Israels dilemma

[caption id="" align="alignnone" width="259" caption="Tamar Rahamimoff-Honig, ambassaderåd ved Israels ambassade i Oslo, holdt foredrag i MIFF Stavanger mandag 6. september. Artikkelen er et referat fra foredraget."][/caption] Det er fint å være blant Israels venner. Jeg vil holde et kort foredrag, og så svare på spørsmål. Jeg vil først si noe om Israels dilemmaer. 1. Hvordan bringe sikkerhet til Israels folk? Nå har intifadaen vart i fire år. Det har vært over 21.000 terror-angrep, fra selvmordsbomber til eksplosjoner, raketter, skyting fra biler som kjørte forbi, knivstikking. Mange forsøk er blitt forhindret, slik at terroristen ikke fikk gjennomføre den død og lidelse som var planlagt. Antallet selvmordsbombere: 175 selvmordsbomber er blitt gjennomført, i restauranter og busser. Det har vært 406 forsøk på selvmordsbomber. Israels ledere har 40-50 terrorvarsler daglig på sitt arbeidsbord. En regjering har plikter mot sitt eget folk. Retten til selvforsvar er et prinsipp som er klart anerkjent i internasjonal lov. For Israel, i motsetning til mange andre land, er dette ikke et teoretisk spørsmål. Det er et virkelig dilemma. Israelerne må bestemme om de skal reise med buss eller gå, hvor skal jeg kjøpe mine dagligvarer? Det må folk tenke over andre steder også. Forskjellen er at for israelerne er det et spørsmål om liv og død, ikke bare enkle hverdagsavgjørelser. Palestinske talsmenn forsøker å si: Okkupasjonen er roten til det onde. Hvis okkupasjonen stanset, ville terroren stanse. Terror er det eneste midlet fattige folk har i kampen mot undertrykkelse. Jeg har tre svar til det: 1) Det var terror lenge før Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza. Mot Israel fra begynnelsen og før det mot jødene i Palestina. 2) Terroren kom også under den beste tiden i fredsprosessen. I 1995-96, med Shimon Peres som statsminister, eksploderte den ene bussen etter den andre. 3) Se på charteret til Hamas og de andre terror-orgaisasjonene. Der er det ikke spørsmål om grenser. De anerkjenner ikke at det jødiske folket har rett til en stat, uansett grenser. Du kan finne charteret til hver av disse organisasjonene på nettstedene deres. Noe som bør bekymre alle, er at terroren ikke bare kommer fra de palestinske områder. Også andre land er innblandet for å forsøke å fremme terroren. Iran og Syria, for eksempel. I Syria er hovedkvarteret til blant andre Hamas og Islamsk Jihad. Syrerne sier at kontorene er der til informasjon. Det er tydeligvis et stort behov for å informere i disse terrororganisasjonene... Men disse organisasjonene er med på å forsøke å sende våpen og eksplosiver inn i det palestinske området. De holder møter for å fremme terror. Menneskerettigheter for palestinerne Det andre dilemmaet: Israel får kritikk for ikke å ta nok hensyn til menneskerettigheter for palestinerne. Det er et reelt dilemma for Israel. Sikkerhet for israelerne og menneskerettigheter for palestinerne henger sammen. Når Israel tillater titusener av palestinere til å arbeide i Israel, er det en stor sikkerhetsrisiko. Inntektene bedrer palestinernes situasjon. Men israelerne må være sikre på at de ikke er selvmordsbombere. Det er et dilemma. Der hvor Israel har gjort det lettere for visse grupper palestinere å komme inn i Israel, har terrorgrupper utnyttet dette. Kvinner og barn, for eksempel, blir brukt som selvmordsbombere eller kurerer. De visste at Israel ikke sjekket kvinner og barn i samme grad. Så derfor sendte de 12-14-åringer med eksplosiver og kvinner som kurerer. Det fører til at Israel må stramme inn. En gutt på 11 år var kurer med eksplosiver. Han visste ikke hva han bar med seg. En kvinnelig, israelsk soldat på en veisperring fant ut at han bar eksplosiver. De som sendte ham, forsøkte å fjerndetonere eksplosivene mens gutten stod ved soldatene. De forsøkte altså å drepe både gutten og israelerne. Men det var teknisk feil, så forsøket mislyktes. Ingen partner Et tredje dilemma: Hva kan de israelske myndighetene gjøre uten en partner på den andre siden? Fredsforhandlinger krever to sider som har til hensikt å oppnå fred. De skal ikke bare skrive under på et papir. De skal også gjennomføre det som er avtalt. Det er ikke noen hemmelighet at Arafat og andre palestinske ledere har vært innblandet i terror, med finansiering m.m. Det finnes dokumenter hvor Arafat bevilger penger direkte til terror. Dette til tross for at han skulle bekjempe terror ifølge avtalene han har undertegnet. Barna læres opp til terror De palestinske lederne skaper en atmosfære hvor terror lovprises. Sanger som blir sunget på TV til ære for selvmordsbombere. Arafat holdt en tale i forrige uke hvor han tok til orde for en million "martyrer" mot Israel. Med det mener han en million selvmordsbombere som skal eksplodere i Israels gater. For noen måneder siden arrangerte den palestinske informasjonsministeren en fotballturnering for barn. Den ble holdt i den palestinske byen Tul Karm. Det høres jo fint ut. Men turneringen var til ære for "martyrene", altså selvmordsbomberne. Hvert fotballag fikk navn etter en selvmordsbomber, og spilte til ære for ham. Ett lag fikk for eksempel navn etter han som blåste seg opp i et hotell i Netanya påsken 2002 og drepte 30 mennesker. Et annet lag fikk navn etter ham som drepte 22 ungdommer på et diskotek. Når en selvmordsbombing skjer, får palestinerne levningene av selvmordsbomberen utlevert av israelske myndigheter. Det fører til store statsbegravelser med feiring. Beskyttelsesgjerdet Dermed er vi i dagens situasjon. Israel har i denne situasjonen tatt to initiativer: Atskillelse i Gaza og beskyttelsesgjerdet. I denne sammenhengene skal jeg konsentrere meg om gjerdet. Når jeg ser norske aviser, kjenner jeg ikke alltid igjen virkeligheten. I 1994 ble det inngått en avtale mellom Israel og palestinerne. I henhold til den ble et gjerde reist rundt Gaza. Det har vært vellykket, i den forstand at nesten ingen selvmordsbombere er kommet derfra. De aller fleste kommer fra Vestbredden, hvor det ikke er noe gjerde. De bor kanskje 20 minutters gange eller 10 minutters kjøring unna den nærmeste israelske byen. Det har bare vært å ta på seg beltet og gå til nærmeste israelske buss. De få selvmordsaksjonene som er kommet fra Gaza, har enten vært på grenseovergangen (f. eks. Erez), eller terroristen er blitt smuglet i en container som hadde inneholdt forsyninger fra Israel. Terroristene som stod bak terrorangrepet i Ashdod havn i mars 2004 bygget dobbelt bunn i containeren og gjemt seg i den. Erfaringene fra Gaza tilsa at Israel burde sette opp et gjerde på Vestbredden også. Det ble bestemt at traséen for gjerdet skulle fastsettes ut fra sikkerhet. Det skulle ikke være et politisk gjerde, en grense. Er gjerdet effektivt? Ja, helt klart. Der hvor det er et gjerde, går antall terrorangrep kraftig ned. I Samaria minket de med 90 %. Vi ser en ting til: Selvmordbombere går sørover, hvor det ennå ikke er et gjerde. I forrige uke var det en selvmordsaksjon i Beersheba. Der er det ennå ikke gjerde. Reduksjonen i terror er ikke på grunn av lavere motivasjon hos terroristene. Hamas lovte å åpne helvetes port etter at Yassin og Rantisi ble drept i vår. De har motivasjon. De arbeider så hardt de kan. De kappes om å være den som kan si at de "jager" israelerne ut av Gaza. Folk kaller gjerdet for mur, apartheid-mur, Berlin-mur. Men 97 % av gjerdet er nettopp det, gjerde. 3 % er mur. De som velger å kalle det mur, velger det fordi det har en negativ klang. Det er mur der hvor israelske og palestinske byer ligger helt nær hverandre, for å forhindre skyting. Er det en apartheid-mur? Er det rasetenkning som ligger bak, som i Sør-Afrika? Gjerdet ble ikke bygget på grunn av rase, men for å forhindre terror. Rase har ikke noe med dette å gjøre. Berlin-muren var for å dele ett folk i to [og for å hindre innbyggerne i å flykte fra sitt eget land]. Israels gjerde skal beskytte ett folk mot terror fra et annet folks terrororganisasjoner. Internasjonal domstol Jeg vil nevne to juridiske uttaler. Den internasjonale domstolen kan gi to typer uttalelser: Hvis to land frivillig legger en sak fram for den, om grenser, fiskerier eller hva som helst, kan domstolen komme med en kjennelse, og den er da bindende. Den andre typen avgjørelser er når en FN-organisasjon stiller et spørsmål til domstolen. Da kan domstolen gi et svar, en uttalelse. Men den er ikke bindende. Når vi skal vurdere et slikt svar, er det viktig å se hvordan spørsmålet ble stilt. Var det et balansert spørsmål? FNs generalforsamling, hvor palestinerne har "automatisk flertall", stilte spørsmål. De "glemte" å ta med terror i spørsmålet, "glemte" å vurdere hvorfor gjerdet ble bygd. Hvis du ikke nevner terror i spørsmålet, kommer det heller ikke i svaret. Domstolens kjennelse nevner bare at "Israel sier at det er terror". Dette ble ikke tillagt noen vekt. Israels Høyesterett Den israelske Høyesterett gav en kjennelse omtrent på samme tiden om traséen. Den israelske Høyesteretten balanserte palestinernes situasjon og Israels sikkerhet. Israels regjering har erklært at det ikke vil respektere den internasjonale domstolen (kjennelsen derfra er jo heller ikke bindende), men Høyesteretts kjennelse vil bli respektert. Israels dilemmaer gjelder selve Israels eksistens, og behovet for å beskytte sine barn. Vi israelere må ta ensidige skritt for å sikre vår eksistens. Så langt vårt referat av foredraget. Deretter ble det gitt anledning til spørsmål fra salen. Palestinere som arbeider i Israel: Israel må ta hensyn til sikkerheten. Men Israel forsøker å gi palestinere arbeid. Det er begrensninger for å forhindre terror. Det er ikke alltid lett å finne ut hvem som vil drepe israelere. Det er også tilfeller hvor grensen blir stengt ut fra sikkerhet, fordi det er terroralarm. Men Israel forsøker å lette situasjonen ved å tillate palestinere å arbeide. Hvem kan Israel forhandle med på palestinsk side? Hvis Israel navngir en person som de kan forhandle med på palestinsk side, vil palestinerne i hvert fall ikke bruke ham. I det palestinske området i dag er det kaos og korrupsjon, og ingen klar beslutningskjede. Det er ikke bare Arafat som er problemet, men hele systemet. Dagens statsminister har ingen reell makt. Makten har de som kontrollerer sikkerhetsorganisasjonene. Det er i siste omgang Arafat. Han gav aldri denne kontrollen til Abu Mazen, heller ikke til Abu Ala da de ble utnevnt til statsministre. Det er et mørkt bilde. Palestinerne må bestemme seg for hva slags samfunn de vil ha: Terror og korrupsjon og vold, eller et normalt samfunn. Hvordan er Israels forhold til Russland og til Vest-Europa? Israel har vennlige forbindelser både med Russland og med Vest-Europa. Når det gjelder terroren i Russland og andre steder, er det en tendens til å skille mellom to typer trror: Internasjonal terror og terror mot Israel. Men det er feil. Terror kan ikke defineres ut fra de politiske målene terroristene har. Terror må defineres ut fra de midlene som blir tatt i bruk: Målrettet drap av ungdom, barn og sivile, er terror. Det kan ikke dømmes av de politiske mål, men av de ulovlige midlene. For første gang har noen norske aviser [etter skolemassakren i Beslan] nå sagt at det som blir gjort mot Israel, er terror, og satt likhetstegn med det som skjer i Russland. Men mange forsøker å gjøre det som skjer mot Israel til noe annet enn annen terror. Jeg er glad for å se en viss endring. Si noen ord om Israels forhold til USA: USA er Israels sterkeste støttespiller. 11. september 2001 var et vannskille. Da kom israelere og amerikanere nærmere hverandre i synet på hva det er å bekjempe terror, og at dette problemet ikke vil bli borte av seg selv. Dette har kostet tusener av liv. I dag er USA og Israel enige i at terror skal bekjempes overalt, og ingen land skal kunne gi en trygg havn til terror. Hva gjør ambassaden for å påvirke det norske samfunnet? Ambassadens folk møter med mediene, de samtaler både med dem som støtter Israel og dem som er imot Israel. Ambassadøren og jeg snakker med mange folk, og mange kritiske. Vi skriver når vi kan, men mediene vil ikke alltid ta imot. Der kommer også Israels venner inn i bildet. Ikke bare ambassaden kan gjør dette. Der er deres bidrag meget viktig. Når dere leser artiklene i norske medier, og vet at de ikke kommer i det rette perspektivet, er det en stor hjelp når dere skriver inn. Noen ganger vil de ikke ta det inn, men de leser det i redaksjonene. Er det noen vilje blant palestinerne til å leve i fred med Israel? Er de i stand til å bestemme hva de vil og kan de gi uttrykk for det i det palestinske området? Jeg skiller mellom tre type palestinere: 1) Medlemmer av terror-organisasjoner, som klart ikke har noen plass i sin tanke for Israel, uansett. Hvis man leser charteret, anerkjenner de ingen rettigheter for jøder. Uansett grenser. 2) De palestinske lederne, som vi trodde vi kunne stole på, har skuffet oss. De har støttet terror i stedet for å bekjempe det som de hadde avtalt. 3) Folket generelt. Jeg tror det er noen som ønsker å leve i fred. Kan de gi uttrykk for sin mening? Demokrati er ikke det som kjennetegner det palestinske området. Det gjelder rettsvesenet, korrupsjonen, mangel på åpenhet. Et eksempel: I de palestinske sikkerhetsstyrkene fikk offiseren lønn til sine menn i kontanter. Sjefen bestemte hver gang hvor mye av han skulle bruke pengene til lønn (som egentlig skulle brukes til), til seg selv og til terror. - Dette er langt fra et ordentlig styre. At det var slik, er det den nåværende finansministeren i det palestinske styret som har fortalt. Ytringsfrihet, religionsfrihet m.m. er de langt borte fra. Jeg vet ikke om de kan komme dit. Men de må først bestemme seg for at det er det de vil. Bassam Eid sa på CNN: Det er på tide å slutte å gi Israel skylda for alt. Det er på tide at palestinerne bestemmer hva slags samfunn de vil ha og selv tar ansvar for sine handlinger. Hvorfor går gjerdet inne på palestinsk område, ikke langs grensen? Ruten er bestemt ut fra hva som gir best sikkerhet med den topografien som er. Israel ville ikke at gjerdet skulle være politisk, altså uttrykke en grense. Hvis Israel hadde lagt gjerdet på grensen, ville det vært en politisk uttalelse. Det er ikke en grense, men en våpenhvilelinje som det skal forhandles om. Til nå har Israel bygget 200 km gjerde. 100 km er på grensen fra 1967. Hadde Israel ønsket å gjøre det politisk, for å beslaglegge mer land, hvorfor bygde vi det først nå? Vi har hatt kontrollen siden 1967. Vi kunne gjort det hele tiden siden. Vi bygde det nå fordi vi måtte, som et resultat av og en motvekt til terror. Det ble lagt der det best kan stanse terror. Nå blir traseen vurdert på nytt pga Høyesteretts dom. Den sier at det skal legges større vekt på palestinernes behov, selv om det kan redusere sikkerheten noe. Det blir et kompromiss.    
Tamar Rahamimoff-Honig, ambassaderåd ved Israels ambassade i Oslo, holdt foredrag i MIFF Stavanger mandag 6. september. Artikkelen er et referat fra foredraget.

