Ehud Ya’ari er fast korrespondent i Jerusalem Report og på israelsk TV. Han arbeider med forholdet mellom Israel og de arabiske naboene, både palestinere og andre arabere. Han tilhører moderat venstreside. I Jerusalem Report datert 14. juni tar han for seg forholdet mellom de palestinske områdene, særlig Vestbredden, og staten Jordan. Det følgende bygger mest på Ya’aris artikkel. I tillegg har vi også brukt noe stoff av Caroline Glick i Jerusalem Post for 11. juni.
Fram til seksdagerskrigen i juni 1967 var Vestbredden styrt som en del av Jordan. Da Israel fikk kontrollen med området, ble det etter hvert et samarbeid mellom Israel og Jordan.
Innbyggerne på Vestbredden var jordanske statsborgere. For eksempel var utdanningssystemet jordansk, og eksamensbesvarelser ble sendt til Jordan for karaktersetting.
Men da den første intifadaen startet i slutten av 1987, førte den blant annet til at kong Hussein ble tvunget til å si fra seg alle krav på Vestbredden, og godta at PLO (Arafats organisasjon) skulle ha den rollen. Det førte blant annet til at Jordan sluttet å betale lønninger til en del mennesker på Vestbredden.
Jordansk rolle likevel?
Ifølge Ya’ari drøftes det nå livlig på Vestbredden om ikke det palestinske styret (under Arafat) har spilt fallitt, om det ikke er på tide å bringe Jordan inn i bildet igjen. Man kan ikke gå åpent ut med slike synspunkter, det er ikke populært hos det palestinske styret.
Men dette sies, privat, ikke bare av dem som lenge har vært negative til Arafats styre, men også av noen ledere av Fatah, Arafats fløy av PLO, til og med av folk som står Arafat nær. Folk som er «ikke ubetydelige», sier Ya’ari. For deres sikkerhets skyld kan han ikke gi navn. Men de kommer fra både Nablus, Hebron og Ramallah.
Palestinerne i Jordan
3,2 millioner av Jordans 5,5 millioner innbyggere er palestinere, altså ca. 60 %. Kongedømmet er nøye med å gi dem borgerrettigheter, særlig på det økonomiske området. Men på det politiske området blir palestinernes rolle redusert så mye som mulig. Mens det tidligere har vært palestinske statsministre og andre toppledere, er det nå ingen palestinere i ledende stillinger i regjeringen. Den nye valgloven av 2001 sørger for at bare 18 av de 108 parlamentsmedlemmene er av palestinsk opprinnelse. Forholdet mellom kong Abdullah og palestinerne ble ikke bedre av at kongen nylig oppfordret Arafat til å trekke seg.
Jordansk sikkerhet på Vestbredden?
Den jordanske hæren har en palestinsk bataljon. Det er mulig å rekruttere en slik bataljon til. Den kan kanskje settes inn på Vestbredden. Det grunnleggende er at Jordan skal få et ansvar for sikkerheten gjennom det eksisterende palestinske sikkerhetsapparatet. Det skal altså da bli trenet og fornyet av jordanerne, og underlagt jordansk kommando. Tanken er da at jordanerne vil klare å holde det hele noenlunde i sjakk.
Hvorfor skulle Jordan være villig til noe slikt?
Mange i Israel tviler på at Jordan er villig til å stikke fingrene i det vepsebolet som Vestbredden er, også om palestinerne skulle gå med på det. Det som kan få jordanerne til å gjøre det likevel, mener Ya’ari, er amerikansk press. Jordan er avhengig av USA. Og så er det mange palestinere, både i Jordan og på Vestbredden, som støtter tanken om en slags konføderasjon mellom de to statene. Til og med noen av ikke-palestinske eliten støtter tanken, blant annet Det muslimske brorskapet.
Disse tankene kan styrkes ved at det kan bli tale om store pengebeløp, både som erstatning til de palestinske flyktningene og som hjelp til å bygge opp Vestbredden.
Caroline Glick mener at herskerne i Jordan innser at uansett hvor problematiske følger det kan bli av å erstatte Arafats styre, vil de langsiktige konsekvensene av å la dette styret fortsette være enda verre.
Foreløpig er alt dette en slags dagdrømmer. Men det drøftes slike tanker på Vestbredden. Utviklingen vil vise om det blir noe av det.
Tvil om palestinsk stat
Palestinerne har ikke fått en egen stat på Vestbredden og i Gaza. Men siden Arafat kom på midten av 90-tallet har de bodd i en slags halvstat med utstrakt indre selvstyre. Erfaringene, også fra de periodene da det ikke har vært væpnet konflikt med Israel, har vært en stor skuffelse for mange. Meningsmålinger, senest nå denne sommeren, viser at palestinere flest ønsker et demokrati som det israelske. Det Arafat har gitt dem, er et korrupt pøbelstyre som er meget fjernt fra idealet.
Mange i det palestinske området misunner palestinerne i Jordan. I kongedømmet er det stadig økonomisk vekst. Regjeringen er riktignok autoritær, men likevel forholdsvis tolerant og åpen. Det er trygt og gatene er rene. Og lederne har lagt bort konflikten med Israel. Mange opplever en «jordansk løsning» som mer aktuell enn tidligere.
