan stole på noen forholdsregler, kan jeg stole på den allmektige Gud. Gud har gitt meg denne freden. Så lenge jeg er i Guds plan og er der han vil ha meg i livet, er jeg på det tryggeste stedet jeg kan være. Situasjonen rundt kan være utrygg, men jeg er på det tryggeste stedet. Det er det som holder meg oppe i livet i hverdagen. Jeg minner ofte meg selv på dette.

I Israel opplever man dette på en mer reell måte enn her i Norge. Freden og tryggheten blir mye mer reell.

Leve normalt
Terroristene vil at vi ikke skal føle oss trygge. Jeg må si at jeg er ikke interessert i å gi terroristene denne seieren. Dersom vi ikke går i sentrum, i Gamlebyen osv., bygger vi på en måte opp murene selv og gir fra oss noe av landet vårt. Av disse grunnene beveger jeg meg så fritt som mulig i Jerusalem og Israel. Gamlebyen er fremdeles vår, så jeg går der når det passer slik. Jeg ber om Guds beskyttelse, og tar ikke unødige sjanser. Jeg holder meg borte fra Betlehem, der er vi blitt advart mot å gå. Man skal ikke være dumdristig. Men jeg vil ikke gi etter for terrorismen. Jeg vil ikke gi terroristene den seieren å holde oss borte fra viktige steder.

Det siste halvåret
Det siste halvåret har vært veldig intenst. Israelske sikkerhetsstyrker har klart å stanse det meste av terrorforsøkene. Hver dag er det noen som forsøker på terror. Det er sikkerhetsfolk som sjekker ved innganger, gatehjørner, i busser osv. Det blir en vanlig del av livet ved å bo i Israel.

Men tross det har dessverre altfor mange klart å gjennomføre sine planer.
I mars ble en buss sprengt i Haifa. Blant de drepte var en 14 år gammel jente jeg kjenner, Abigail. Seth og jeg hadde truffet foreldrene mindre enn en uke før. Begravelsen var vond og vanskelig. Men samtidig fikk vi også kjenne at vi har et høyere håp, en visshet om at Abigail og vi alle er i Guds hender, og at hun var gått til et sted som er bedre enn hun noen gang kunne ha fått det noe sted på jorden. Så håpet var sterkt midt i sorgen.

Nære på
Mange av oss har vært nær ved å bli rammet. En venn fra menigheten arbeidet i en sportsbutikk. Da de stengte en kveld, spurte en kollega om han ville bli med på en kopp kaffe. Det passet ikke for ham akkurat da. Kollegaen ble sprengt i luften av en selvmordsbomber. Vi kjenner lignende historier.

Jeg tror at Gud leder oss og bevarer oss. Vi takker Gud for hans vern. Men det betyr ikke at Gud ikke bryr seg om dem som blir drept. Jeg tror at Gud sørger og lider over terroren og alt det vonde.

Irak-krigen
En ekstra utfordring denne vinteren var Irak-krigen. Mange trodde at Irak ville angripe Israel. Vi var opptatt av krigsforberedelser. Vi fikk gassmasker. Det stod hundrevis i kø for å få maske, og det var en veldig spesiell stemning der. Folk fra alle lag av samfunnet stod sammen. Vi ble opplært til å forsegle et rom mot gassangrep. Forsegle og teipe. Vi lagret vann og mat. Folk som ikke hadde rom som egnet seg til å bli forseglet (små vinduer, blant annet), gjorde avtale med andre. Også på arbeidsplasser var det forseglede rom. Vi forsøkte å finne nærmeste bomberom på de veiene vi gikk.

Det var en spesiell stemning da vi forsøkte å ha på gassmaskene, kvelden før det kunne bli alvor. I et par uker gikk vi rundt og bar maskene med oss overalt. Noen valgte å legge maskene igjen hjemme, og de ble flere og flere etter hvert. Selv gjorde jeg alt det staten bad oss om å gjøre.
Det var diskusjon folk imellom om maskene ville hjelpe i det hele tatt.
Noen sa at det bare ville føre til en mer langvarig og pinefull død. Noen hadde beskyttende tøy også. Vi fleipet med en av dem: “Kanskje du vil leve i 10 minutter lenger enn oss andre.” Men det er klart at selv om utstyret kanskje ikke kan beskytte hvis vi kom like ved sentrum i et gassangrep, kan det hjelpe hvis man er et stykke unna.
Jeg takker Gud for at Israel ikke ble angrepet. Men alle var forberedt. På barnehjemmet hvor jeg hadde praksis, ble også barn opplært til å forsvare seg mot sennepsgass m.m. Så trist at så små barn må forholde seg til en slik situasjon. De som vokser opp i Israel, blir fortere voksne enn i Norge. Mange av soldatene er bare 18 år, og har foreldre og søsken og venner. Det kan du tenke på neste gang det står at ingen sivile ble drept, bare en soldat: Det er kanskje en gutt på 18 år, med foreldre, søsken og venner.

