Forholdet mellom Israel, folkeretten og FN: fiksjon og

Her ønsker vi å belyse hvordan Norge og mange europeiske land forholder seg til folkeretten og FN på en ukritisk måte, og hvilke følger dette har.

Her ønsker vi å belyse hvordan Norge og mange europeiske land forholder seg til folkeretten og FN på en ukritisk måte, og hvilke følger dette har.

KRONIKK: Vi argumenterer for at en ukritisk holdning til FN og folkeretten er oppstått p.g.a. en fiksjon om at alle stater er likeverdige. Dette er skadelig fordi debatten om hvilken verdensorden vi bør ha vanskeliggjøres, og en følge er at FN og folkeretten fremstår som eneste kilde til legitimitet. Kvitter vi oss med fiksjonen om likeverd, fremstår debatten rundt både Irak-krigen og FNs behandling av Israel i et annet lys.

Folkerett
I tiden etter frigjøringen av Irak har mye av debatten om krigens legitimitet handlet om folkeretten. Etter vår mening er dette et blindspor i den egentlige debatten om hvilken verdensorden vi ønsker. Diskusjonen om moralsk legitimitet kan ikke reduseres til tolkning av internasjonale regler eller FNs tilslutning. Som vi skal se, er reglene i folkeretten ofte utslag av helt andre forhold enn moralske og verdimessige vurderinger. Dessuten kan heller ikke FNs uttalelser og resolusjoner ukritisk legges til grunn, dette skyldes at FN lider av flere grunnleggende feil.

Før man tar som utgangspunkt at støtte i folkeretten er et nødvendig vilkår for legitimitet, bør man ha klart for seg folkerettens opprinnelse og hva den består i. Om folkeretten kan være målestokk for om det var rett eller galt av USA å invadere Irak, eller av Israel å bygge et sikkerhetsgjerde, avhenger av dette. Vi ser spesielt på to punkter:

(a) I tradisjonell forstand er folkeretten rettssystemet som regulerer forholdet mellom stater. Folkerettens to hovedkilder er traktater og folkerettslig sedvanerett. Alle stater er suverene, og derfor bindes ikke en stat av en traktat den ikke har tiltrådt. All folkerett handler dermed ikke om “rett eller galt”, i moralsk forstand. Mesteparten handler faktisk om statene er “enige eller uenige”. Folkerettslig sedvanerett er fast praksis gjennom noen tid, med et visst krav om rettsoverbevisning eller i det minste at utøvelsen ikke er rettsstridig. Med andre ord: Makta rår. I motsetning til hva mange tror, er altså ikke folkeretten som utgangpunkt full av “evige sannheter”.

(b) Tolkningen av folkeretten vil dessuten nesten alltid farges av bakenforliggende hensikter. Under den kalde krigen fikk USAs intervensjoner legitimitet fordi landet fremsto som beskytter av den frie verden. I dag etterspørres ikke lenger amerikansk beskyttelse, noe som har ført til at Europa er mindre villig til å godta ensidige amerikanske handlinger. Folkeretten er et middel i dette spillet, som kan få paradoksale følger: Mangel på støtte i FN og i folkeretten hindret ikke europeisk deltagelse i krigen mot Serbia i 1999, mens fraværet av slik støtte ble brukt mot USAs invasjon av Irak. Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza kritiseres ofte med utgangspunkt i at den er folkerettsstridig (okkupasjonen er faktisk ikke folkerettsstridig) mens Syrias okkupasjon av Libanon ikke kritiseres (enda den er folkerettstridig).

Konklusjonen fra (a) og (b) må være at en kritisk holdning til folkeretten og til de som tolker denne for oss er på sin plass. Dermed er også mye av fundamentet for å bruke folkeretten alene til å avgjøre om for eksempel Irak-krigen var rett eller gal borte. Det kan med andre ord være moralsk forsvarlig og legitimt å fjerne en diktator, selv om det ikke finnes direkte hjemmel i folkeretten for dette. I dette spørsmålet må man ta et selvstendig standpunkt, tenke selv, og ikke gjemme seg bak foreldet folkerett.

Selvsagt bestrider vi ikke at felles regler for alle stater noen ganger kan være et mål i seg selv. I trafikken er det ikke et verdivalg hvorvidt man skal kjøre på høyre eller venstre side av veien, men reglen er like fullt nødvendig for å hindre kaos. Vårt poeng er imidlertid at vi ikke kan la slike “kjøreregler” være soveputer, slik tilfellet langt på vei er i dag. Vi mener derfor legitimitet bør defineres mer som rettferdiggjøring på grunnlag av verdier og moral, enn som legalitet. Spesielt viktig blir kritisk og selvstendig tenkning rundt disse begrepene fordi enkelte europeiske ledere i beste fall helt ukritisk har benyttet folkeretten som hinder mot at Saddams grusomme regime ble styrtet. Vårt utgangspunkt er at hensynet til demokrati og menneskerettigheter er tilstrekkelig grunnlag for å gi invasjonen av Irak legitimitet. På samme måte vil kostnadene forbundet med metodene Israel bruker til å forsvare seg, som for eksempel beslaglegging av land til sikkerhetsgjerdet, måtte veies mot retten til liv, og ikke mot kjørereglene i folkeretten. Med dette som nytt utgangspunkt blir det klart at dersom vi i Norge kan beslaglegge land til å bygge motorveier, bør Israel kunne beslaglegge land til å redde liv. I tillegg mener vi selvsagt at Israel har hjemmel i folkeretten til å foreta et slikt inngrep.

FN
På samme måte som ukritisk bruk av folkeretten er skadelig, er også et ukritisk syn på FN skadelig. Intensjonen bak FN er å fremme fundamentale menneskerettigheter og enkeltmenneskers verdi.

I dag blir dessverre organisasjonen ofte brukt med omvendt effekt. Vi ser her nærmere på noen få eksempler. FN var ikke et effektivt instrument for forandring i Irak og organisasjonen ga ikke legitimitet til maktbruk mot den etniske rensningen av Kosovo. Dette skyldes både FNs oppbygning og FNs ukritiske opphøyelse av folkeretten. FNs generalsekretær Kofi Annan tok selv dette opp i en tale ved Nobelprisutdelingen i 2001 og uttalte at et lands suverenitet ikke lenger burde kunne brukes som dekke for grove brudd på menneskerettighetene. Annan har også ved senere anledninger snakket om behovet for dramatiske endringer i FN, senest i en lengre artikkel i The Economist. Det er skremmende at vi i Norge må ty til utenlandske medier for å få høre FNs leder kritisere organisasjonen langt kraftigere enn den kritikken vi hører fra norske medier! Skandalene rundt “olje for mat”-programmet gis liten eller ingen dekning, til tross for at Norge hadde en sentral rolle som leder for sanksjonskomiteen for Irak, og til tross for at dette var et av FNs viktigste og i hvert fall mest omtalte programmer. Like skandaløst er det at FNs flyktningprogram i Gaza åpent innrømmer at de har flere ansatte som også jobber for den rasistiske og svært intolerante terroristorganisasjonen Hamas, uten at noe gjøres. Et annet grotesk eksempel er FNs menneskerettighetskommisjon. Navnene på flere av medlemslandene her utgjør hva Human Rights Watch kaller “en liste over kjeltringer” med massive menneskerettighetsbrudd. Det skal lite fantasi til for å forstå at despotier har andre mål ved å sitte i denne kommisjonen enn demokratiske land. Enda et eksempel er FNs behandling av Israel. Mens Generalforsamlingen med nærmest automatisk stemme fra alle muslimske, og ofte ikke-demokratiske land, har vedtatt hundrevis av resolusjoner mot det eneste demokratiet i Midtøsten og hindret Israel fra å sitte i Sikkerhetsrådet eller ha andre ledende stillinger, ser forsamlingen ikke ut til å legge merke til overgrep som skjer mot religiøse, etniske, politiske eller seksuelle minoriteter i de fleste araberlandene. Heller ikke bryr man seg om at de fleste av disse landene ikke anerkjenner et av medlemslandenes rett til å eksistere. Israel har vært skyteskive for flere resolusjoner enn noen andre land, til tross for at for eksempel kommunist-Kinas okkupasjon av Tibet er langt mer brutal og ikke legitim på verken folkerettslig eller moralsk grunnlag.
Til tross for dette og flere andre eksempler på korrupsjon og grunnleggende svakheter ved FN, har mange europeiske land vært svært lite kritisk innstilt til FN.

Den første årsaken til dette er (som vi har sagt under avsnittet om folkeretten over) at folkeretten har utviklet seg fra kun å være nyttige kjøreregler, til å bli soveputer. Denne utviklingen har funnet sted parallelt med at folkeretten i europeeres øyne har blitt den eneste kilde til legitimitet. Dette skyldes utviklingen av menneskerettighetene, som er en del av folkeretten. Men det er en stor feil å sette likhetstegn mellom “soveputefolkeretten” og menneskerettighetene. Bare de siste har en sterk verdimessig og moralsk forankring. FN blir feilaktig oppfattet som den eneste kilden til folkeretten, og får derfor stadig større betydning.
Den andre årsaken til dette er fiksjonen om at alle stater er moralsk og formelt likeverdige. I dagens FN har alle stater samme rett til å sitte i Generalforsamlingen og bli valgt inn som midlertidig medlem av Sikkerhetsrådet (bortsett fra Israel). Denne retten har statene helt uavhengig av styreform, minoriteters rettigheter, og så videre. Dette er skadelig. Ikke bare har diktaturene i FN oftest andre mål enn demokratiene når disse kommer sammen for å vedta internasjonale spilleregler. I tillegg vil demokratiske land med tiden miste respekt for fora der deres stemme teller like mye som et diktaturs stemme.

Vi bør ikke ha illusjoner om at FN er noe annet enn et virkemiddel der medlemslandene forsøker å nå ulike mål: Mange av FNs medlemsland styres av despoter med mål som ikke kan utgjøre noen målestokk for hva som er legitimt eller ikke legitimt.

Konklusjon
Hva kan gjøres for å bygge opp FNs troverdighet og fremme demokrati og menneskerettigheter? Her tenker vi oss flere tiltak. For det første må fiksjonen om statenes likeverd konfronteres, for eksempel gjennom å danne egne samarbeidsgrupper i FN der diktaturer ikke har anledning til å delta. Når Det britiske samveldet, en svært heterogen gruppe land, makter å ta beslutningen om å suspendere Zimbabwe på grunn av brudd på demokratiske spilleregler, da kan også FN klare noe tilsvarende. Problemet med denne fremgangsmåten er imidlertid at gamle konflikter settes på spissen. Slike samarbeidsgrupper vil trolig få flertall av sekulære land fra den nordlige halvkule, hvilket vil være en rød klut for mange.
Et annet tiltak kan være å opprette en institusjon på linje med Verdensbanken med hovedoppgave å fremme demokrati gjennom ulike kanaler. USAs Middle East Partnership Initiative er et steg i denne retningen.

Et tredje tiltak er å anerkjenne staters rett til å gripe inn i andre staters indre anliggende med den hensikt å fjerne usedvanlig brutale regimer. Dette kan delvis bygge på at menneskerettighetene, som er en del av folkeretten og som i tillegg har en meget sterk verdimessig og moralsk forankring, bør vektlegges tyngre enn de folkerettslige “trafikkreglene”, også ved direkte motstrid. Poenget er at folkerettens system ikke lenger burde tillate at “trafikkreglene” muliggjør grove brudd på menneskerettighetene. Hovedregelen må imidlertid fremdeles være at suverene stater har monopol på maktbruk på sitt territorium. Det er klart at fremmede staters bruk av makt mot et demokrati ikke kan aksepteres, fordi slik maktbruk innebærer at den som griper inn ikke anerkjenner folkets selvbestemmelsesrett. Argumentet gjelder imidlertid ikke for et diktatur, demokratisk legitimitet finnes nettopp ikke.

