Ødeleggende selvmedlidenhet

Palestinernes politiske historie følger et deprimerende forutsigbart mønster:

Det internasjonale samfunnet framsetter et fredsforslag. Hovedstrømmen i Israel sier ja til forslaget. Det palestinske lederskapet sier nei. Så starter palestinerne krig [med verdens medier som heiagjeng]. Israel svarer med de tiltakene som er nødvendige. Det fører til tap og ulemper for palestinerne. Så går palestinerne over til å protestere mot hvor urettferdige Israels tiltak er – i den krigen de selv har startet og til og med insisterer på å fortsette. Israel skulle jo utslettes, israelerne skal ikke få lov til å svare på angrepene!

For eksempel: Palestinerne argumenterer med at det tilbudet statsminister Ehud Barak gav dem på Camp David sommeren 2000, ville ha gitt dem en rekke små områder som ikke hang sammen, ikke noen virkelig stat. Men i månedene etter Camp David avviste palestinerne tilbudet om en sammenhengende stat på Vestbredden i form av Clintons forslag og i forhandlingene på Taba. Grunnen til at palestinerne avviste forslaget var, og er fortsatt, at de nekter å oppgi kravet om at flyktningene fra 1948 skal kunne vende tilbake til områdene fra før 1967. Altså: De nekter å godta Israels tilbud om å oppgi resultatet av krigen i 1967 i bytte for at palestinerne godtar det som skjedde i 1948.

Skylde på andre
I nesten alle samtaler han har hatt med palestinere som ikke er politiske ledere, skriver Halevi, har han hørt en variasjon av følgende: “Du og jeg, vi er små mennesker. Vi kunne stifte fred, men de store på begge sider ønsker det ikke. Det eneste lederne bryr seg om, er sine stillinger.”

Halevi pleide å bli sjarmert av dette, han syntes det innebar et håp om forsoning. Men i virkeligheten forklarer det hvorfor det ikke blir noen forsoning. For hva gjør disse palestinerne? De skylder på andre. Derved unngår de å ta ansvaret de selv har for at det skal bli forandring.

Manglende oppgjør
Under den første intifadaen, fra slutten av 1987 av, gjennomgikk det israelske samfunnet et grundig og nødvendig oppgjør med seg selv. For første gang innså israelere flest, ikke bare venstresiden, at palestinerne har en sak og har berettigede klager. Det er ikke holdbart for Israel å ikke gi palestinerne andre framtidsutsikter enn fortsatt okkupasjon. Ved å ikke godta dette tidligere, bar Israel en delvis medskyldighet for konflikten. Israelere flest innså at også palestinerne trenger en stat.

Det palestinske samfunnet har ikke hatt noe slikt oppgjør med seg selv. Tvert imot: Det har trukket seg enda lenger inn i en kultur som avviser den jødiske historien og som benekter at jødene har noen rettigheter i dette landet.

Haag-dommen
Den kanskje verste følgen av dommen i Haag er at den vil forsterke de kreftene i det palestinske samfunnet som ikke ønsker noe oppgjør med seg selv. Den forsterker tendensen til å skylde på andre, til å betrakte seg selv som et uskyldig offer. Denne ødeleggende selvmedlidenheten har ledet palestinerne fra den ene katastrofen til den andre, og er selve grunnen til at Israel nå bygger gjerdet.

Verden motarbeider fred
Halevi hadde håpet, skriver han, at gjerdet ville tvinge palestinerne til endelig å innse hva det fører til å avvise Israel. Hvis palestinerne fortsetter å unngå en holdningsendring og velger å leve i selvmedlidenhet, skyldes det at verden med sin “støtte” forsterker de mekanismene som hindrer palestinerne i å se sannheten i øynene. Verdens “støtte” blir en støtte til en uforsonlighet om hindrer positive endringer. Det er en katastrofe, ikke minst for den moralske helsen i det palestinske samfunnet.


Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise