Home Konflikten mellom Israel og naboene Israel ønsker seg naboer som oppriktig søker

Israel ønsker seg naboer som oppriktig søker

Vi ønsker at våre naboer skal være like oppriktige angående fred som Israel er, sier ambassaderåd Aviad Ivri.

– Vi ønsker at våre naboer skal være like oppriktige angående fred som Israel er, sier ambassaderåd Aviad Ivri.

Det følgende er et fritt referat av Ivris foredrag i MIFF Stavanger 4. februar.

Innledning
Det er en ære og en glede å være sammen med Israels venner i dag. Det gjør meg ydmyk. I mange år har dere skjemt oss ut med deres kjærlighet. Og noen ganger er jeg ikke sikker på at vi tøffe israelere har funnet den rette måten på uttrykke vår kjærlighet på. Dette er en god anledning til å si tusen takk. Deres vennskap og støtte betyr så mye for Israel og israelere. Når en israelere besøker Stavanger, er det en fra landet med melk og honning besøker landet med olje. Det mener jeg er en vinner-kombinasjon.

Israels naboer
Jeg vil starte med en kort oppsummering av den aktuelle situasjonen i Israel. Det vi ser i dag, er et folk som snart skal feire 60-årsdagen for det moderne Israel. 60 års eksistens som et land er historisk sett ganske kort. Men vi har, i all beskjedenhet, utrettet mye. Vi har utrettet mye til tross for at vi ikke kunne bruke hele vår energi på å gjøre Israel til et bedre sted. Det er fremdeles vår drøm, at vi, som andre land, kan bruke alle våre talenter og vår energi på å gjøre landet så godt som mulig å bo i.

Det som hindrer oss, er det naboskapet vi er i. Oslo er det andre stedet jeg er stasjonert i her i Skandinavia, jeg har tidligere vært fire år i København. Både dansker og nordmenn har et problem med svenskene. Men med all respekt for disse problemene, vi i Israel skulle gjerne hatt svenskene som naboer. Siden både Danmark og Norge er vennlig innstilt mot Israel, ønsker jeg ikke å si at dere burde bytte naboer med oss.

I Skandiavia og Europa etter 2. verdenskrig er det uenigheter og konflikter fra tid til annen. Men dere deler en felles arv av verdier og mentalitet. For vårt vedkommende er det helt annerledes. Det er en veldig kløft i mentaliteten som vi finner det veldig vanskelig å bygge bro over, selv om vi har forsøkt hardt. Men vi føler oss forpliktet, fordi vi er de vi er, til å fortsette å forsøke å gjøre noe med det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Israel kan ha forandret seg mye siden 1948, på noen felter kanskje helt fundamentalt. Men det er noen grunnleggende ting som ikke har endret seg: Ønsket om fred med naboene samtidig som vi er svært opptatt av at ingenting vi gjør, skal sette Israels sikkerhet i fare. Jeg ser på min famile. Israel i 2008 er med hensyn til dette er det samme Israel som sendte min far i krigen i 1948. Det er det samme Israel som sendte meg i krigen i 1982. Min sønn blir nå 18 år. Jeg ber om at han blir den første generasjonen i vår familie som bryter den tradisjonen.

Mens vi er samlet her i Stavanger, fortsetter israelere å gjøre det Israel har gjort hele tiden: Sikre at Israel kan overleve i et av de mest fiendtlige nabolag som eksisterer i dag. Nå i dag var det igjen et terror-angrep, denne gangen i Dimona. Vår kamp for sikkerheten fører vi ikke fordi vi ønsker det, men fordi vi må.

Vi har forsøkt å forklare våre venner i Europas regjeringer at våre palestinske naboer har et stort problem angående å bestemme seg for hva de egentlig vil. Vil de ha krig eller fred? Naboene våre vet veldig godt at det er de som må velge.