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved hvem som skal bestemme hva som er rett og galt. Er det ikke fare for at våre forslag fører til en situasjon der den sterkeste bestemmer? Som svar påstår vi for det første at det finnes sannheter og standpunkt som er objektivt rette eller gale. Det er ikke noe relativt med usedvanlig brutale regimer som Saddams Irak eller Kim Jong Ils Nord-Korea, eller ved Hamas sin rasisme! For det andre er det faktisk i dag slik at den sterkeste bestemmer, og indirekte beskyttes av FNs passivitet. Saddam drepte kurdere, Milosevic drepte albanere, Nord-Koreas Kim Jong Il dreper befolkningen “sin” og regjeringen i Khartoum løfter ikke en finger for å stanse nedslaktningen i Darfur. Hvorfor? Nettopp fordi slike banditter er sterkest. FN er ikke selv i stand til å handle og virker samtidig som et hinder for at andre aktører handler. Den foreldete og moralsk rensede soveputefolkeretten går foran innbyggernes liv. Vi mener dette er feil.

Mens det i tiden rett etter Kosovo-konflikten ble satt i gang en spennende diskusjon rundt legitimiteten ved å gripe inn i et lands indre anliggende for å beskytte sivilbefolkningen, altså uten hjemmel i den tradisjonelle folkerett, og uten FNs velsignelse, virker det som denne debatten nå er blitt lagt død. Den amerikanske samfunnskritikeren Robert Kagan mener årsaken til dette er at europeerne har konkludert med at det er viktigere å beholde innflytelse over USA ved å nekte å godta et ensidig inngrep i Irak, enn å bekjempe trusselen fra terrorisme og undertrykkelse. I kampen om rampelyset på verdensarenaen benytter derfor Europa “legitimitet” definert som legalitet, for å forsøke å kontrollere USA, gjennom opprettholdelse av dagens FN-system og gjennom illusjonen om at selv det mest voldelige diktatur har like stor moralsk og folkerettslig betydning som et demokrati. Europeiske diplomaters sinne over at USA gikk til krig i Irak uten FNs velsignelse var et maskeradeball, og hadde trolig sterkere røtter i fortvilelsen over at Europa ikke lenger har innflytelse over verdenspolitikken gjennom USA, enn i respekten for FN eller for Iraks befolkning under Saddam.
Den europeiske strategien er feil, først og fremst fordi den gjør det vanskeligere å stanse statlige overgrep og å utføre preventive angrep mot farlige regimer, men også fordi den ikke kan fungere. USA vil og bør etter 11.september fortsette å handle i egen interesse, med eller uten hjemmel i folkerettens “trafikkregler” eller støtte i et handlingslammet FN.
Vi ser i dag et tilsvarende maskeradeball i Norges og andre europeiske lands holdning til de palestinske selvstyremyndighetene. Til tross for at det er gitt milliarder av kroner i støtte til disse “myndighetene”, har de oppnådd lite eller ingenting. I løpet av et halvt århundre kan man greie mye, hvis man har viljen. På den ene siden har Tyskland gjennomgått en utrolig utvikling: fra jødehatende nasjonalsosialistisk despoti under Hitler, via utbombet ruinhaug under lovlig alliert okkupasjon, til et sterkt demokrati, økonomisk velstand og gjenforening. På den andre siden lever palestina-araberne fremdeles like undertrykket av sine egne ledere, pengestøtte finner veien til hemmelige konti i Sveits og israelere sprenges i filler, enten på slagmarken eller på fortauskafeer. Det siste skjer kanskje i litt mindre omfang enn før, men det skyldes utelukkende et milelangt nettinggjerde, betalt av Israel og fordømt av verden.

Her er det bare å skjære i gjennom. Selvstyremyndighetene er i ferd med å bli til en hellig ku, formen skygger for innholdet, slik som for resten av verdens diktaturer. Diktaturer burde ikke beskyttes av folkeretten eller av FN. Ikke selvstyremyndighetene heller.
Avslutningsvis vil vi vise til president Reagans tale i Det britiske parlamentet i 1982, der han spådde at verdens diktatorer ville havne på historiens søppeldynge. La oss gjøre FN til en nyttig søppelbil i denne visjonens tjeneste, og ikke til en hellig ku som står i veien for en positiv utvikling.

 

DEL
Forrige artikkelSyria kan starte tilbaketrekning mandag
Neste artikkelAngrep jager oss ikke fra våre hellige steder
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.