Demokrati gir nasjonalstater

Det er ikke slik at med økt demokrati blir folkene mindre nasjonale. Tvert imot. Det er en økende trend at hver etnisk gruppe ønsker, og får, sin egen stat hvor den er i flertall.

Sovjetunionen, det kommunistiske imperiet, hadde mange sider. En av sidene var at den bygget på en internasjonalistisk ideologi og skulle gi en ramme for et fellesskap av ulike etniske grupper. Det så ut til å virke bra.

Men det viste seg at den tilsynelatende harmonien bygget på undertrykkelse. Da Mikhail Gorbatsjov satte i gang en demokratiseringsprosess, førte det til at nasjonale bevegelser krevde mer selvstyre og til slutt full uavhengighet. Vi fikk en rekke selvstendige republikker (Estland, Georgia, Ukraina m. fl.).

Innenfor Russland gav demokratiseringen grobunn for nasjonalisme blant tsjetsjenerne. Putin har undertrykt deres opprør. Prisen er at han har snudd utviklingen mot demokrati.

Jugoslavia
Noe lignende har vi sett i det tidligere Jugoslavia. Det fungerte tilsynelatende fint under det kommunistiske diktaturet til Josip Broz Tito. Men etter at han døde i 1980, ble det hele brutt opp.

Den første selvstendige republikken var Slovenia. Det gikk ganske greit, for slovenerne var i stort flertall i sitt område. Verre var det der hvor ulike folkegrupper bodde om hverandre som i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Der har vi sett blodige kriger, massevoldtekter og massakrer. Det har ført til en stor grad av etnisk rensning, at de ulike folkegruppene flykter fra etnisk blandede områder til “sine egne”.

Når Kosovo nå har erklært seg selvstendig og fått det godkjent, har det ikke minst bakgrunn i at den store serbiske befolkningen stort sett har flyktet slik at de etniske albanerne nesten er alene der.

FN forlanger at serberne og de muslimske kroatene skal holde sammen i Bosnia. Men dette er egentlig bare en formalitet gjennomført ved et sterkt internasjonalt nærvær. I praksis er det en serbisk republikk og en muslimsk-kroatisk føderasjon.

Andre imperier
Det har vært mange imperier gjennom historien. Fram til 1. verdenskrig fantes for eksempel Østerrike-Ungarn og det tyrkiske (ottomanske) riket. De var ikke demokratiske, og ville vært umulige i en demokratisk verden.

Tsjekkoslovakia
Tsjekkerne og slovakene er to folk med språk og kulturer som er nært beslektet. Men likevel var det motsetninger mellom de to folkene hele tiden mens unionen mellom dem varte (1918-1993). Det ble sagt for spøk at “jødene er de eneste tsjekkoslovakene”, de andre var enten tsjekkere eller slovaker.

Etter at folkegruppene fredelig skilte lag og fikk hver sin stat, er forholdet mellom dem vesentlig bedre enn tidligere.

Irak
Den graden av demokrati som er forsøkt innført i Irak, har ført til at landet er stykket opp. Kurderne har sitt eget område i nord. Shia- og sunnimuslimer er i stor grad fordrevet fra etnisk blandede områder til sine “etniske” områder, mens mange kristne er fordrevet til Jordan og Syria. (Og jødene er borte for lengst.)
Shiamuslimene, som lenge var undertrykt av sunnimuslimene, bruker sin makt på en måte som gjør det vanskelig for sunniene å ønske å bo sammen med shiaene i den samme staten, skriver vår kilde.

Andre etniske spenninger
Baskerne og katalanerne i Spania var undertrykt under Franco. Deres egne språk var forbudt, for eksempel. Med demokrati forlanger de utstrakt selvstyre, muligens full uavhengighet.
I Belgia er det to store etniske grupper, de flamsktalende og de fransktalende. Sterke krefter blant de flamsktalende, som lenge har følt seg undertrykket, går inn for uavhengighet.

I EU
Tendensene til at etniske grupper ønsker en egen stat, er ikke blitt mindre ved EU-medlemskap. Hver etnisk gruppe tenker åpenbart: Hvorfor skulle ikke vi være EU-medlemmer med lik rett som de andre nasjonaliteter, og ikke være representert i EU gjennom et annet folks stat?

Oppsummering
De etniske gruppene tenker: Hvorfor skal jeg være en minoritet i noen andres stat når jeg kan være i flertall i min egen? Dette gjelder åpenbart både store etniske grupper og små (i Estland er det bare 1,3 millioner, inkludert den russiske minoriteten).
Det er ikke nasjonalisme som er kilden til konflikter. Det er snarere forsøk på å framtvinge en flernasjonal ramme på steder hvor det ikke er noen politisk vilje til det. Nasjonalisme kan være en frigjørende kraft. Den tillater ulike etniske grupper å uttrykke sin identitet.

Jøder og andre folk
Så langt bygger vi på en artikkel av Shlomo Avineri på haaretz.com (Ha’aretz) 22. februar 2008. Resten er egne tanker på grunnlag av dette stoffet.

Vi har nå sett en rekke eksempler på at etniske grupper (folk) som var sammen med andre folk i en stat, har opprettet sin egen stat eller overveier å gjøre det. Noen steder har dette kunnet skje fredelig. Andre steder har det vært ulike former for krig og flyktningestrømmer.

Det siste eksemplet nå i mars 2008 er Kosovo, hvor Vesten (inkludert Norge) anerkjenner at kosovo-albanerne har rett til en egen stat hvor serberne stort sett er jaget bort.

Hele dette mønsteret tyder på at verden er i ferd med å gå tilbake til prinsippene som i større grad gjaldt tidligere: Når folkegrupper ikke kan bo sammen, må de ha hver sin stat, om nødvendig med befolkningsutveksling. Fridtjof Nansen organiserte i sin tid en utveksling av minoriteter mellom Tyrkia og Hellas på vegne av Folkeforbundet.

Dette kan kanskje åpne for mange konflikter. Men det kan forhåpentligvis også gjøre det mulig å unngå mye død og nød ved at disse prosessene kan skje fredelig, og ikke som hittil med krig og vold og den sterkestes rett.

Israel ikke enestående
Vi kommer nok fortsatt til å få høre at Israel er “den eneste staten i verden som er opprettet for en spesiell etnisk gruppe”, og den eneste staten som ønsker å beholde sitt etniske flertall. Og fremdeles vil de arabiske flyktningene fra Israel i 1948 bli behandlet som noe ganske enestående, helt annerledes enn utallige andre flyktningegrupper i gammel og ny tid – ikke minst jødene selv.

Men det som skjedde mellom Israel og araberne i 1948 og årene etterpå, var i virkeligheten en befolkningsutveksling, som mange andre i fortid og nåtid.

Mer om prinsippene i Med rett til landet.

 

Forrige artikkel– Uten Israel tar Hamas kontrollen på Vestbredden
Neste artikkelFordømmer rakettangrepene mot Israel
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no