Det er fint å være blant Israels venner. Jeg vil holde et kort foredrag, og så svare på spørsmål.
Jeg vil først si noe om Israels dilemmaer.

1. Hvordan bringe sikkerhet til Israels folk?
Nå har intifadaen vart i fire år. Det har vært over 21.000 terror-angrep, fra selvmordsbomber til eksplosjoner, raketter, skyting fra biler som kjørte forbi, knivstikking. Mange forsøk er blitt forhindret, slik at terroristen ikke fikk gjennomføre den død og lidelse som var planlagt.

Antallet selvmordsbombere: 175 selvmordsbomber er blitt gjennomført, i restauranter og busser. Det har vært 406 forsøk på selvmordsbomber. Israels ledere har 40-50 terrorvarsler daglig på sitt arbeidsbord.

En regjering har plikter mot sitt eget folk. Retten til selvforsvar er et prinsipp som er klart anerkjent i internasjonal lov. For Israel, i motsetning til mange andre land, er dette ikke et teoretisk spørsmål. Det er et virkelig dilemma. Israelerne må bestemme om de skal reise med buss eller gå, hvor skal jeg kjøpe mine dagligvarer? Det må folk tenke over andre steder også. Forskjellen er at for israelerne er det et spørsmål om liv og død, ikke bare enkle hverdagsavgjørelser.

Palestinske talsmenn forsøker å si: Okkupasjonen er roten til det onde. Hvis okkupasjonen stanset, ville terroren stanse. Terror er det eneste midlet fattige folk har i kampen mot undertrykkelse.

Jeg har tre svar til det:

1) Det var terror lenge før Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza. Mot Israel fra begynnelsen og før det mot jødene i Palestina.

2) Terroren kom også under den beste tiden i fredsprosessen. I 1995-96, med Shimon Peres som statsminister, eksploderte den ene bussen etter den andre.

3) Se på charteret til Hamas og de andre terror-orgaisasjonene. Der er det ikke spørsmål om grenser. De anerkjenner ikke at det jødiske folket har rett til en stat, uansett grenser. Du kan finne charteret til hver av disse organisasjonene på nettstedene deres.

Noe som bør bekymre alle, er at terroren ikke bare kommer fra de palestinske områder. Også andre land er innblandet for å forsøke å fremme terroren. Iran og Syria, for eksempel. I Syria er hovedkvarteret til blant andre Hamas og Islamsk Jihad. Syrerne sier at kontorene er der til informasjon. Det er tydeligvis et stort behov for å informere i disse terrororganisasjonene… Men disse organisasjonene er med på å forsøke å sende våpen og eksplosiver inn i det palestinske området. De holder møter for å fremme terror.

Menneskerettigheter for palestinerne
Det andre dilemmaet: Israel får kritikk for ikke å ta nok hensyn til menneskerettigheter for palestinerne. Det er et reelt dilemma for Israel. Sikkerhet for israelerne og menneskerettigheter for palestinerne henger sammen.

Når Israel tillater titusener av palestinere til å arbeide i Israel, er det en stor sikkerhetsrisiko. Inntektene bedrer palestinernes situasjon. Men israelerne må være sikre på at de ikke er selvmordsbombere. Det er et dilemma. Der hvor Israel har gjort det lettere for visse grupper palestinere å komme inn i Israel, har terrorgrupper utnyttet dette. Kvinner og barn, for eksempel, blir brukt som selvmordsbombere eller kurerer. De visste at Israel ikke sjekket kvinner og barn i samme grad. Så derfor sendte de 12-14-åringer med eksplosiver og kvinner som kurerer. Det fører til at Israel må stramme inn.

En gutt på 11 år var kurer med eksplosiver. Han visste ikke hva han bar med seg. En kvinnelig, israelsk soldat på en veisperring fant ut at han bar eksplosiver. De som sendte ham, forsøkte å fjerndetonere eksplosivene mens gutten stod ved soldatene. De forsøkte altså å drepe både gutten og israelerne. Men det var teknisk feil, så forsøket mislyktes.