Min far vokste opp i Israel før det ble Israel. Han var palestinsk jøde, født under det britiske mandatet Palestina. 19 år gammel måtte han i krig for å sikre at det skulle bli et Israel. Min far vokste opp med arabere, snakker arabernes språk og kjenner deres mentalitet. Han hadde arabiske venner. Men i 1948 måtte han dessverre kjempe mot dem. Han tror at når araberne ser på Israel, ser de to knapper: En sier krig og den andre fred. De vet at når de trykker på krig, blir det krig. Og trykker de på fred, vil det bli fred. Israel er dømt til å vente på at de gjør det rette valget.

Israel er bare halvparten så stort som Danmark. Israel er villig til å inngå smertefulle kompromisser angående fred. Jeg hørte en fin historie da jeg var plassert i Canada. Historien var slik: Det var en meningsmåling i USA på 1990-tallet. Spørsmålet gjaldt hvilke land i verden som er størst i utstrekning (areal). Meningsmålingen viste at amerikanerne mente at USA er størst. Deretter kom Israel. Når noen ble spurt om hvorfor de trodde det, svarte de: Vi har hørt i så mange år at Israel har gitt land for fred. Så det må være et kjempestort land.

Det var historien. Vi kjenner alle virkeligheten: Israel er bitte lite. Men tross det har mitt folk og mitt land bevist sin vilje, selv om det er veldig vanskelig for oss, å gjøre smertefulle innrømmelser. Men bare på en betingelse: At våre naboer garanterer at det blir en virkelig, ekte fred.

7,2 millioner israelere er omringet av mer enn 300 millioner arabere. Det finnes 22 arabiske, muslimske stater i Midtøsten og en jødisk stat. For noen er denne lille jødiske staten for mye. Jeg er forutinntatt, så ikke vent at jeg skal være objektiv. Men jeg tror at verden er et bedre sted fordi det finnes en jødisk stat blant de kristne, muslimske, hinduistiske osv. land. Det er vår plikt å sikre at staten vil fortsette å leve og bidra til verden på så mange måter.

Hva Israel bidrar med
Israel i dag er, tross alle vansker, en av de ledende landene i verden i høyteknologi. Vi er meget nytenkende innenfor moderne medisin av mange slag. Vi er blant de fremste i vannteknologi. Og vi bidrar på så mange andre felter. Israelske vitenskapsmenn gjør mye for å forbedre livene til millioner av mennesker over hele verden. Mange vet ikke om at den medisinen som redder deres liv, eller data-produktet de bruker, er utviklet i Israel.

Israelsk kultur viser igjen på den internasjonale arenaen. I sommer skal Stavanger få oppleve en av de beste dansegruppene i Israel. Jeg vil oppmuntre alle å gå og se dem. En israelsk film er nominert til Oscar-prisen. Israelske filmer har vunnet de mest prestisjetunge priser over hele verden. Graden av kreativitet og skaperglede i Israel overgår alt annet i verden. Slik ser jeg det. Dere får unnskylde meg, jeg er forutinntatt.

Her i Norge er dere vant med at når dere inngår kompromisser, kan det meste ordne seg. Det nytter ikke for oss. Kravene vi blir møtt med, ville gjøre slutt på Israel hvis vi fulgte dem. Som ung israeler må man derfor legge sine personlige drømmer til side og gå og forsvare landet i tre år. Det er ikke så rart at når man er ferdig, vil man ta igjen det man har mistet sammenliknet med jevnaldrende i Vesten. Kanskje er det en av forklaringene på det entreprenørskapet, den skapergleden, den kreaviteten og det levende livet vi finner i Israel. Og dette er ingen dårlig ting, selv om grunnene er dårlige. Men alle ville få det bedre hvis vi kan gjøre slutt på konflikten. Ikke bare jødene og israelerne, men palestinere, libanesere. syrere og alle de andre.

Men det trengs to for å danse tango. Det er ikke nok at Israel alene vil ha fred. Vi ønsker at våre naboer skal være like oppriktige angående fred som Israel er.

Hvis Norge, Sverige og Danmark underskriver en avtale om hva som helst, vet alle at alle tre land vil følge opp avtalen. Slik er det ikke med våre naboer. [De har ikke gjort noe for å følge opp avtalene de tidligere har inngått med Israel, f. eks. om å avvæpne terrorister.]

Israel er jødenes land
Etter Annapolis har vi igjen startet fredsforhandlinger med palestinerne. Og man er bekymret for hva som vil skje i forhandlingene. For, som dere vet, det er som høna og egget, hvem kom først? Vi sier at Israel har vært vårt land i årtusener, og Bibelen beviser det. Men palestinerne er ikke så overbevist om det.

Det minner meg om en historie som er laget om et toppmøte for fred i Midtøsten. Den amerikanske presidenten, den israelske statsministeren og den palestinske presidenten satt i samme rom. De skulle starte forhandlinger, og denne gangen skulle de lykkes. Den israelske statsministeren visste at den amerikanske presidenten leste fra Bibelen hver kveld før han la seg. Så den israelske statsministeren spurte om han kunne få lov til å fortelle en historie til de to andre om Moses. Jo, begge gikk med på det. Israeleren sa at Moses var en stor leder. Men han var ikke så flink til å finne fram, så han brukte 40 år på en tur som bare behøvde å ta noen uker. De gikk i ørkenen. Der er vann en kostelig vare. Da de hadde gått 40 år uten et skikkelig bad, kom de til slutt til Jordan-elva. De ble så begeistret at de tok av seg sine skitne kjortler og sandaler og stupte ut i elva. Da kom palestinerne som hadde gjemt seg bak steinene og buskene og stjal deres kjortler og sandaler. Da den palestinske presidenten hørte dette, ble han sint, reiste seg og ropte ut: “Dette er løgn. Det fantes jo ikke en gang palestinere den gangen.” “Det stemmer,” svarte den israelske statsministeren. “Når vi nå har det på det rene, kan vi starte forhandlingene.”

Som alltid vil Israel forsøke å oppnå en fredsavtale vi kan leve med. Vi må være realistiske og pragmatiske, så håper vi at våre naboer kan slutte seg til dette. Det skal bli gjort forsøk på å få disse forhandlingene sluttført i løpet av 2008. Jeg er ikke sikker på om vi kan klare det, men vi er villige til å forsøke. Det vil ikke bli lett, og det er veldig forsiktig sagt. Men hvis begge parter kan fokusere på hva som er realistisk og hva som kan oppnås, er det noe som heter: Hvor det er vilje, er det vei.

Vi må gjøre noe selv
Jeg trenger ikke å fortelle dere hvor nyttig en slik fred ville være for hele regionen. Vi ber Gud hjelpe oss til å gjøre det som er rett. Og vi har erfaringer. Og vi vet at Gud hjelper dem som hjelper seg selv. Det minner meg om en annen historie.

Engelen Gabriel kom en dag til Vårherre og sa: “Gud, jeg har vært en av dine mest lojale tjenere siden vi skapte verden. Vanligvis er jeg enig i alt du bestemmer. Men det er en ting jeg ikke forstår. Det bor en gammel mann i Jerusalem, like ved Klagemuren. Han er en rettferdig mann, og har aldri gjort noe galt mot noen. Han heter Moses.” Og Gud svarte: “Jeg kjenner ham godt. Hver fredag de siste 60 årene har han kommet til Klagemuren og lagt en lapp i muren.” [Jøder legger gjerne en lapp med en bønn inn i muren når de besøker den.] “Ja,” sa Gabriel, “det er ham jeg snakker om. Hva ber han om?” Gud svarte: “Han ber: Hjelp meg å vinne i lotteriet.” Engelen Gabriel sa: “Det er dette jeg ikke forstår. Du hjelper så mange og oppfyller så mange bønner. Hvorfor oppfyller du ikke dette ønsket til denne rettferdige mannen?” Vårherre svarte: “Jeg ville gjerne hjelpe ham. Men han kjøper aldri lodd!”

