Konflikten
Yossi Beilin var økonominister i regjeringen Rabin til Yitzhak Rabin ble myrdet i november 1995, minister ved statsministerens kontor under Shimon Peres til Arbeiderpartiet tapte valget sommeren 1996 og justisminister i regjeringen Barak fra 1999 til Ariel Sharon vant valget i februar 2001. Ved valget i januar 2003 kom han ikke inn på noen realistisk plass på Arbeiderpartiets liste, fordi folk i stor grad forbandt ham med en Oslo-avtale et stort flertall israelerne nå mener var en stor feiltakelse. Det førte til at Beilin gikk over til Meretz-partiet, men kom ikke inn i Knesset (Israels «Storting»).
Eneste alternativ
Det er mange som kritiserer Oslo-prosessen. Men de har ikke noe alternativ som man kan forvente å få godtatt av de to partene. Noen snakker om «overflytting» av palestinerne til Jordan og andre arabiske land, om at «Jordan er Palestina» eller at palestinerne må nøye seg med et begrenset selvstyre for alltid. Men dette er det ingen utsikt til å få anerkjent. Da finnes det ikke noe realistisk alternativ til en israelsk-palestinsk løsning som vil sikre Israel et stabilt jødisk flertall og gjøre slutt på volden mellom partene.
Det er derfor ingen tilfeldighet at «veikartet» som «kvartetten» (FN, USA, EU, Russland) formulerte, bare utvider den midlertidige perioden av Oslo-avtalen fram til 2005, med tillegg til en palestinsk stat med midlertidige grenser. Det finnes ganske enkelt ikke noe alternativ til dette opplegget.
Oslo-avtalen undertegnet
Oslo-avtalen ble undertegnet på bakgrunn av økende palestinsk vold. En dag etter av Oslo-avtalen ble undertegnet, ble en israelsk-jordansk prinsipp-avtale undertegnet i Washington. Den førte til en fredsavtale mellom de to landene før det var gått et år. Den førte til en sterk økning i forbindelsene med arabiske land og bedre status overfor EU og FN. Turismen blomstret og det ble et økonomisk oppsving med en enestående vekst. Antallet fattige minket, og ulikhetene i samfunnet ble redusert.
Ting går galt
Etter en periode med forholdsvis lite vold myrdet en religiøs bosetter, en lege i israelsk militæruniform, 29 deltakere i en muslimsk gudstjeneste i Abraham moskeen, patriarkenes gravsted, i Hebron. 40 dager etterpå kom den første palestinske selvmordsbomberen i den israelske byen Hadera.
Mordet på Rabin, at Benjamin Netanyahu ble valgt og at han besluttet å ikke holde Oslo-avtalen, bidro til å undergrave prosessen. Da den varige avtalen skulle være på plass 4. mai 1999, var ikke forhandlingene om en varig ordning startet en gang.
Alt dette skapte en så dyp krise at ikke engang statsminister Ehud Barak kunne forhindre at det gikk galt. Camp David-forhandlingene sommeren 2000 gikk galt fordi Barak gjennomførte den på en klosset måte, det palestinske lederskapet manglet mot og den menige palestiner var sterkt frustrert. Så når Ariel Sharon gjennomførte sin unødvendige og provoserende tur til Tempelfjellet, ble det en unnskyldnng for å starte den intifadaen som fremdeles varer.
Framtida
Den eneste rimelige avgjørelsen nå er å fortsette forhandlingene der de brøt sammen i januar 2001. Det må bli en varig avtale etter mønster fra Clinton-planen:
To stater etter grensene fra 1967 med gjensidige endringer (altså at palestinerne skal få land fra Israel og Israel fra de palestinske områdene), Jerusalem som hovedstad for begge statene og sikkerhetsordninger som inkluderer en demilitarisert palestinsk stat. Den skal løse det palestinske flyktningeproblemet uten at de får noen rett til å vende tilbake til Israel.
Det var en feil med en så lang «midlertidig» periode som Oslo-avtalen la opp til. Jo fortere en varig avtale blir inngått, desto bedre for alle.