Seth i Gaza
Den siste gang min mann, Seth, var ute i militæret, ble han innkalt for en måned. Når han er i militæret, føler vi oss i særlig grad med i det israelske samfunnet. Seth og jeg er ikke pasifister. I mai-juni var han innkalt, og fikk beskjed om at han skulle til Gaza. Der var han også under førstegangstjenesten. Selv var han glad for å tjene i Gaza. Han vil gjerne være et sted hvor han føler at han gjør et meningsfull arbeid. Det er farlig, men Seth ser det slik at de som tror på Jesus, er klar til å dø.

Under tjenesten hans hadde vi mye telefonkontakt med samtale og meldinger. Det ble lite søvn for ham, med 6 timer på og 6 timer av. De 6 timene da han ikke hadde vakt, skulle brukes til alt mulig annet enn å sove også. Og når han sov, var det med alle klær og støvlene på. De måtte ha hjelm og skuddsikker vest også i områder inne på basen.

Etter to uker kom det en telefon søndag 7. juni, litt over 6 om morgenen. (Søndag i Israel er som en mandag her, dagen etter ukens fridag.) Det var Seth som ringte. Han hadde liten tid og var kort: “Det er skjedd noe her. Jeg er OK, jeg er glad i deg, ha det bra.”

Nyhetene fortalte hva som var skjedd: Det hadde vært et angrep mot våre styrker i Gaza, og 8 var såret. Det siste tok jeg med en klype salt, for de pleier å si at alle bare er skadet til de har fått informert familiene til de døde. – Angrepet var rettet mot selve basen hvor Seth var. Angriperne var utkledd som israelske soldater, og hadde derfor kommet seg helt inn. Det viste seg at 4 av de 8 var drept. En av dem, Odi, var sosionom (slik jeg er i ferd med å bli), og Seth hadde fortalt meg mye om ham. En av de drepte hadde jeg også truffet på en middag hvor også konene var med.

Jeg besøkte en av de sårede. Han var amerikaner som Seth, derfor hadde de to hatt mye kontakt. Han fortalte at da han kom rundt et hushjørne, så han en som tilsynelatende var en israelsk soldat, han hadde til og med israelsk hjelm. Men det var en av angriperne. Amerikaneren fikk tre skudd i kneet. Hans store lidenskap hadde vært basketball. Nå var det slutt. Han hadde en leilighet i tredje etasje uten heis. Nå måtte han forsøke å finne en leilighet i første etasje. Men han var optimistisk, og håpet en dag å bli så frisk at han kunne vende tilbake til avdelingen!

Dette skjedde i skumringen om morgenen. Det var tykk tåke. I tillegg til å være kampsoldat er Seth i saniteten. Vi så Seth på TV da han tok seg av døde og sårede og vasket blod. Han var også på bilder i aviser. Jeg fikk av Gud en følelse av trygghet og fred.

Situasjonen på basen ble ikke bedre av dette. De arbeidet dag og natt for å forsterke basen. De fikk nesten ikke sove, og klarte også lite å sove når de egentlig hadde tid til det.
Jeg kan ikke forklare hvorfor dette skjedde, hvorfor konene ble enker og barna farløse. Men jeg kan legge mine føleser fram for Gud og være i hans nærhet.

Mer terror
4 dager etter ble Jerusalem rammet av et terrorangrep. En buss ble sprengt midt i Jaffa-gaten, med 17 drepte og over 100 sårede. Det ble nesten for mye for meg. Skulle dette aldri ta slutt? Det skjedde like ved menighetens lokale, og bussen gikk til vårt strøk. Når det har vært terror, ringer alle for å si “Jeg er OK, er du også OK?”. Hvem skulle jeg ringe til nå? En stor del av dem jeg kjenner, kunne være rammet.

Det viste seg etter hvert at mange hadde vært utrolig nær. En av mine venninner pleide stå der det skjedde på det tidspunktet, men var blitt forsinket den dagen. En kollega fra bibelskolen stod på den andre siden av gata og så det som skjedde. En jeg kjenner stod på holdeplassen. Han så de døde like for øynene, og ble oversprøytet med blod og kjøttrester.

