Israel har vært medlem av FN gjennom nesten hele sin eksistens. Men der, som så mange andre steder, har jødenes stat vært behandlet som en paria.
I det senere har det vært en viss bedring i forholdene. Israels FN-ambassadør, Dan Gillerman, har lenge fortalt at privat kan han ha vennlige og fornuftige samtaler med representanter for mange land, også land som formelt sett er i krig med Israel. Det er mye mer forståelse for Israel i FN-korridorene (for ikke å si i mange hovedsteder) enn det som kommer fram i de offisielle talene og avstemningene i FN. Vi har mer om det i de artiklene vi har lenker til under.
Positive hendinger
Blant de positive hendingene i den senere tid kan vi nevne:
Israel er blitt valgt inn som ett av 21 medlemmer av UNESCOs komite for Verdensarven. Den skal arbeide for å bevare verdens arv i naturen og kulturen rundt omkring i verden. Komiteen er den mest prestisjetunge i UNESCO. Den lager listen over «verdensarv»-steder. En plass på denne listen betyr millioner av dollar i turistinntekter. Det burde være selvsagt at også Israel kan være medlem i en slik komite. Men det er altså noe nytt.
Tidligere i år ble en israelsk diplomat innvalgt i FNs nedrustningskomite.
Israels FN-ambassadør ble valgt til en av 21 visepresidenter i FNs generalforsamling. Han ledet et møte i genralforsamlingen. Forrige gang en israeler gjorde det, var i 1953, da Abba Eban var Israels FN-ambassadør.
Israel har for første gang foreslått en resolusjon til FNs generalforsamling. Og Israel har annonsert at det er kandidat til en plass i FNs Sikkerhetsråd i 2019.
FN-sesjonen
Våren 2005 markerte FN mye sterkere enn mange hadde ventet at det er 60 år siden Holocaust ble stanset ved at de allierte frigjorde det nazistyrte området. Det var en spesiell sesjon i FN i januar 2005 til minne om frigjøringen av Auschwitz. 138 av de 191 medlemsstatene støttet sesjonen, blant dem også noen arabiske.
For møtet – som burde vært selvsagt, men ikke var det – ser faktisk ut til å være en del av en positiv trend. Den gang kunne vi frykte at det ville være en engangs-sak.
På møtet i januar talte FNs generalsekretær Kofi Annan. Han sa at konsentrasjonsleirene ikke ble bygd for å samle noen på ett sted. De ble bygd for å utrydde et helt folk. Han nevnte også sigøynere, krigsfanger, mentalt og fysisk handicappede mennesker, homoseksuelle og kunstnere som også ble drept av nazistene «med kaldt blod». – Annan beskrev jødene som ble drept som et folk som gav et bidrag til Europas og verdens kulturelle og intellektuelle rikdom langt utover det antallet skulle tilsi.
Deretter talte Israels utenriksminister Silvan Shalom. Han sa blant annet at utryddelsen av jødene begynte med ord som systematisk beskrev jøder og andre som noe noe uekte, som mindre enn mennesker.
Også den jødiske forfatteren Elie Wiesel, som selv overlevde Holocaust, talte. Han spurte hvordan intelligente, utdannede menn, lovlydige og vanlige, kunne drepe hundrevis av barn med maskingevær om dagen, og om kvelden gå hjem og lese Schiller og lytte til Bach. Wiesel sa også at blant de halvannen millioner barn som ble borte i Holocaust, kunne det ha vært Nobelprisvinnere. Kanskje en av dem hadde oppdaget hvordan kreft kan helbredes. – Han sa at dersom verden hadde lært av det som skjedde, kunne vi ha forhindret massakrene i Darfur, Kambodsja, Bosnia og Rwanda.
Den amerikanske kongressmannen Tom Lantos, som er Holocaust-overlever, talte også.
En jødisk kantor framførte en jødisk sørgebønn og sang Israels nasjonalsang Hatikvah, som betyr håpet. Det er første gang en hebraisk bønn har lydt i FNs hovedforsamling.
Hovedkilde: En artikkel av Herb Keinon i Jerusalem Post 12. oktober 2005. Vi har også brukt noen artikler fra januar 2005.
Relaterte artikler:
Israel og FN
Israels mann i FN
Hva en amerikansk soldat opplevde da han var med på å frigjøre Buchenwald (engelsk).
