“Sannheten er uten interesse”

Yigal Carmon opprettet MEMRI i 1988. Der bringer han oversettelser av representativt stoff fra den arabiske verden. Målet er å overvinne språkkløften og gi Vesten et bilde av en virkelighet i den arabiske og muslimske verden som mange ønsker å lukke øynene for.

Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Yigal Carmon opprettet MEMRI i 1988. Der bringer han oversettelser av representativt stoff fra den arabiske verden. Målet er å overvinne språkkløften og gi Vesten et bilde av en virkelighet i den arabiske og muslimske verden som mange ønsker å lukke øynene for.

Bakgrunn
Yigal Carmon er 60 år gammel. I perioden 1968-1992 var han bl. a. oberst i israelsk etterretning, sjef for den sivile administrasjonen på Vestbredden, rådgiver for arabiske saker, rådgiver for kamp mot terror og delegat til israelske fredsforhandlinger med Syria.

I 1988 opprettet han altså MEMRI. Det står for Middle East Media Research Institute. Det overvåker arabiske aviser og andre publikasjoner, radio- og TV-sendinger og religiøs forkynnelse. Stoffet blir oversatt til engelsk og andre språk av Carmon selv og av en stor og høyt utdannet stab. Stoffet blir lagt ut på Internett for alle interesserte. Carmon presenterer sine funn for den amerikanske Kongressen og europeiske parlamenter. MEMRI er registrert i USA.

Det følgende er, fritt gjengitt, noen av synspunktene som Carmon kom med i et intervju i Jerusalem Post.

Sannheten uten interesse
I 1994-95, før MEMRI ble opprettet, begynte Carmon å gjøre opptak av hva lederen i det palestinske området, Yasser Arafat, sa til sine egne. Der tok Arafat nemlig til orde for jihad, hellig krig, til tross for Oslo-avtalene og Nobels fredspris.

Når Carmon kom til mediefolk og politikere med dette stoffet, opplevde han at de mente at han motarbeidet freden. Han forsøkte å si at det ikke var han som ville ha hellig krig, det var Arafat. Men det gjorde ingen forskjell.

Carmon spurte en av sine venner som satt helt i toppen i den israelske medieverden: “Hvorfor kritiserer du vårt arbeid? Vi bare avdekker sannheten.” Carmon glemmer aldri svaret: “Det finnes ikke noe slikt som sannhet. Hver nyhetssak må bedømmes etter hvem den tjener. Og dere tjener fredens fiender.” Carmon ble forskrekket, og sa: “Og du er regnet som en pålitelig journalist, mens jeg er ansett som ensidig?” Han fikk til svar at dersom han ville være naiv, kunne han være det med noen andre. “Du vet at jeg har rett.” Men Carmon hevdet og hevder at sannheten finnes, og den er upartisk.

En kjent israelsk journalist, Dana Spector i Yediot Aharonot, har sagt at hun ikke ble journalist for å rapportere virkeligheten. “Virkeligheten interesserer meg ikke i det hele tatt.”
En gang forsøkte Carmon å vise en sak [oversettelse fra arabiske medier] til sjefen for nyhetsbyrået Reuters kontor i Israel. Svaret var: “Du trenger ikke vise meg sannheten. Det finnes ingen sannhet. Der finnes bare de ulike sidenes versjoner.”

Iran
Carmon mener at den iranske presidenten Ahmadinejad er farlig for hele verden. Han tror at “den skjulte imam” (en slags shia-muslimsk Messias) er like forestående. Det er til og med ubekreftede rykter om at Ahmadinejad mener seg å ha kontakt med denne “skjulte imamen”. Og hans åndelige veileder, ayatollah Mesbah Yazdi, er enda verre, ifølge Carmon. Yazdi er kandidat til “ekspertrådet” [som står over alle andre i Iran og kan overprøve det andre organer – inkludert parlamentet og regjeringen – bestemmer, slik at alt ligger innenfor de rådende muslimske rammer].

Abbas
Carmon mener at palestinernes president Mahmoud Abbas (også kalt Abu Mazen) virkelig er imot terror. Abbas begrunner det riktignok oftest bare med at det ikke er en klok måte å nå sitt mål på. Men ved tre forskjellige anledninger har han også begrunnet det moralsk.

På den andre siden er det Abbas av alle de palestinske lederne som går sterkest ut for “retten til å vende tilbake”. Han er også den eneste som har tallfestet hvordan “retten” skal brukes: 3 millioner bør vende tilbake til Israel. Ikke en gang Arafat sa dette så tydelig. Med en slik “rett” er ekte fred umulig, for da vil det ikke være noe Israel etterpå.

Islam kan reformeres
Ett av de store spørsmålene i verden i dag er om Islam kan reformeres slik at muslimske land blir moderne og demokratiske. Carmon mener ja. Han mener at ulike krefter er i sving i den arabiske og muslimske verden. Under krigen i Libanon i sommer, for eksempel, brukte et saudi-arabisk nettsted for den strenge wahhabi-retningen en video fra det israelske luftforsvaret som viste raketter skutt fra Qana som bevis på at shia-muslimene i Hizbollah er løgnere.

USA og Bush
Ut fra troen på at Islam kan reformeres, mener Carmon at president Bush fortjener ros, ikke kritikk, for sin politikk. Bush har forandret den arabiske verden mer enn noe annet menneske har gjort de siste to hundre årene. Han har satt i gang reformprosesser som Carmon mener ikke kan reverseres. Det er naturlig at fundamentalistene driver en sterk og voldelig motstand mot demokratiseringen.

Det har ikke så mye å si at det nå er blitt et flertall av demokrater i Kongressen. Alle møter MEMRI har hatt der, har vært med begge partier. Det er mange demokrater i Kongressen som er interessert i å få et riktig bilde av virkeligheten. Carmon venter ikke store endringer i USAs politikk ut fra valgresultatet.

