25. april hadde han en artikkel under overskriften «Bush støter fra seg moderate arabere». Der skriver han at den støtten Bush har gitt Sharons politikk, har skadet en viktig gruppe: Moderate arabere. Det gjelder at Bush legitimerte ulovlige bosetninger og at han «bad palestinerne [som flyktet i 1948] om å oppgi sin uoppgivelige rett til å vende tilbake til sine hjem [i selve Israel] og deres jord [der]».
Dette mener altså «moderate arabere». Nå tenker jeg ikke på bosetningssaken, hvor synspunktene i seg selv ikke nødvendigvis utelukker noen fred med Israel. Jeg tenker på det siste poenget: At ingen kan oppgi («avhende») den «retten» de arabiske flyktningene fra 1948 har til å vende tilbake til de hus og den jord de eide den gangen, i det som nå er selve Israel.
Det betyr slutten på Israel hvis noe slikt blir gjennomført. Vi har omtalt dette nærmere i temaet Flyktninger.
«Moderate» og «radikale»
Vi konstaterer at Kuttab enda en gang sier det mange nordmenn forsøker å se bort fra: De fleste «moderate» og de «radikale» araberne har samme mål: Ikke noen stat med jødisk flertall. Det er bare metodene som til dels har variert.
Kuttab sier at de moderate arabere har forsøkt å argumentere med at verden er palestinernes beste allierte, og at enhver fred må baseres på «internasjonal legitimitet». Radikale arabere har avvist dette og sagt at verden bare forstår maktbruk.
Da Bush stod ved siden av Sharon på plenen ved Det hvite hus 14. april, avgjorde han striden, skriver Kuttab. Han gjorde det klart for palestinerne at de har to valg: Å kapitulere for USA og Israel [og altså godta en fred som gir rom for at det finnes et Israel etterpå] eller forsøke å vinne frihet ved egen kraft.
Uttalelsene fra Bush har samlet moderate og radikale palestinere mer enn noen gang før, skriver Kuttab. Og det er de radikale som sier: «Hva var det vi sa?»
Makt og rett
Bush gjorde slutt på naiviteten hos moderate palestinere som trodde på de verdiene USA stod for. Det Bush sa – med Sharon ved sin side – var at makt er rett, mener Kuttab. Disse «fakta på bakken» [israelske bosetninger] ble bygget som et brudd på Genève-konvensjonen og imot verdensopinionen, men skal nå bli godtatt som en «ny virkelighet». [Israel har en annen oppfatning av de folkerettslige sidene ved dette.]
Kuttab mener at dersom ikke «retten» [slik araberne oppfatter den] skal råde, hvorfor skulle da ikke Hamas drive terror? Da er det jo bare makt som kan føre fram.
De moderate må ha et tredje alternativ, skriver Kuttab, ikke bare å kapitulere [altså godta en stat med jødisk flertall i Israel fra før 1967], eller å slutte seg til de radikale [terroristene]. [Men dette alternativet gir tydeligvis heller ikke rom for en stat med jødisk flertall.]
