Til tross for sterke spenninger i Likud, er partiet fortsatt det mest populære på meningsmålingene.
Mange kjenner også til Ehud Olmert, som har vært ordfører i Jerusalem og nå er visestatsminister og en av de mektigste i regjeringen. Det nest største partiet er Arbeiderpartiet, med 19 mandater.
Meningsmålinger nå i begynnelsen av 2004 tyder på at dersom det ble holdt nyvalg nå, ville Likud beholde nesten hele sin styrke.
Vi kan også merke oss noe redaktøren for den internasjonale utgaven av Jerusalem Post, skriver 15. januar: Mens Arbeiderpartiet måtte vende seg til den 80 år gamle Shimon Peres da Biyamin Ben-Eliezer og Amram Mitzna mislyktes, har Likud en stor reserve av erfarne politiske ledere, menn og kvinner som kan vinne et valg og som er pragmatiske nok til å kunne endre historiens gang. På meningsmålingene ligger Benjamin Netanyahu klart best an til å etterfølge statsminister Sharon som leder av Likud.
Til forskjell fra Arbeiderpartiet er Likud også fullt av unge aktivister som ser partiet som sitt naturlige «hjem» og vil holde seg der uansett hvordan debatten i partiet utvikler seg.
Løsningsforslag overfor palestinerne
Visestatsminister Ehud Olmert har lagt fram en plan – eller i hvert fall en skisse – til løsning på striden med palestinerne. Den innebærer at Israel må gi fra seg hele Gaza og nesten hele Vestbredden. En hovedbegrunnelse er «den demografiske bomben»: I og med at araberne får langt flere barn enn jødene, er det viktig at så mange arabere som mulig kommer utenfor Israel. Olmert presiserer at sikkerhetsgjerdet ikke er noe varig fenomen, men at grensen kan gå meget nær der den gikk før krigen i 1967. Olmert gjør det klart at Israel skal oppgi mange bosetninger når det en gang blir en varig løsning.
Statsminister Ariel Sharon har sagt noe som ligner, men mindre spesifikt. Han skiller klart mellom en avtalt, varig fred og en midlertidig ordning, som israelerne ensidig kan legge opp dersom palestinerne ikke går inn for en ekte fred uten terror. Denne ordningen vil gi palestinerne vesentlig mindre jord enn en forhandlingsløsning. Men den vil altså være midlertidig, og palestinerne vil kunne komme inn i forhandlinger på et senere tidspunkt i henhold til «veikartet for fred», hvor grensene i stor grad forutsettes å følge våpenhvilelinjen fra 1949-67.
Man bør merke seg at begge disse «haukene» er i ferd med å forberede sine egne på store innrømmelser. Det er smått med det blant palestinerne.
Sterke følelser
Disse forslagene har ført til meget sterke reaksjoner i Likud-partiet. 13 av de 40 medlemmene av Knesset har stemt for at Likud-partiet skal gå imot Sharons plan om «ensidig tilbaketrekning» og utelukke en palestinsk stat. Noen har deltatt i demonstrasjoner mot regjeringens politikk.
Men når det kommer til stykket, vil Sharon antakelig kunne få vedtatt det han ønsker i disse sakene. Sharon er en mester i slike maktspill innenfor partiet. Han lar rådgivende forsamlinger vedta hva de vil. Likuds sekretariat, som har makt, har ikke hatt møte på mer enn to år, fordi Sharons tilhengere frykter hva som kan bli vedtatt der og har blokkert møtene.
Neppe splittelse
Det er likevel få som venter en full splittelse av partiet. En viktig grunn til det er at Sharons forslag er meget populære i befolkningen. Og siden de fleste politikerne ønsker å bli gjenvalgt, er det ikke klokt å gå for hardt ut mot synspunkter folk flest støtter. Det har dempet motstanden mot Sharons politikk.
Vanskelig å kaste statsministeren
Dersom Sharon skal bli kastet som statsminister, må han få et flertall mot seg i Knesset, Israels «Storting». Slik er det i alle parlamentariske demokratier. Men Israel har nylig fått en tilleggsbestemmelse: Et mistillitsforslag mot regjeringen er ikke bindende uten at et flertall av alle de 120 medlemmene av Knesset stemmer for det, og samtidig stemmer for en ny statsministerkandidat. Det begrenser sterkt de mulighetene opposisjonen i Israel har til å få kastet statsministeren. For de som kunne ønske å fjerne Sharon, er så uenige at de vanskelig kan tenkes å bli enige om en felles statsministerkandidat.
Andre saker
I andre artikler skal vi ta for oss andre stridsspørsmål i Likud, blant annet den økonomiske politikken og anklager om korrupsjon og kriminalitet i Likud fra statsministeren og nedover. Så det er sterke spenninger i partiet på en rekke felter. Men til tross for det, viser altså meningsmålingene at partiet fremdeles er det mest populære.