Flerkulturelt eller integrering i Europa?
At antallet muslimer øker i Europa, behøver ikke føre til at Europa blir mer islamistisk. Carmon mener at de fleste muslimene i Europa tilpasser seg. Hvordan det går i Europa, er avhengig av hvilken politikk som blir ført overfor innvandrerne, i følge Carmon. Det er i prinsippet to typer politikk. Den ene blir ført i Tyskland. Den er bygd på multikulturalisme. Holdningen er å ikke forsøke å oppnå integrering. I stedet lar man innvandrerne være i sin lukkede verden, og kaller det “respekt”. Det er nærmest som om vertslandet skulle si [selv om man vel ikke går så langt]: “Hold dere i deres egne bydeler, omskjær og drep deres kvinner, vi respekterer dere og deres kultur slik dere er.” Man distanserer seg fra innvandrerbefolkningen. Dette er hyklersk og rasistisk, mener Carmon.

Den andre modellen står franskmennene for. De forlanger at muslimene må tilpasse seg fransk kultur og franske prinsipper, slik at det blir en virkelig integrering. Imamer som vil ha offentlig støtte må ta et kurs på tre år og lære fransk språk, kultur, historie og politisk system. Slike krav kan i første omgang føre til mer vold, for sjeikene kjemper for å beholde kontrollen over den muslimske befolkningen. Men en slik reell integrering er den eneste måten europeerne kan spare seg selv og muslimene for en stor konflikt, mener Carmon. Han er helt uenig med dem som angriper Bush for å “påtvinge” den arabiske verden demokrati. Araberne fortjener frihet, likhet, menneskerettigheter og det vi ellers forbinder med demokrati like mye som andre mennesker. Carmon oppfatter det som meningsløst og umoralsk at verden skal godta at noen må leve uten disse verdiene.

Jihad
Carmon har arbeidet mye med begrepet jihad. Den opprinnelige betydningen i Koranen og tidlig muslimsk historie var hellig krig med våpen. Men i den muntlige tradisjonen (Hadith) kan man finne ordet jihad brukt i en annen betydning også, og kampen mot det onde i hver av oss. Det kalles for “den store jihad”, mens væpnet krig mot fiender kalles “den lille jihad”.

Det minner litt om når vestlige samfunn sier at de for eksempel går “til krig mot narkotika”. Det er i overført betydning, ikke med våpen.

Moderate troende av ulike religioner kan omdefinere begrepene. I Esters bok i Bibelen er det for eksempel mye som er problematisk, mener Carmon, blant annet at jødene tok hevn mot sine persiske fiender [Est 9:15-16]. For de fleste jøder er dette elementet borte. Men for ekstremister som Baruch Goldstein er det aktuelt. Derfor valgte han purim i 1994 til å drepe 29 muslimer som var i bønn ved patriarkenes grav i Hebron.

Et annet eksempel: For muslimske fundamentalister er ramadan en måned for jihad og martyrium. Det er måneden hvor Allah gir de troende seier. Dette elementet er borte for mange av verdens muslimer, som bruker måneden til åndelighet, faste og fest. Men i de palestinske skolebøkene, de som brukes fremdeles i det palestinske området, lærer barna at ramadan er måneden for jihad, martyrium og muslimsk. Og eksemplene fra historien handler om slag som fant sted under ramadan.

Kan begrepene omdefineres?
I 2004 deltok Carmon på en konferanse som den spanske regjeringen organiserte for å minnes det islamistiske terrorangrepet i Madrid 11. mars 2003. Blant deltakerne var europeere og muslimer fra ulike land. Carmon talte om jihad. En muslimsk deltaker kommenterte at vi ikke bør nevne jihad i forbindelse med terrorangrep, for jihad er noe muslimene respekterer.

Carmon reiste seg og sa at denne kommentaren ville han ikke forholde seg til som en forsker, men som en jøde. Han sa at i Bibelen finner jødene påbud om “øye for øye, tann for tann” (3Mos 24:19-20). Men for mange hundre år siden erstattet de jødiske vismennene dette med et prinsipp om erstatning. Gud kjenner naturligvis ordet erstatning, og han kunne ha brukt det i Bibelen. Han valgte å si “et øye for et øye”. Men de jødiske vismennene fant at det ikke lenger kunne godtas, og droppet det.

Kristne trodde at inkvisisjonen var Guds vilje, men har siden droppet den.
Fordi jøder og kristne allerede har vært gjennom slike prosesser, tok Carmon seg den frihet å foreslå for muslimene at de dropper påbudet om jihad, som ikke en gang er en av de 5 søylene i Islam. Jihad går ikke sammen med de humanistiske prinsippene i det 21. århundret.

Reaksjonen i salen var påfallende: Ikke-muslimer virket lettet over at en våget å si det de tenkte selv. Men muslimene ble meget sinte, og møtet sluttet like etter.

Siden har Carmon kommet til at det ikke er nødvendig for muslimene å fjerne begrepet jihad så lenge de klart og entydelig definerer det åndelig. Det blir gjort i tunisiske skolebøker, for eksempel. Men palestinerne fortsetter å undervise sine barn i jihad med sverd, samtidig som de kommer med andre definisjoner til kritikerne.

Kilde: En artikkel av Ruthie Blum med intervju av Yigal Carmon. Den stod i Jerusalem Post 15. november 2006.

Relaterte artikler:
Arafat i Stockholm våren 1996

 

Forrige artikkelStraffet for å trykke faksmile av Muhammed-karikaturer
Neste artikkelHalutz tok feil da han avslo bakkeinvasjon
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -