Odd Sverre Hove i Stavanger:

Det er kanskje i dristigste laget å reise spørsmålet om hvor Ariel Sharon går. Jeg leste i dag om en israelsk journalist som tok fram hva han hadde skrevet om Sharon for 25 år siden. Det var for det første hatsk og for det andre feil.

Det er kanskje i dristigste laget å reise spørsmålet om hvor Ariel Sharon går. Jeg leste i dag om en israelsk journalist som tok fram hva han hadde skrevet om Sharon for 25 år siden. Det var for det første hatsk og for det andre feil.

Jeg påberoper meg ingen profetiske evner. Jeg kan ta feil jeg også.

I kveld er det erev rosh Hashana, nyttårsaften. Når det mørkner er det nyttår. Det heter på hebraisk Rosh Hashana, det betyr årets hode eller begynnelse. Israelske aviser har i en uke skrevet nyttårsstoff. I tillegg til det jødiske nyttåret har de også nyttår samtidig med oss. Hos oss er nyttår en sekulær begivenhet. Men det jødiske nyttåret er mer åndelig. Åndelig og alvorlig. Også mange sekulære jøder blir religiøst stemt. Etter Rosh Hashana følger en rekke religiøse høytider: Botsdager, Yom Kippur (den alvorligste av alle høytider – den store forsoningsdagen) og løvhyttefesten (sukkot).

Jeg leser de hebraiske avisene på engelsk, man kan abonnere på oversettelser. I dag var det kamphandlinger i Gaza, mellom Hamas og PA. Noen av soldatene til det palestinske styret (PA, under ledelse av Mahmoud Abbas) hadde ordre om å avvæpne folk som ikke hadde lisens til å bære våpen. Rantissi, en sønn av en avdød Hamas-leder, ble pågrepet da han nektet å la seg undersøke av PA. Det førte til skyting. Det spredte seg over Gaza, og det foregikk flere slag. De alvorligste episodene fant sted da Hamas skjøt bærbare raketter mot PA-politistasjoner.

Etterpå har lederne snakket sammen, og sa at det ikke skulle gjenta seg. Men det kan være et tegn på noe som er i ferd med å skje. Det kan være motsetninger som hittil er kamuflert av den felles fiende.

Terror-angrep fra Hamas
For 10 dager siden begynte Israel en militæroperasjon de kalte Førsteregn. I en militærparade Hamas holdt i Gaza med raketter, eksploderte noen raketter og drepte 19 personer. Hamas forsøkte å legge skylden på Israel. Men denne gangen ble de ikke trodd av sine egne. For å avlede oppmerksomheten satte Hamas i gang et bombardement av Israel med Kassam-raketter. De har en rekkevidde på 8-10 km og kan nå en israelsk by, Sderot. Den fikk et regn av Kassam-raketter, med 42 raketter på en natt. Ingen ble drept, et par fikk splintskader.

Kontant svar
Sharon-regjeringen hadde tydeligvis ventet dette. Samme morgen gjennomførte de Førsteregn. De hadde forbud mot å ramme sivile av noe slag. Området hvor rakettene blir skutt ut, ble bombardert fra fly, med raketter og (for første gang) med artilleri. I tillegg gjennomførte Israel overlydsflygninger mot Gaza city. Det gir skremmende smell. Israels forsvarsminister sa: Hvis spedbarna i Sderot tvinges til å være våkne om natta, skal også spedbarna i Gaza tvinges til å være våkne. Dessuten pågrep israelerne mange Hamas-folk på Vestbredden (Judea, Samaria). De gikk målbevisst etter ledere. De har pågrepet et stort antall hver natt til nå.

Hamas
Hamas har fått et kraftig sjokk. De hadde ikke ventet så sterke reaksjoner. Det var en ny, gjennomtenkt strategi fra Israels side. På tirsdag erklærte Hamas våpenhvile. Den var betingelsesløs. Men de fortsatte likevel å skyte Kassam-raketter. Dermed fortsatte Israel som før.

I går kom det melding om midlertidig stans i Førsteregn inn i Gaza, men arrestasjonene på Vestbredden fortsetter.

Hamas har lidt et prestisjenederlag. I denne situasjonen ser det ut for at Mahmoud Abbas har gitt ordre om at PA-soldatene skal pågripe Hamas-folk med våpen uten bæretillatelse. Det har trolig startet kampene i natt. Det spørs om dette blir en enkeltepisode eller et nytt mønster. [Utviklingen etterpå tyder vel på at det var en enkeltepisode.]

Sharons plan
Sharon er en talentfull israelsk general. Han ledet soldatene over Suezkanalen i 1973 og omringet to egyptiske armeer. Krigen ble gransket etterpå. Sharon hadde vært en knallhard kritiker av strategien før krigen.

Granskningskommisjonen gav ham rett.
Siden har Sharons historie hatt både oppturer og nedturer. Den mest kjente nedturen var granskningskommisjonen etter Sabra og Shatilla i 1982. Aharon Barak, som nå leder Høyesterett i Israel, gav Sharon “indirekte ansvar” fordi han hadde ikke klart å forutse at falangistene ville drepe palestinere. Jeg vet ingen som blir dømt for ikke å ha klart å forutse at andre skulle gjøre noe galt. Sharon kom igjen inn i politiken, og vant en makeløs seier både i 2001 og 2003.

Sharon lanserte en plan om disengagement, som det heter på engelsk. Israel skulle fjerne alle bosetningene på Gaza, 22 stykker. Det skapte sjokkvirkninger, mange hadde vanskelig for å tro at Sharon virkelig ville gjøre det i praksis. Men det er altså gjennomført med en personlig styrke som har rystet både gamle venner og fiender. Han har fått mange av sine gamle venner som fiender.
Jeg leste nøye hvordan han la fram planen opprinnelig. Det slo meg tidlig at ordet disengagement må oppfattes militært. Det kan bety mye forskjellig. Engage betyr å engasjere, eller å forlove seg. Disengage kan bety å bryte en forlovelse. Og mange andre betydninger.

To hærer som engasjerer hverandre, kommer i krig. Disengagement fjerner dem fra hverandre. Det dreide seg om å avslutte en konfrontasjons-situasjon i en liten stripe land hvor det bor godt over en million arabere med mange ekstremister, mange som sympatiserer med Hamas.

Anwar Sadat var ikke interessert i Gaza. Det har alltid vært problematisk for Israel å ha kontrollen der. Men det har vært noen gamle jødiske bosetninger.

For og mot
Argumenter mot tilbaketrekningen:
a) Det gjør Gaza jøderent. Det er et tungt og smertefull argument. Det skjærer helt inn i ryggmargen på jødene.
b) Gud har lovet jødene dette landet. Det er ikke tvil om at det er dekket av løftene. I Joel tales det dom over fiender som “delte mitt land” (Joel 3:7).
c) Dersom jøder ikke har rett til å bo i Gaza, hvorfor har de da rett til å bo i Tel Aviv?

Argumentene for:
a) Militært: Forsvarslinjen som bosetningene påførte Israel, hadde mange buktninger i Gaza. Alle disse sløyfene gjorde konfrontasjonsområdet – fronten – unødig stor. Grensen var vanskelig å forsvare rent militært.
b) Dette gjorde Israel ikke som et resultat av fredsforhandlinger, men ensidig. Det bygger på at det palestinske styret (PA) ikke egentlig er interessert i en tostatsløsning langs grensene fra 1967, slik Clinton og Jagland tror. Palestinerne vil ha en enstatsløsning uten Israel. Sharon sa til palestinerne: “Her har dere en stat, bevis nå at dere kan styre den.” Det skaper en uventet effekt på motsatt side. Plutselig hviler bevisbyrden på palestinerne. Det kan bli vanskelig. Hamas har flere soldater og flere våpen enn PA har.

Til og med EU er enig i at nå er det Abbas’ tur. I USA er dette helt entydig. Ingen krever innrømmelser av Israel i overskuelig framtid.
Sharon håper at dette vil tvinge bevisbyrden over på motparten. PA må være i stand til å styre en stat.

Diplomatisk gevinst
Ett argument til for Sharons syn. Akkurat i dag hadde Yediot Aharonot en artikkel av den kjente journalisten Shimon Schiffer. Han har skrevet et intervju med Sharon med egne ord. Han lister opp diplomatiske frukter:
Den harde kritikken av Sharon fra verden er nå dempet. Sharon har lagt en Gaza-felle for Abbas. 14. april 2004 gav president Bush noen litt vage løfter i et brev til Sharon: USA støtter at når de varige grensene skal trekkes opp, skal man ta hensyn til de store blokkene med jødiske bosetninger. Det er fakta på bakken som er kommet for å bli.

Condoleezza Rice er kritisk til den jødiske byen Ariel. Men Sharon krever at byen blir værende. For å signalisere det har han bygget sikkerhetsbarrieren annerledes enn Rice har forlangt.
Bush skrev også at de palestinske flyktningene ikke har noen rett til å vende tilbake. Det eneste rimelige er at en rett til å vende tilbake gjelder en palestinsk stat, ikke Israel. -Til og med europeerne har fått en viss sans for å bekjempe Hamas.

Tiden vil vise
I forhold til Bibelens løfter har jeg tenkt meg at det er forskjell på at noen andre deler Gaza og at Israel gjør det selv for å styrke forsvaret av Israel. I lange perioder var Gaza ikke en del av Israel.

Men først fremtiden vil vise om Sharon vil oppnå det han hadde tenkt seg. Har Israel betalt en høy pris for noe som kan vise seg å være ingen gevinst?

Sharon vil bryte mønsteret med å kappe biter av Israel i en salami-prosess. Sharon mener nå at han har greid å stanse dette.

De siste 5 årene
Det er i dag (3. oktober) femårsdagen for den andre intifadaen etter jødisk kalender. Når vi løfter blikket og ser over disse 5 årene, og ser hvordan situasjonen for Israel er blitt forandret. Israel har forbedret sin strategiske stilling flere hakk.

Sommeren 2000 krevde Israel en erklæring om at konflikten var avsluttet. Men det kan ikke en muslim skrive under på. Påsken 2002 iverksatte Israel operasjon Forsvarsskjold, hvor bl. a. Israel gikk inn i Jenin til anklager om tusenvis av døde. Det viste seg å være 52 arabere og 26 israelere. Terroristenes offensiv ble brutt. Lederne måtte være på flukt, de kunne bli drept av israelerne. Israel bygget opp et makeløst etterretningsapparat. Stadig blir selvmordsterrorister pågrepet underveis, israelerne har visst om dem.

Det er en forbløffende forbedring av Israels militære situasjon. Israel henrettet først Hamas-lederen sjeik Yassin og så neste leder, Rantissi. Den store terroren mot USA 11. september 2001 førte til terror-debatt. Mange i Vesten forsøker å lage en definisjon som tillater terror mot Israel. Men det er større og større forståelse for at det er det samme grunnleggende problemet.

Bush forlanger
Arafat forsøkte å snakke fred på engelsk og krig på arabisk. Men Bush forlangte at noe skulle skje.

Bush holdt en tale hvor han forlangte et nytt lederskap for PLO. Han avsatte i virkeligheten Arafat. Han forlangte skikkelig revisjon av regnskaper, blant annet. Han skulle ha så sterk militær kontroll at han kunne stanse terroren mot Israel.

Sharon lanserte Gaza-planen for å understreke at det må bli slutt på terror før motparten kan få en stat. Nå er Bushs tale på en måte sementert som prinsipp. Uten slutt på terror blir det ingen PLO-stat. Greier palestinerne å gjennomføre en stans, kan kanskje gevinsten være verd ofrene.

Spørsmål
Etter talen hadde vi som vanlig en god pause med kaffe/te og mat. Deretter var det en spørsmålsrunde. Ganske kort noen punkter derfra:

Jeg leste i dag at 1.600 av de bortimot 9.000 evakuerte fra Gaza ikke har fått seg noen ny, varig bolig. Fra salen ble det opplyst at mange bor i campingvogner.

Høyesterett i Israel har fastslått at våpenhvilelinjen fra 1949 ikke er noen folkerettslig gyldig grense. Det er vanskelig å si i dag nøyaktig hvor den varige grensen vil gå.

Mengden av våpen i Gaza har økt voldsomt. Det gjenspeiler seg i at prisene på våpen og ammunisjon har falt.

I den grad palestinerne bruker våpen mot Israel, er det et argument mot en uavhengig stat. Og bruker de ikke våpen, har jo Israel fred.

 

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelBer Japan om unnskyldning
Neste artikkelIDF drepte Jihad-leder
Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i Med Israel for fred (MIFF). Myrland ble i 2020 kåret av The Algemeiner «topp hundre personer som positivt påvirket jødisk liv» og av Jewish News Syndicates «40 mest innflytelsesrike talsmenn for Israel i sosiale medier». Myrland utviklet nettstedet miff.no på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.

Ingen artikler å vise