Ingen partner
Et tredje dilemma: Hva kan de israelske myndighetene gjøre uten en partner på den andre siden? Fredsforhandlinger krever to sider som har til hensikt å oppnå fred. De skal ikke bare skrive under på et papir. De skal også gjennomføre det som er avtalt. Det er ikke noen hemmelighet at Arafat og andre palestinske ledere har vært innblandet i terror, med finansiering m.m. Det finnes dokumenter hvor Arafat bevilger penger direkte til terror. Dette til tross for at han skulle bekjempe terror ifølge avtalene han har undertegnet.

Barna læres opp til terror
De palestinske lederne skaper en atmosfære hvor terror lovprises. Sanger som blir sunget på TV til ære for selvmordsbombere. Arafat holdt en tale i forrige uke hvor han tok til orde for en million “martyrer” mot Israel. Med det mener han en million selvmordsbombere som skal eksplodere i Israels gater.

For noen måneder siden arrangerte den palestinske informasjonsministeren en fotballturnering for barn. Den ble holdt i den palestinske byen Tul Karm. Det høres jo fint ut. Men turneringen var til ære for “martyrene”, altså selvmordsbomberne. Hvert fotballag fikk navn etter en selvmordsbomber, og spilte til ære for ham. Ett lag fikk for eksempel navn etter han som blåste seg opp i et hotell i Netanya påsken 2002 og drepte 30 mennesker. Et annet lag fikk navn etter ham som drepte 22 ungdommer på et diskotek.
Når en selvmordsbombing skjer, får palestinerne levningene av selvmordsbomberen utlevert av israelske myndigheter. Det fører til store statsbegravelser med feiring.

Beskyttelsesgjerdet
Dermed er vi i dagens situasjon. Israel har i denne situasjonen tatt to initiativer: Atskillelse i Gaza og beskyttelsesgjerdet.

I denne sammenhengene skal jeg konsentrere meg om gjerdet. Når jeg ser norske aviser, kjenner jeg ikke alltid igjen virkeligheten.

I 1994 ble det inngått en avtale mellom Israel og palestinerne. I henhold til den ble et gjerde reist rundt Gaza. Det har vært vellykket, i den forstand at nesten ingen selvmordsbombere er kommet derfra. De aller fleste kommer fra Vestbredden, hvor det ikke er noe gjerde. De bor kanskje 20 minutters gange eller 10 minutters kjøring unna den nærmeste israelske byen. Det har bare vært å ta på seg beltet og gå til nærmeste israelske buss.

De få selvmordsaksjonene som er kommet fra Gaza, har enten vært på grenseovergangen (f. eks. Erez), eller terroristen er blitt smuglet i en container som hadde inneholdt forsyninger fra Israel. Terroristene som stod bak terrorangrepet i Ashdod havn i mars 2004 bygget dobbelt bunn i containeren og gjemt seg i den.

Erfaringene fra Gaza tilsa at Israel burde sette opp et gjerde på Vestbredden også. Det ble bestemt at traséen for gjerdet skulle fastsettes ut fra sikkerhet. Det skulle ikke være et politisk gjerde, en grense.

Er gjerdet effektivt? Ja, helt klart. Der hvor det er et gjerde, går antall terrorangrep kraftig ned. I Samaria minket de med 90 %.

Vi ser en ting til: Selvmordbombere går sørover, hvor det ennå ikke er et gjerde. I forrige uke var det en selvmordsaksjon i Beersheba. Der er det ennå ikke gjerde.

Reduksjonen i terror er ikke på grunn av lavere motivasjon hos terroristene. Hamas lovte å åpne helvetes port etter at Yassin og Rantisi ble drept i vår. De har motivasjon. De arbeider så hardt de kan. De kappes om å være den som kan si at de “jager” israelerne ut av Gaza.

Folk kaller gjerdet for mur, apartheid-mur, Berlin-mur. Men 97 % av gjerdet er nettopp det, gjerde. 3 % er mur. De som velger å kalle det mur, velger det fordi det har en negativ klang. Det er mur der hvor israelske og palestinske byer ligger helt nær hverandre, for å forhindre skyting.

