Arafat hadde kanskje vært terrorist. Men han hadde tatt et strategisk valg om fred, fordi han hadde funnet ut at noe mer enn en stat i Gaza og på Vestbredden ville palestinerne aldri kunne få.
Yitzak Rabin hadde nok vært hauk. Men han var kommet fram til at en jødisk stat burde få flest mulig palestinere utenfor sine grenser, selv om det betydde et Israel som geografisk var mindre enn det området Israel kontrollerte.
Med andre ord: Arafats og Rabins konklusjoner var i stor grad sammenfallende, selv om premissene var ulike. Dette politiske sentrum fortjente støtte, mest ved å støtte Rabin diplomatisk og Arafat finansielt og militært. Israelerne kunne overtales til å trekke seg tilbake fra «de okkuperte områdene» hvis de følte seg trygge på vennskap fra Vesten.
Og Arafat, som altså var ansett for å ha fred som strategisk mål, trengte våpen og penger til å undertrykke palestinske fanatikere, som skadet fredsprosessen ved å stille krav om å overta Haifa og Jaffa (i selve Israel) og drive terror. Jødiske fanatikere som krever Hebron og Nablus på Vestbredden var ansett som minst like store trusler mot fredsprosessen.
Nå mener israelere flest at Oslo-prosessen ikke var noen virkelig fredsprosess. Det var fordi forutsetningene ikke var i samsvar med fakta: Samarbeid mellom Arafats styre og terrorgrupper, oppfordring til vold i palestinske skoler og korrupsjon i det palestinske samfunnet legger torpedoer under de forutsetningene Oslo-prosessen bygde på.
Dersom moderate palestinerne hadde tatt styringen de siste månedene, og slått ned på (avvæpnet og oppløst) terror-gruppene, ville de som støtter Oslo-prosessen fått rett i sine antakelser, i det minste delvis. Da ville de som mener at arabisk avvisning er hovedproblemet, fått problemer med å begrunne sitt standpunkt. (Se artikkelen Forståelsesrammer.) Men slik har det ikke gått. Og det er lite som tyder på at det vil gå slik også, tross Yossi Beilins aktivitet.
Fritt etter en artikkel av Brett Stephens i Jerusalem Post 17. oktober 2003.
