Presset ut. Israels 60-års jubileum er viet stor oppmerksomhet de siste par ukene. Men det er lett å glemme at jødenes tilknytning til området går lengre tilbake enn 1948.
Fra år 70 e. Kr. ble jødene presset ut av landet sitt av Romerriket. I århundrene som fulgte har det hele tiden bodd jøder der, selv om antallet har variert. Blant jødene i landflyktighet har Israels land hele tiden vært i sentrum for deres oppmerksomhet.
Hver eneste dag bad religiøse jøder tre ganger om å få landet sitt igjen. Og hele tiden er jødene blitt behandlet som fremmede både i Europa og i den muslimske verden.
Naturlig nok har mediene fokusert på historien til araberne som flyktet under krigen som raste før og etter at Israel ble opprettet 14. mai 1948.
Palestinske flyktninger. Det var selvsagt ikke hyggelig for ca. 700.000 arabere å bli flyktninger i forbindelse med krigen mellom jøder og arabere fra 1947 til 1949. Men det var ikke verre for dem enn det har vært for et stort antall andre flyktningegrupper: En halv million finner fra Karelen, over ti millioner tyskere fra Øst-Europa etter at 2. verdenskrig var slutt, millioner av hinduer fra Pakistan og muslimer fra India – for ikke å snakke om jøder fra et stort antall land gjennom mange hundre år, og mange andre grupper. Det fleste palestinerne flyktet bare noen få mil innenfor samme språk-, religion- og kultur-område.
Integrering nødvendig. De palestinske flyktningene må få et normalt liv på samme måte som jødene og de andre store flyktningegruppene har fått: Ved å bli integrert i landet de flyktet til eller i et tredjeland. Dette er desto mer naturlig siden deres plasser i hovedsak ble fylt av jødiske flyktninger fra arabiske land. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel siden 1945. Mer om dem nedenfor.
I beskrivelsene av palestinernes «katastrofe», er det mange som prøver å overgå hverandre i svartmalende adjektiver. Men palestinernes situasjon i dag er ikke verre enn at folk i minst 70 landområder i verden har det dårligere, i følge FNs Human Development Index (HDI) for 2007/2008. På denne listen kommer «de okkuperte palestinske områder» på 106. plass av i alt 177 land.
Bedre enn naboene. Til tross for alle israelernes påståtte og faktiske synder, har palestinerne det bedre enn sine naboer i Syria (plass nr. 108) og Egypt (112). Palestinerne scorer mellom 4 og 31 prosent bedre enn gjennomsnittet av arabiske land på alle hoved-tall når det gjelder levelengde og utdanning. I bruttonasjonalprodukt kan palestinerne selvsagt ikke konkurrere med de oljerike gulfstatene.
I forventet levealder ved fødsel (72,9 år) ligger palestinerne over arabiske land som Saudi-Arabia, Jordan og Libanon og en rekke øst-europeiske land. Levealderen er det kanskje viktigste uttrykket for helse- og livssituasjon.
92,4 prosent av de voksne palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen kan lese og skrive. Gjennomsnittet i de arabiske landene er 70,3 prosent.
Krig som hovedstrategi. Disse tallene er enda mer imponerende når vi tenker på at flere palestinske grupper har valgt krigføring mot Israel som hovedstrategi. Velger palestinerne fred og samarbeid med Israel, vil de nok ganske snart bli den folkegruppen de andre araberne misunner. Vi skal heller ikke glemme at araberne i selve Israel har det bedre enn araberne i nabolandene på de aller fleste felter, selv om også deres talsmenn har gjort klaging til sin fremste idrett.
I årene etter 1948 ble nesten alle jøder drevet ut av den arabiske verden. Mer enn 650 000 jøder har flyktet til Israel, ca. 300 000 til Frankrike og titusener til andre land. Flukten foregikk vesentlig i årene 1948-1960, men fortsetter fremdeles i den forstand at det blir stadig færre jøder i arabiske og andre muslimske områder. Forholdene for minoriteter i hele dette området er slik at jødene ikke ser noen meningsfull framtid der.
Hevn mot jøder. La oss ta de irakiske jødene som et eksempel. Allerede i 1947 truet Iraks utenriksminister i FN med å hevne seg på sitt lands jøder hvis staten Israel ble opprettet. Året etter måtte de irakiske jødene betale store ekstraskatter. Jøder som ennå var i offentlig stilling, fikk sparken. Det var en rekke episoder av vold og av fengsling på anklager som åpenbart var falske.
I 1950 bestemte Iraks regjering at alle jøder kunne få forlate landet i løpet av ett år. De fikk ikke ta noe med seg, de var altså rene flyktninger. Bare ca. 3.000 av de 150.000 jødene valgte å bli igjen. Like etter at fristen var utløpt, ble det satt i gang harde tiltak mot disse få som hadde bevist sin lojalitet ved å bli værende. Da amerikanerne invaderte Irak i 2003, var det 34 eldre jøder igjen i Irak.
Ikke plass til dem. For 60 år siden var det ca. én million jøder i hele den arabiske verden – nå er det færre enn fire tusen igjen. Den arabiske verden hadde ikke, og har ikke, plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet. Da er de flyktninger og trenger et nytt sted å bo, et sted hvor de kan være frie.
Jødene etterlot seg hus og eiendommer som arabere siden flyttet inn i. De arabiske landene har nektet å forhandle om erstatninger. I et hvilket som helst rettferdig erstatningsoppgjør vil jødene sitte igjen med stor gevinst.
Helt rimelig. Det er derfor meget rimelig at de har fått Israel i bytte for det de mistet, og det er rimelig at Israel ligger på et område som tidligere hadde arabisk flertall. Jødene utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det arabiske området. Israel er snaut 0,2 % av området, mens jødene i praksis er fordrevet fra 99,8 %.
Israel har integrert de jødiske flyktningene fra den arabiske og muslimske verden, og verden for øvrig. De arabiske statene har nektet å integrere sine palestinske brødre. Palestinske ledere gir fortsatt flyktningene utsikter om å flytte tilbake til forfedrenes eiendommer i det som i dag er Israel.
Oppmuntre til løsninger. Det kanskje viktigste bidraget Norge kan gi til fred i Midtøsten, er å oppmuntre palestinerne til å akseptere andre løsninger enn tilbakevending til selve staten Israel.
Innflytting av fire millioner palestinere til Israel vil raskt føre til at jødene kommer tilbake til den tilværelsen de flyktet fra: En undertrykt minoritet uten en eneste flekk på verdenskartet som de kan kalle sin egen.
Den dagen palestinerne oppgir kravet om å få vende tilbake (et «krav» ingen andre flyktninger fra den tiden har fått oppfylt), vil israelerne oppfatte at palestinerne virkelig har akseptert å leve side ved side med en stat som har jødisk flertall.
Da kan det bli fred.
