Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Hva skjer etter Arafat?

Jerusalem Post: Palestinerne kan velge
I en lederartikkel 11. november 2004 tar Jerusalem Post opp hva vi kan vente oss framover. Avisen skriver at Arafat var dyktig til å rekruttere, trene og sende terrorister mot Israel, og til å delegitimere hele det zionistiske foretaket (Israel) i verdens øyne.
Arafat forsøkte aldri seriøst å bygge en palestinsk stat, bare å bekjempe den jødiske. Det store spørsmålet er om de nye lederne vil ha en meningsfull fred. De palestinske lederne før Arafat godtok heller ikke at jødene har rett til et hjemland. Det gjenstår å se hva de som etterfølger ham vil gjøre. Kanskje blir det ingen egentlig forandring i situasjonen.
De siste 11 årene (siden Oslo-avtalen ble inngått) har lært israelerne at optimisme kan være dårlig for helsen [skuffelsen blir desto større når det går galt]. Derfor har de israelske lederne klokt nok gjort noe så lite karakteristisk som ikke å forsøke å spå om hvordan det vil gå.

Israel kan ikke gjøre noe annet enn å følge med hva som skjer på palestinsk side denne gangen. Hittil har palestinerne gjort som Abba Eban en gang sa: «De lar aldri en anledning gå fra seg til å la en anledning gå fra seg.»

Det skjedde i 1936 da Peel-kommisjonen for første gang foreslo å dele landet. Det skjedde i 1947, da FN vedtok det samme. Det skjedde etter 1967, da araberne generelt og palestinerne med dem nektet å forhandle med Israel. Det skjedde etter Sadats besøk i Israel på slutten av 1970-tallet. Og det skjedde sommeren og høsten 2000 da først statsminister Barak, så president Clinton, kom med forslag til løsninger.
Dersom det nye palestinske lederskapet vil bygge en palestinsk stat i fred med Israel, vil de finne en israelsk befolkning som er like ivrig til å gi freden en sjanse som den er til å bekjempe terror. Palestinerne kan velge.

Uri Dan: Det vil bli som før
Uri Dan er journalist. Det som skiller ham fra andre journalister, er at han i mange år har vært en nær venn av statsminister Ariel Sharon. Selv om Sharon ikke hefter for det Dan skriver, er det sannsynlig at han tenker i lignende baner. Det følgende er fritt etter en artikkel i Jerusalem Post 10. november 2004.

At Arafat forsvant fra scenen, kan gi inntrykk av at noe er forandret blant palestinerne. Sharon lyktes med å få forklart Bush, og til en viss grad andre statsledere, at Arafat var en hindring for fred. (Det var ikke så lett når Shimon Peres og Yossi Beilin arbeidet aktivt for det motsatte synet, selv etter at Arafat hadde begynt sin terror-offensiv.)

Men i virkeligheten har de nye palestinske lederne de samme målene og metodene som Arafat, selv om de er kledd i dress og snakker bedre engelsk. De er også smittet av terror-basillen.

I første omgang kan det bli vanskelig for Sharon å få overbevist Bush og verden om det. Men etter hvert vil palestinerne hjelpe til ved indre maktkamper og mafiametoder. Det vil gå mange år før det oppstår et palestinsk lederskap som er villig til å inngå en meningsfull fred med Israel.

Danny Rubinstein: Liten mulighet for å lykkes
Danny Rubinstein i Ha’aretz skriver fast om palestinerne. Han tilhører den ørlille minoriteten av israelske jøder som fremdeles tror at Arafat ønsket en ekte fred, han er med andre ord langt ute på venstresiden. Han har for øvrig også skrevet en biografi om Arafat. Rubinstein skriver (12. november) at Arafats etterfølger Mahmoud Abbas (som også kalles Abu Mazen) har liten mulighet for å lykkes. Abbas er 70 år gammel, og han var utpekt av Arafat til å være den første palestinske statsministeren sommeren 2003. Etter noen måneder måtte han trekke seg, og hans periode var en total fiasko, skriver Rubinstein.

Abbas er nå leder for PLO. Han fikk i mange år sin makt fra formann Arafat. Han var ikke en av dem som grunnla Fatah, men kom inn i bevegelsen ganske tidlig. Han er født i Safed, og familien flyktet i 1948 til Syria og Libanon. Han har ikke noen stor maktbase i de palestinske områdene. Han har talt sterkt imot selvmordsangrep og generelt bruk av vold, og det har mange mislikt. Han fikk til en våpenhvile blant alle palestinske fraksjoner, så antall terror-angrep gikk kraftig ned.

Danny Rubinstein mener at en hovedgrunn til at det gikk galt for Mahmoud Abbas, var at Israel ikke gav ham noe igjen for det han forsøkte å få til av fred. Palestinerne opplevde det som ren kapitulasjon.

Kollegaen Ahmed Qureia (Abu Ala) overtok som statsminister etter Abbas. Han kommer fra en stor familie i Abu Dis like øst for Jerusalem. Han skal dele makten med Abbas. Farouk Kaddoumi skal også være med og lede, i Sentralkomiteen i Fatah. Han har vært imot Oslo-prosessen og vil ikke komme til de palestinske områdene før det er blitt en uavhengig palestinsk stat.

Abu Mazen og Abu Ala vil, tror Rubinstein, forsøke å roe ned situasjonen. De vil forsøke å få alle de væpnede palestinske gruppene med på en ny våpenhvile. Men i de palestinske områdene, særlig i Gaza, er det kraftig konkurranse mellom væpnede grupper, ledere for organisasjoner og lokale ledere. De konkurrerer om maktposisjoner, jobber og penger. Abu Mazen er ikke karismatisk nok til å stoppe volden, tror Rubinstein. Kanskje vil det være forholdsvis rolig i sørgeperioden for Arafat. Men i lengden blir det vanskelig å roe gemyttene.

 

 


Israel er under angrep fra Iran – vis din støtte nå!

  1. Bli medlem (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart