Jødiske flyktninger
Resolusjonsforslaget nevner særlig de jødiske flyktningene fra arabiske land, som er en nokså glemt gruppe i debatten. Jøder og andre minoriteter ble forfulgt, utvist eller tvunget til å flykte fra landet de var født i.
Skal det bli en fullstendig løsning i Midtøsten, må også jødiske og kristne flyktninger få anerkjent de tap de har lidt, blant annet i form av individuelle eiendommer, skoler og eiendommer deres trossamfunn eide, og få erstatninger. Noen av de aktuelle gruppene hadde bodd i området i 1000 år før Islam kom. Teksten understreker at flere jøder (850.000) flyktet enn palestinere (726.000) som følge av at Israel ble opprettet og krigene i forbindelse med det. Ifølge en amerikansk organisasjon for jøder fra arabiske land, er det nå færre enn 4.000 jøder igjen i hele den arabiske verden, og tallet minker stadig.
Resolusjonsforslaget er på 8 sider. Det lister også opp de gangene internasjonale organer har tatt opp hva de jødiske flyktningene har gjennomgått. Det amerikanske senatet uttrykte flere ganger på slutten av 1950-tallet bekymring over at jøder ble forfulgt i Egypt. Det var en forståelse mellom den amerikanske presidenten Jimmy Carter og Israels utenriksminister Moshe Dayan. I 2000 tok Bill Clinton til orde for erstatning til flyktninger i Midtøsten, både arabere og jøder. Forskjellige FN-resolusjoner og andre tekster har nevnt flyktninger uten å skille mellom jødiske og arabiske flyktninger. Nylig har Libya som den første arabiske staten innrømmet et erstatningsansvar for de jødene som flyktet fra landet.
Så langt fra artikkelen av Melissa Radler. For ordens skyld: Det er ikke noe problem for Israel å betale erstatning til de palestinske flyktningene fra 1948 dersom alle jøder som ble fordrevet eller drept på 1900-tallet (fra og i arabiske land, andre muslimske land og Europa) får erstatninger etter de samme satsene. Men Israel vil neppe gå med på ensidig ordning hvor jødene skal betale, men ikke få, erstatninger.
Andre tragedier
Det har vært et stort antall store flyktningetragedier i historien, og noen pågår fremdeles. Dagen før dette ble skrevet, fortalte Jan Egeland i FN om en stor tragedie i Dafur-området i Vest-Sudan, hvor militser med støtte av regjeringen i Khartoum driver utstrakt drap, vold og fordrivelse av den innfødte befolkningen, som består av folk som er svarte og kristne eller animister. 7-800.000 mennesker skal være på flukt bare der akkurat nå. Det er med andre ord en flyktningetragedie som tallmessig har omtrent samme omfang som det palestinske problemet fra 1948, og antakelig med langt flere drepte. I hele Sudan er tallet 4 millioner flyktninger nevnt, og 2 millioner drepte de årene borgerkrigen har vart.
Det har vært en lang rekke andre flyktningetragedier også, både i Europa, Asia og Afrika. Jødene har vært ofre i mange av dem. Gang på gang i historiens løp har det vært slik at de jødene som ikke ble drept, har gang på gang måttet finne seg i å bli jaget – eller i heldigste fall utfrosset – fra områder hvor de hadde bodd lenge, ofte i århundrer. De har flyktet til land som hadde et helt annet språk og en helt annen kultur enn det de kom fra, og måttet tåle store omstillinger.
Når flyktningetragediene var ferske, har det internasjonale samfunnet noen ganger forsøkt å få til at flyktningene kunne flytte tilbake, dersom det kunne skje i fred. Man har blant annet forsøkt det i det tidligere Jugoslavia, så vidt jeg forstår med begrenset hell. Men det har aldri vært tale om noen «rett til å vende tilbake» etter mer enn 50 år.
Israelerne er ikke innstilt på å godta at de palestinske flyktningene fra 1948 skal ha noen slik «rett» som ingen andre har. Det gjelder ikke minst i lys av at arabernes (palestinernes) flukt fra Israel ble fulgt av at jødene har flyktet fra de arabiske land. Det er tale om en befolkningsutveksling.
Kilde: En artikkel i Jerusalem Post 31. mars av Melissa Radler.