I Israel tror vi at Gud hjelper dem som hjelper seg selv. Vi må “kjøpe lodd”. Det har vi forsøkt å gjøre. Vi har hatt seire og nederlag. Vi er et ekte demokrati, med mange feil og mangler. Kanskje er vi litt hyperaktive. Men vi har det som ingen andre demokratier har i samme grad: Spesielle omstendigheter, et meget spesielt nabolag, utrolige naboer.

I året 2008 skjer det at et FN-medlem [Iran] åpent tar til orde for å ødelegge et annet FN-medlem [Israel]. Og dette medlemmet får fortsatt lov å være medlem. Iran ber om at mitt land skal ødelegges! Og dette blir ikke bare sagt. De støtter terror mot Israel: Hizbollah, Hamas, angrep over hele verden. Og det verste: De bygger atomvåpen. De får lov til å nyte de samme rettighetene som andre FN-stater selv om de opptrer så kriminelt. Dette viser at i Midtøsten er sjansene for fred alltid motarbeidet av fredens fiender. I Midtøsten i dag er skillet ikke bare mellom jøder og muslimer, israelere og arabere, men mellom moderate mennesker og ekstremister som arbeider for krig.

I mange saker finner Israel seg selv sammen med moderate land som vil ha kompromisser imot fiender av fred: Iran, Syria, Hizbollah og Hamas. Det er meget viktig at det internasjonale samfunnet vil identifisere hvem som er for og hvem som er imot fred. For hvis det skal være en sjanse for fred i Midtøsten i vår levetid, vil det kreve at alle anstrenger seg i å støtte de moderate og står opp mot ekstremistene.

Og forresten: Denne kampen mellom moderate og ekstremister begrenser seg ikke til Midtøsten. Dere forstår sikkert hva jeg mener med det. Alle, også Norge, har ansvar for dette, for at vi kan arbeide for fred og stanse aggressorene. Dessverre ser vi at triste eksempler på det motsatte. Alle som vil hjelpe folkene i Midtøsten, og de fortjener hjelp, må være meget ydmyke og forsiktige for ikke å gjøre situasjonen verre. Når land som Iran og Syria og organisasjoner som Hizbollah og Hamas føler seg isolert, er dette det beste bidraget for at de moderate i Midtøsten endelig kan skape fred.

Personlig kommentar fra salen av Rannveig Maaland, tidligere leder av MIFF Stavanger:
Siden foredragsholderen kom inn på jubileet, vil jeg fortelle fra mitt barndomshjem hva som skjedde der den 14. mai 1948, da Israel ble opprettet. Da hadde vi fest hjemme hos oss. Min far oppfordret meg til alltid stå på Israels og den jødiske nasjonens side. “For da er du ikke bare på den sikre, men da er du på den rette siden,” sa han. Dette er nå snart 60 år siden. Jeg husker så godt den dagen. Mine foreldre bøyde kne og bad for den nye nasjonen og for Israels folk. Siden har jeg vært en venn av Israel. Og jeg kommer til å være det så lenge jeg lever.
Jeg vil si til representanten for Israel: Vi er mange som skammer oss over den politikken venstresiden i Norge fører overfor Israel. (Applaus) Vi har det slik at når Israel og Israels folk gleder seg og har det godt, da har også vi det godt. Når Israel lider, da lider vi med. Vi lider for alle i området som har det vondt, og det er mange. Der er mye nød i hele verden. Men vi kan ikke godta å gi Israel skylden for det som er vondt der nede.
Vi har Israels folk i våre tanker og våre bønner alltid. (Applaus)

Spørsmål fra salen: Hvordan er situasjonen på Vestbredden, angående forhandlinger m.m.:
Aviad Ivri: I dag, fordi palestinerne er delt mellom Gaza og Vestbredden, betyr det at vi forhandler med den palestinske presidenten. Han sitter i Ramallah, men han er president over alle palestinerne. Men Hamas i Gaza ønsker ikke noen fredsforhandlinger med Israel. Hamas fikk et slags ultimatum av det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, å anerkjenne Israel og godkjenne tidligere inngåtte avtaler og slutte terror. Hamas har valgt å ikke bry seg om dette kravet fra det internasjonale samfunnet.

Sommeren 2005 trakk Israel seg tilbake fra Gaza. Det var ikke en eneste israelsk soldat eller bosetter i Gaza. Alle håpet at Hamas ville stoppe terrorangrepene og bruke støtten fra det internasjonale samfunn til å gjenoppbygge Gaza. Men hva var svaret Hamas gav? Stadige Kassam-raketter mot Sør-Israel. Tusener av raketter som har drept 11 israelere og såret mange flere og traumatisert hele sivilbefolkningen i Sør-Israel.

Vi har forsøkt alt vi kan å stanse disse angrepene. Vi har undertegnet en avtale mellom Israel, USA, Egypt og palestinerne om grensene mellom Gaza og Israel og mellom Gaza og Egypt. Hvis grensen mellom Gaza og Egypt blir åpen, vil det bli angrep på Israel gjennom Egypt. Terroristsene tar seg inn i Egypt og angriper Israel og feriesteder i Sinai i Egypt.

I de norske mediene ble det skrevet som om Israel utsetter palestinerne for en blokade. Israel er det eneste land i verden som forsyner de som skyter raketter mot dem med drivstoff, mat, medisiner m.m. Dette for å unngå en humanitær krise i Gaza.

Situasjonen i Gaza er veldig kompleks. Det er ingen lette løsninger. Norske medier gir et altfor svart-hvitt bilde av situasjonen.

Egypt har et like stort ansvar for Gaza som Israel har. De har også en felles grense med Gaza. De har tillatt palestinerne å sprenge grensen mot Egypt. Den har vært åpen i 12 dager. Nå har palestinerne smuglet inn fra Egypt mye mer avanserte raketter enn Kassam. Og det er meget viktig å forstå at hvis vi skal ha noen fred mellom Israel og palestinerne, må Abu Mazens vei vinne, ikke Hamas’. Hvis Hamas får overta Vestbredden, så er det ingen mulighet for fred.

Forsøk å tenke dere: Hamas kan smugle inn på Vestbredden luftvernraketter. Da kan de skyte ned fly som lander på Ben Gurion flyplass. Det kan være israelsk, utenlandsk, ha besøkende statsledere om bord eller hva som helst. Ingen israeler og ingen ansvarlig palestiner ønsker at dette skal skje. Derfor risikerer unge israelere sine liv på gatene i Nablus, Ramallah og Hebron for å sikre at ingen terrorister skal bli i stand til å få dette til å skje. Noe slikt ville ikke tjene palestinerne heller.

Krigen mot terror er en fryktelig krig. Vi kjemper mot terrorister som ikke respekterer noe. Men det er forskjell mellom å bekjempe terror hundrevis av mil borte og terror på ens egen dørstokk.

Spørsmål fra salen: Er Abu Mazen virkelig en fredselskende person?
Aviad Ivri: Vi spør oss selv om det også. Vi har tatt det vi kaller kalkulerte risikoer med Sadat og kong Hussein av Jordan. Vi gjorde det nesten med Arafat, men det ble til slutt ingen avtale. Jeg mener at historien viser at når vi endelig lykkes i å undertegne en avtale, og begge parter følger den, virker den vanligvis.
Den vanlige analysen i Israel er: Arafat hadde evnen til fred, men ikke viljen. Med Abu Mazen er det motsatt. Det betyr at når vi forhandler med palestinerne, er ikke et stykke papir nok lenger. Vi vil gi Abu Mazen en mulighet til å vise at han kan gjøre slutt på terrorens infrastruktur på Vestbredden og i Gaza.

 

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelReaksjonene på terrorangrepet
Neste artikkelSkal holde krisemøte om dollarkursen
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
0

Your Cart