Gantz er født i Israel. Men hans mor var i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen under 2. verdenskrig, og var nesten død da leiren ble frigjort av britiske soldater i april 1945.
Nå representerer Gantz det israelske forsvaret, en styrke som er en garanti for at noe som ligner Holocaust, aldri vil skje igjen.
Nå 63 år etter at Israel ble opprettet i 1948, viser meningsmålinger i mange land at israelerne er det 7. mest fornøyde folket i verden.
Trusler
Men til tross for at Israel er en stor suksess, står det overfor mange trusler. Truslene blir mye større ved at verden, også mange som sier at de ikke er Israels fiender, viser mye mer forståelse for og tålmodighet med Israels fiender enn med fiender av andre land (som USA og Storbritannia). Og man venter at i motsetning til alle andre land, skal israelerne bare finne seg i å bli angrepet uten å forsvare seg.
Den frie verden har i mai 2011 gledet seg over at USA eliminerte terror-sjefen Osama bin Laden. Samtidig legitimerer man at islamske terrorister fra Hamas går inn i regjering. Det er uforståelig, hvis det da ikke er slik at man bruker helt andre standarder på fiender av jøder.
Når USA dreper bin Laden og andre terror-ledere, er det godtatt og til dels bejublet. Da Israel gjorde det samme med terror-lederen Ahmed Yassin, var det sterk kritikk. Det ble kalt en «ulovlig» og «utenomrettslig henrettelse». Og nå får Israel beskjed om å lære seg å leve med Hamas, som går inn for å ødelegge Israel.
Iran
Helt på toppen av listen over hva Gantz er bekymret over, ligger Iran. Sanksjoner har hatt virkning, men ikke nok til å stanse utviklingen mot atomvåpen. Dataviruser og andre merkelige fenomener (noe av det skyldes kanskje sabotasje) har bidradd til å bremse utviklingen, men den går videre. Det er viktig å være klar over at også «reformistene», de som man håper skal overta makten i Iran, går inn for at Iran skal skaffe seg atomvåpen.
For iranerne passer det godt at verdens oppmerksomhet er vendt mot uroen i de arabiske landene. Så kan de få drive med sitt mer i fred. Det er fare for at i løpet av 2-3 år (noen mener enda tidigere) kan iranerne være kommet så langt at de når som helst kan beslutte seg for å gjøre bomben ferdig. Det vil da kunne ta bare noen måneder.
Egypt
Ingen, heller ikke israelsk etterretning, forutså revolusjonen i Egypt og at Mubarak skulle bli kastet. Nå er det bekymring i Israel. Man frykter at Det muslimske brorskapet vil utnytte et valg som kommer for tidlig, før mer demokratisk innstilte grupper får organisert seg ordentlig.
Og israelerne frykter for at når ting går galt i Egypt, vil befolkningen følge den tradisjonelle oppskriften i den arabiske verden: Gi Israel skylda for alt som er galt.
Sinai
Sinai-halvøya, som ligger mellom Israel og hoveddelen av Egypt, er kommet ut av kontroll. Den er i ferd med å bli et anarki med utstrakt våpensmugling og oppmarsjområde for terror. Og det nye Egypt viser alle tegn på ikke lenger å føre noen kamp mot Hamas.
En åpen grense mellom Egypt og Gaza kan være fint for sivilbefolkningen i Gaza. Men det vil skape store problemer for Israel. Så lenge våpnene smugles inn i Gaza gjennom tunneler, er det en viss begrensning i hvor store raketter og andre våpen som kan komme inn. Når grensen er åpen, forsvinner begrensningene.
Mens Mubarak styrte, kunne Israel stole på at det ikke ville bli krig med Egypt, nesten uansett hva som ellers skjedde. Nå er forholdene mye mer usikre. For Israel, som blir borte hvis det taper en eneste krig, betyr det at mer ressurser må tildeles forsvaret. Planer må legges, soldater må innkalles og trenes, utstyr må skaffes og lagres – Israel må være forberedt på alt.
Syria
Ingen vet hvordan det vil være i Syria om noen måneder. Det kan være det samme lederskapet. Det kan være et helt nytt lederskap, og ingen vet i så fall hva slags. Det er også en mulighet for at Syria kan falle fra hverandre og bli en helt mislykket stat.
Bryter Syria sammen, kan det svekke aksen Iran-Syria-Hizbollah-Hamas. Men det er også en fare for at Iran kan øke sin innflytelse ytterligere.
Syria har forsøkt å utvikle atomvåpen. Damaskus har et umåtelig arsenal av farlige våpen av mange slag. Men den syriske regjeringen under Assad har, tross alt, opptrådt med en viss rasjonalitet og forutsigbarhet. Et Syria uten at noen har effektiv kontroll, med de våpnene som finnes, kan bli meget farlig og uforutsigbart. Det kan bli en slags større og verre utgave av Libanon.
Hizbollah
Hizbollah er en shia-muslimsk terror-organisasjon som etter hvert er blitt den mest innflytelsesrike gruppen i Libanon. Den har anslagsvis 40.000 raketter som er beregnet på å bli skutt mot Israel hvis det blir en ny krig. Rakettene er av mange slag, med rekkevidder fra 8 km til hundrevis av kilometer.
Og ellers forbereder Hizbollah tydeligvis en krig hvor de skal forsøke å nøytralisere mest mulig Israels våpen. De bruker til dels et avansert system av tunneler, bunkre og våpen som egner seg i slike omgivelser. Og dels gjemmer de seg systematisk i landsbyene i Sør-Libanon. Våpenlagre, rakettutskytningsramper og andre militære mål er gjerne i kjellere eller andre rom i bolighus, slik at mange sivile blir drept hvis Israel skal ødelegge våpnene. Israel har utgitt et kart som viser noe av dette.
Både de fiendtlige statene, Hizbollah og Hamas forbedrer stadig sin ildkraft i antall, rekkevidde, antall, antall typer, treffsikkerhet og ødeleggelseskraft.
Kommunikasjon
I tillegg til truslene som er nevnt og trusler om ulike former for terror, er det trusler mot Israels kommunikasjons-systemer. Dersom fiendene har funnet på noe riktig glupt, kan de i verste fall klare å lamme Israels kommando-system. I verste fall kan de også gjøre Israels flyvåpen mer eller mindre ubrukelig.
Abbas sviktet
I Israel har det lenge vært tvil om palestinernes president, Mahmoud Abbas, ville klare å gjennomføre de kompromissene som er nødvendige for å få til en holdbar fred med Israel. Man tenkte at kanskje han ville bli avsatt. Noen var vel også i tvil om han egentlig ønsket fred.
Men at han ganske enkelt skulle inngå forsoning med Hamas, kom uventet på de fleste. Hamas har ført en brutal krig mot Fatah selv, arbeider for å få Israel bort og til og med har i sitt charter at alle jøder skal drepes. Og Hamas har fordømt USA for dets «kriminelle» drap av «den muslimske krigeren» bin Laden. I den grad det blir noe av forsoningen, vil det styrke Irans fotfeste i regionen og gjøre det vanskeligere for Israel å redusere sikkerhetstiltakene på Vestbredden.
Sagt i en setning: Israel står overfor en rekke trusler: Fra kniver og atombomber og alt imellom.
Tiltak
Alle de forskjellige truslene må avveies mot hverandre, og så må ressursene settes inn der hvor de kan gi størst utbytte. Og i tillegg til alt det andre må Israel ta hensyn til mediekampen.
Den neste krigen, hvis og når den kommer, vil sannsynligvis bli den første av Israels kriger hvor antallet sivile drepte og sårede blir større enn drepte og sårede soldater.
Iron Dome, rakettforsvarssystemet, er gledelig, men må bygges kraftig ut. Det tar tid.
Flere i forsvaret
De israelske araberne og de ultra-ortodokse slipper i altfor stor grad å gjøre nasjonaltjeneste (militærtjeneste eller sivil-tjeneste). Det må regjeringen gjøre noe med. Og de dyktigste må kunne pålegges å gjøre lengre tjeneste enn andre. Det gjelder for eksempel eksperter på høyteknologi.
Fiendtlig verden
I 1948 hadde Israel ingen venner i regionen. Noen år før det, mens jødene ble slaktet ned, hadde de knapt noen venner i hele verden. [De allierte visste om Holocaust, men gjorde lite eller ingenting for å bremse døden.] Forskjellen mellom i dag og de mørke årene er at i dag har jødene et hjemland, en blomstrende stat. Men mange israelere føler at verdens holdning ligner altfor mye på holdningen den gangen.
Israel vil fortsette å opptre både sterkt og rettferdig, samme hva verden sier. Israel vil aldri tåle at dets sikkerhet blir truet.