Reaksjoner
Etter denne terroraksjonen kom en mann og gav meg et klistremerke: “Ingen arabere – ingen terror.” Det er lett å forstå at noen reagerer slik, og vil ha alle arabere bort. Men jeg limte ikke merket på bilen. Araberne er også mennesker og elsket av Gud.
Jeg får også telefon fra en arabisk venninne med spørsmål om hvordan det går. Vi er uenige om mange ting, og er blitt enige om å være uenige. Vi bygger på et høyere perspektiv: Vi har Gud til far, og da er vi søsken tross alt.
Hvem vil at barna skal vokse opp i en slik verden? Men jeg vet at Gud forbereder framtida for meg, hver dag. Han kjenner meg og vet hva jeg kan takle. Jeg vet at han gir ikke mer enn jeg kan klare. Dette gjør meg trygg i en utrygg situasjon.

Vanlig liv også
Livet i Israel er mye mer enn en utrygg situasjon. Vi fokuser ikke alltid på den. Familie, hjem, jobb, studier, venner, menighet. De som har vært i Israel, vet at vi også lever et normalt liv.
Vi har også spesielle privilegier, særlig i Jerusalem. Jeg kjører forbi muren rundt Gamlebyen nesten hver dag. Det er fint, særlig om kvelden når det er opplyst. Tenk å kunne gå til Vestmuren så ofte en vil. Jeg bor i nærheten. Jeg kan stikke innom Jesu tomme grav på vei fra jobben. Det er en privilegium å få feire jødiske og kristne høytider i Bibelens land.

Spørsmål fra salen

Hvordan opplever israelerne holdningen fra resten av verden?
Det er begge deler. Vi føler at vi står mye alene i verden, det ser vi for eksempel når vi ser på andre nyhetskanaler enn de israelske. Vi føler oss nokså verdiløse i manges øyne. Men å treffe forsamlinger som denne, gjør godt.

Føler de kristne jødene seg godtatt som ekte jøder?
De gjør nok ikke det, av de fleste. De kaller seg messianske jøder. Men ortodokse er sterkt imot det. Jøder som blir kristne, blir sett på som forrædere. Jødene har opplevd mye vondt i kristendommens navn. Vi forsøker å rive ned barrierene. Noen synes også det er interessant å treffe oss, men det er et mindretall. Det er lettere å forklare hva vi står for med handlinger enn med ord.
Det finnes jødiske organisasjoner som arbeider mot misjon. Det hender at noen kommer på våre møter og fotograferer deltakerne, og særlig lederne. De finner ut hvem lederne er, oppsøker deres arbeidsplass og forsøker å skape problemer for dem på jobben.

Tilhører som nettopp har vært i Israel
Folk i Israel virker mer oppgitte enn før. Og folk er negative til Norge.
Ja, mange har en negativ holdning til Norge. Det er blitt forsterket av at de negative følgene av Oslo-avtalen kommer fram. De har også sett norsk presse omtalt som noe av det verste, norsk LO har gått til boikott osv. Det finnes butikker i Israel med flagget fra Norge og et par land til i vinduet med kryss over: “Vi boikotter disse landene.”

Intifadaen har konsekvenser. Folk blir trøtte, slitne og leie. Det blir for mye. Jeg forstår ikke helt hvordan folk takler det når de ikke har en Gud å gå til. Jeg kjenner folk som har dobbelt statsborgerskap som har reist fra Israel, for eksempel til USA, selv om de tidligere hadde tenkt å bli boende i Israel.

Fattigdom i Israel
Det er mye fattigdom. Levestandarden har gått ned de siste tre årene, ikke minst på grunn av redusert turisme. I Gravhagen, der jeg har arbeidet, har det gått ned fra kanskje over 1000 og kanskje helt ned til 10 om dagen. Men Israel er også et vestlig, moderne land. Man sulter og fryser ikke.
Det beste rådet til dem som vil støtte Israel, er: Bruk penger i Israel, støtt økonomien.
Det er finnes nødhjelpsorganisasjoner i Israel.

Hva slags folk er tiggerne?
Israel har et sosialt system. Man skal ikke trenge å komme i den situasjonen, selv om jeg ikke vil dømme om enkeltskjebner. Jeg synes jeg så like mange tiggere da jeg var i Oslo nylig. En sa til meg at “det er dyrt å være narkoman”.
Det finnes også hjelpeprogrammer blant religiøs og andre.
Jeg gir av og til litt mat. Penger gir jeg ikke, man vet ikke hvordan de ville bli brukt.

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelBlir ny statsminister
Neste artikkelMinst 14 israelere drept
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no