Er det en apartheid-mur? Er det rasetenkning som ligger bak, som i Sør-Afrika? Gjerdet ble ikke bygget på grunn av rase, men for å forhindre terror. Rase har ikke noe med dette å gjøre. Berlin-muren var for å dele ett folk i to [og for å hindre innbyggerne i å flykte fra sitt eget land]. Israels gjerde skal beskytte ett folk mot terror fra et annet folks terrororganisasjoner.

Internasjonal domstol
Jeg vil nevne to juridiske uttaler. Den internasjonale domstolen kan gi to typer uttalelser:

Hvis to land frivillig legger en sak fram for den, om grenser, fiskerier eller hva som helst, kan domstolen komme med en kjennelse, og den er da bindende.
Den andre typen avgjørelser er når en FN-organisasjon stiller et spørsmål til domstolen. Da kan domstolen gi et svar, en uttalelse. Men den er ikke bindende. Når vi skal vurdere et slikt svar, er det viktig å se hvordan spørsmålet ble stilt. Var det et balansert spørsmål? FNs generalforsamling, hvor palestinerne har “automatisk flertall”, stilte spørsmål. De “glemte” å ta med terror i spørsmålet, “glemte” å vurdere hvorfor gjerdet ble bygd.

Hvis du ikke nevner terror i spørsmålet, kommer det heller ikke i svaret. Domstolens kjennelse nevner bare at “Israel sier at det er terror”. Dette ble ikke tillagt noen vekt.

Israels Høyesterett
Den israelske Høyesterett gav en kjennelse omtrent på samme tiden om traséen. Den israelske Høyesteretten balanserte palestinernes situasjon og Israels sikkerhet. Israels regjering har erklært at det ikke vil respektere den internasjonale domstolen (kjennelsen derfra er jo heller ikke bindende), men Høyesteretts kjennelse vil bli respektert.

Israels dilemmaer gjelder selve Israels eksistens, og behovet for å beskytte sine barn.

Vi israelere må ta ensidige skritt for å sikre vår eksistens.

Så langt vårt referat av foredraget. Deretter ble det gitt anledning til spørsmål fra salen.
Palestinere som arbeider i Israel:
Israel må ta hensyn til sikkerheten. Men Israel forsøker å gi palestinere arbeid. Det er begrensninger for å forhindre terror. Det er ikke alltid lett å finne ut hvem som vil drepe israelere. Det er også tilfeller hvor grensen blir stengt ut fra sikkerhet, fordi det er terroralarm. Men Israel forsøker å lette situasjonen ved å tillate palestinere å arbeide.

Hvem kan Israel forhandle med på palestinsk side?
Hvis Israel navngir en person som de kan forhandle med på palestinsk side, vil palestinerne i hvert fall ikke bruke ham. I det palestinske området i dag er det kaos og korrupsjon, og ingen klar beslutningskjede. Det er ikke bare Arafat som er problemet, men hele systemet. Dagens statsminister har ingen reell makt. Makten har de som kontrollerer sikkerhetsorganisasjonene. Det er i siste omgang Arafat. Han gav aldri denne kontrollen til Abu Mazen, heller ikke til Abu Ala da de ble utnevnt til statsministre. Det er et mørkt bilde. Palestinerne må bestemme seg for hva slags samfunn de vil ha: Terror og korrupsjon og vold, eller et normalt samfunn.

Hvordan er Israels forhold til Russland og til Vest-Europa?
Israel har vennlige forbindelser både med Russland og med Vest-Europa. Når det gjelder terroren i Russland og andre steder, er det en tendens til å skille mellom to typer trror: Internasjonal terror og terror mot Israel.

Men det er feil. Terror kan ikke defineres ut fra de politiske målene terroristene har. Terror må defineres ut fra de midlene som blir tatt i bruk: Målrettet drap av ungdom, barn og sivile, er terror. Det kan ikke dømmes av de politiske mål, men av de ulovlige midlene.

