11. september 2003 brakte Jerusalem Post en rekke kort artikler hvor forfatterne skrev sitt syn på Oslo-avtalen og den utviklingen som fulgte i fotsporene av den, i anledning av at det er 10 år siden avtalen ble undertegnet. En av forfatterne er Mackubin Thomas Owens, amerikaner, professor i strategi og styrkeplanlegging ved The Naval War College i Newport, Rhode Island. Noen punkter fra hans artikkel, fritt gjengitt.
Oslo-avtalen brakte Arafat på fote da han lå nede for telling, på randen å bli sparket ut av Tunisia og skydd av de arabiske lederne fordi han støttet Saddam Hussein under angrepet på Kuwait i 1990-91.
Israel overså i en årrekke tegnene på at de palestinske lederne ikke ønsker ekte fred. Men som en amerikansk general, Gordon Sullivan, har sagt: Håp er ikke en strategi. Oslo-avtalen var basert på et håp om at israelske innrømmelser ville gi palestinerne en stadig med liberal tankegang.
Erstatte hele Israel
MEMRI, Middle East Media Research Institute, oversetter noe av det araberne sier til hverandre på arabisk. 2. juli 2001 framla MEMRI en oversettelse av et intervju Faisal Al-Husseini (palestinernes «moderate» representant i Jerusalem til han døde av sykdom) gav til en egyptisk avis. Al-Husseini kalte Oslo-avtalen for «en trojansk hest», skapt for å oppnå et midlertidig mål på veien mot det strategiske, langsiktige målet å skape en arabisk stat fra Jordan-elva til Middelhavet, altså også i hele det som nå er Israel.
Israel har ikke fått noe igjen
Og i juli 2002 talte Abu Mazen, den «moderate» palestineren som måtte gi seg som statsminister nylig på grunn av motstand fra Arafat, til palestinske militære ledere i Gaza. Abu Mazen sa at Oslo-avtalen var «den største tabben Israel noen gang har gjort» fordi palestinerne oppnådde mye uten å gi noe igjen.
Så langt etter Owens. Dette siste (at palestinerne ikke har gitt israelerne noe i forhandlingene) er en grunnleggende sannhet som ikke er kommet noe særlig fram her i landet.
Avvæpne terrorgrupper
I den første runden av forhandlinger var det palestinernes viktigste «innrømmelse»: Det skulle bare være en væpnet gruppe i de palestinske områdene, nemlig Arafats egne sikkerhetsstyrker. Israel forsynte dem selv med våpen. Alle andre væpnede grupper (terrorgrupper som Hamas, Islamsk Jihad osv.) skulle avvæpnes og oppløses.
Fra første dag gjorde Arafat absolutt ingenting for å gjennomføre dette. I hver runde av senere forhandlinger har Arafats folk gjort den samme «innrømmelsen», og ikke gjort noe for å gjennomføre den. Dette var også det viktigste kravet som var stilt til palestinerne i forbindelse med det såkalte «veikartet for fred» som skulle gjennomføres nå. Men nå som før har palestinerne nektet å gjennomføre dette tiltaket.
Dermed ble ikke bare fred med Israel umulig. Det ble også umulig å få til en palestinsk stat. Ingen seriøse stater har væpnede organisasjoner som utøver vold innover og utover i samfunnet uten statens kontroll.
Arrestere terrorister
I sammenheng med dette har palestinerne gitt andre «innrømmelser» også: De som begikk terrorhandlinger mot Israel, skulle bli utlevert til israelerne. Det var ett unntak fra dette: De som allerede sonet i palestinske fengsler, skulle først sone ferdig før de ble utlevert. Så dermed har palestinerne ordnet det på en «grei» måte: Når Israel begjærte en palestiner for terror, har de selv arrestert ham og gjennomført en «rettssak» på noen få minutter. Der ble palestineren «dømt» til «12 års fengsel» eller en annen lang straff. Så ble han «satt inn» på et hotell eller lignende. Etter noen dager ble han løslatt, eller «klarte å flykte». Når USA og Israel «maste» for mye etter terror-aksjoner, ble noen av dem «arrestert» igjen under stor mediedekning, og så frigitt stille og rolig etter kort tid (såkalt «svingdør-politikk»).
Andre «innrømmelser»
Andre sentrale «innrømmelser» har vært å ikke oppfordre til vold i mediene og å ha en undervisning som fremmer fred mellom de to folkene. Heller ikke dette har vært gjennomført, unntatt kanskje noe i perioder hvor man følte at det ville gjøre Israel mer villig til å gjøre innrømmelser fra sin kant.
Umulig med innrømmelser
At palestinerne har brutt de grunnleggende forutsetningene for fred, særlig i forhold til terrorister og terrorgrupper, har gjort det umulig for Israel å gjennomføre sine innrømmelser også. Avtalene forutsetter en situasjon med fred og sikkerhet. I stedet ble det en situasjon med en stor terror-trussel, som krevde ganske andre forholdsregler enn dem avtalene forutsatte.
At terror-organisasjonene ikke er oppløst, er også en hovedgrunn til at høyresiden har vunnet en rekke valg i Israel. Det tjener til å bekrefte at ekte fred ikke er mulig uten en grunnleggende holdningsendring på arabisk side. Benjamin Netanyahu sa det rett ut da han var statsminister: Det må være gjensidighet i gjennomføring av avtaler. Israel kan ikke holde avtalene så lenge motparten bryter dem.