For første gang har noen norske aviser [etter skolemassakren i Beslan] nå sagt at det som blir gjort mot Israel, er terror, og satt likhetstegn med det som skjer i Russland. Men mange forsøker å gjøre det som skjer mot Israel til noe annet enn annen terror. Jeg er glad for å se en viss endring.

Si noen ord om Israels forhold til USA:
USA er Israels sterkeste støttespiller. 11. september 2001 var et vannskille. Da kom israelere og amerikanere nærmere hverandre i synet på hva det er å bekjempe terror, og at dette problemet ikke vil bli borte av seg selv. Dette har kostet tusener av liv. I dag er USA og Israel enige i at terror skal bekjempes overalt, og ingen land skal kunne gi en trygg havn til terror.

Hva gjør ambassaden for å påvirke det norske samfunnet?
Ambassadens folk møter med mediene, de samtaler både med dem som støtter Israel og dem som er imot Israel. Ambassadøren og jeg snakker med mange folk, og mange kritiske. Vi skriver når vi kan, men mediene vil ikke alltid ta imot.

Der kommer også Israels venner inn i bildet. Ikke bare ambassaden kan gjør dette. Der er deres bidrag meget viktig. Når dere leser artiklene i norske medier, og vet at de ikke kommer i det rette perspektivet, er det en stor hjelp når dere skriver inn. Noen ganger vil de ikke ta det inn, men de leser det i redaksjonene.

Er det noen vilje blant palestinerne til å leve i fred med Israel? Er de i stand til å bestemme hva de vil og kan de gi uttrykk for det i det palestinske området?
Jeg skiller mellom tre type palestinere:
1) Medlemmer av terror-organisasjoner, som klart ikke har noen plass i sin tanke for Israel, uansett. Hvis man leser charteret, anerkjenner de ingen rettigheter for jøder. Uansett grenser.

2) De palestinske lederne, som vi trodde vi kunne stole på, har skuffet oss. De har støttet terror i stedet for å bekjempe det som de hadde avtalt.

3) Folket generelt. Jeg tror det er noen som ønsker å leve i fred. Kan de gi uttrykk for sin mening? Demokrati er ikke det som kjennetegner det palestinske området. Det gjelder rettsvesenet, korrupsjonen, mangel på åpenhet.

Et eksempel: I de palestinske sikkerhetsstyrkene fikk offiseren lønn til sine menn i kontanter. Sjefen bestemte hver gang hvor mye av han skulle bruke pengene til lønn (som egentlig skulle brukes til), til seg selv og til terror. – Dette er langt fra et ordentlig styre. At det var slik, er det den nåværende finansministeren i det palestinske styret som har fortalt.

Ytringsfrihet, religionsfrihet m.m. er de langt borte fra. Jeg vet ikke om de kan komme dit. Men de må først bestemme seg for at det er det de vil.
Bassam Eid sa på CNN: Det er på tide å slutte å gi Israel skylda for alt. Det er på tide at palestinerne bestemmer hva slags samfunn de vil ha og selv tar ansvar for sine handlinger.

Hvorfor går gjerdet inne på palestinsk område, ikke langs grensen?
Ruten er bestemt ut fra hva som gir best sikkerhet med den topografien som er. Israel ville ikke at gjerdet skulle være politisk, altså uttrykke en grense. Hvis Israel hadde lagt gjerdet på grensen, ville det vært en politisk uttalelse. Det er ikke en grense, men en våpenhvilelinje som det skal forhandles om.

Til nå har Israel bygget 200 km gjerde. 100 km er på grensen fra 1967.
Hadde Israel ønsket å gjøre det politisk, for å beslaglegge mer land, hvorfor bygde vi det først nå? Vi har hatt kontrollen siden 1967. Vi kunne gjort det hele tiden siden. Vi bygde det nå fordi vi måtte, som et resultat av og en motvekt til terror. Det ble lagt der det best kan stanse terror.
Nå blir traseen vurdert på nytt pga Høyesteretts dom. Den sier at det skal legges større vekt på palestinernes behov, selv om det kan redusere sikkerheten noe. Det blir et kompromiss.

 

 

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise