Hvor står “fredsprosessen”?

Den såkalte “fredsprosessen” har stått stille i lang tid. Palestinerne har nemlig nektet å forhandle med Israel. I Norge legger de fleste, som vanlig, skylden på Israel.

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

Statsminister Benjamin Netanyahu taler under AIPACs årlige stormøte under sitt besøk i Washington i mai. (Foto: GPO)

Det kan derfor være greit å gjennomgå sakene og finne ut hva som er status for øyeblikket. Jeg vil ta utgangspunkt i den talen Israels statsminister Benjamin Netanyahu holdt til hele den amerikanske Kongressen (Senatet og Representantenes hus) den 24. mai 2011. Det er sagt at denne talen ikke inneholdt noe nytt. Det kan være. Men Netanyahu sa i hvert fall mye aktuelt. Hvis du ikke har tatt de 47 minuttene det tar å høre talen og se reaksjonen fra Kongressen, bør du for øvrig unne deg det. Det varmer en Israel-venn.

To stater for to folk
Ca. 24 minutter ute i talen sa Netanyahu at han går inn for en løsning med to stater for to folk. Altså en arabisk stat, hvor den “moderate” president Abbas har sagt at ingen jøde skal få bo. Og så et Israel som skal være hjemland for det jødiske folket, og hvor det skal være jødisk flertall, men også mange arabere.

Hamas
Palestinerne har ikke en samlet regjering med en enhetlig politikk. Men de to store hovedretnngene er Hamas og Fatah.

Hamas styrer i Gaza. Det er et islamistisk parti. Hamas nekter å anerkjenne Israel og vil bekjempe Israel med våpen. Det kan riktignok inngå taktiske våpenhviler for å forberede seg på neste krig. Nå i juni 2011 er det en slik fase.

Men dette er ikke alt. I Hamas’ charter, artikkel 7, står det at før verden kan bli frelst, skal alle verdens jøder drepes. På miff.no har vi to eksempler på at dette blir forkynt i palestinske moskeer og gjengitt på palestinsk TV.

Israel nekter å forhandle med en regjering hvor Hamas er med. Du inngår ikke avtale med noen som sier at de skal bruke avtalen til å utslette deg.

USA, EU og andre har Hamas på sin liste over terror-organisasjoner.

Fatah
Fatah, under sin president Mahmoud Abbas, styrer i de palestinsk-kontrollerte delene av Vestbredden. Det er dette partiet som tidligere har forhandlet med Israel, og uoffisielt er det et samarbeid på en del felter med Israel, også angående sikkerhet.

Fatah framstiller det slik at det som hindrer fred i Midtøsten, er jødiske bosetninger på Vestbredden. Og norske journalister og politikere gjentar det kritikkløst. Det kommer vi tilbake til, Israel har en annen versjon av dette.

“Rett til å vende tilbake”
Det som hittil sterkest har forhindret en fredsløsning, er at også Fatah har holdt på kravet om “rett til å vende tilbake” for alle arabere som flyktet fra Israel i 1948 og deres etterkommere, 4-7 millioner mennesker. Nabolandene er fattige og dårlig styrt, og Israel har gått forbi Danmark på FNs levekårsindeks, HDI. Det er derfor all grunn til å tro at dersom palestinerne får en slik “rett”, vil Israel få arabisk flertall i løpet av få år. Dette kan Israel overhodet ikke godta. Nesten alle jøder som tidligere bodde i områder med arabisk flertall har flyktet i løpet av de siste 70 årene.

Når noen sier at Fatah anerkjenner “Israel”, er det helt misvisende. Det “Israel” som Fatah anerkjenner, er et “Israel” som i løpet av få år skal få arabisk flertall.

Derfor sa Netanyahu i sin tale til Kongressen at palestinernes ledere må begynne å si 6 ord: Jeg vil godta en jødisk stat. Før det skjer, er en ekte fred umulig. Den “freden” de palestinske lederne hittil har gått inn for, er en “fred” som skal gi et bedre utgangspunkt til å føre krigen videre mot Israel, ikke en fred som er ment å avslutte konflikten.

Alle de 6 israelske statsministrene som har vært siden Oslo-avtalen ble inngått i 1993, har godtatt en palestinsk stat. Men palestinerne selv har hittil ikke godtatt en palestinsk stat – hvis det betyr også å godta en jødisk stat. Det er dette som hindrer freden, sa Netanyahu. Konflikten gjelder ikke om det skal være en palestinsk stat, men om det skal være en jødisk stat.

Det er for øvrig ikke rimelig at Israel tar imot arabiske flyktninger. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. I tillegg har mange jøder flyktet fra Øst-Europa og andre deler av verden. Israel har for lengst gjort sitt, og mye mer til, når det gjelder flyktninger.

Hvis palestinerne godtar en jødisk stat
Hvis palestinerne i klartekst godtar at det skal være en arabisk og en jødisk stat i området vest for Jordan-elva, vil det føre til at de israelerne som vil gi store innrømmelser til palestinerne får vind i seilene. Men så lenge palestinerne ikke godtar en ekte fred, vil nok høyresiden fortsatt stå sterkt.

Støtte mot fred
Det er trist at så mange i verden støtter palestinernes krav om “rett til å vende tilbake”. Det betyr støtte til at det ikke skal bli fred. I Norge støtter blant andre SV, Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, Norsk Folkehjelp og mange andre et slikt krav. Men det er ingen andre flyktninger disse vil gi “rett til å vende tilbake” etter årtier. Bare den ene gruppen som kan brukes til igjen å gjøre jødene hjemløse på jorden.

Vestbredden
Netanyahu sa i sin tale til Kongressen at Vestbredden ikke er okkupert område. Det er det jødiske folkets eldgamle hjemland. Israelerne er ikke som britene i India eller belgierne i Kongo. Dette området er fedrenes land.

Men det er en sannhet til, sa Netanyahu: Palestinerne deler dette landet med jødene. Israel søker en fred hvor palestinerne verken er styrt av Israel eller er statsborgere i Israel. De skal få et liv i verdighet, som et fritt, uavhengig folk i sin egen stat, hvor deres skaperkraft og initiativ får blomstre. Staten må være stor nok til at den blir levedyktig. Den bør bli velstående økonomisk. Dette siste er allerede begynt. De to siste årene har palestinerne begynt å bygge et bedre liv for seg selv. Økonomien vokser med mer enn 10 prosent i året. Det skjer uten at det er blitt fred. Tenk da hva som kunne skje med fred, sa Netanyahu.

Grenser
President Obama har sagt at forhandlingene mellom Israel og palestinerne om grensen må ta utgangspunkt i våpenhvilelinjen fra 1949. Endringer må bestå i bytte av land begge veier etter avtale.

Et slikt tilbud fikk palestinerne i 2008 av daværende statsminister Ehud Olmert. Men palestinerne avviste tilbudet, fordi det ikke også inneholdt “rett til å vende tilbake” (se ovenfor).

Netanyahu sa at de fleste av de 650.000 jødene som bor utenfor Israel fra før 1967, bor i forsteder til Jerusalem og Stor-Tel Aviv. Disse områdene, som geografisk er ganske små selv om det bor mange folk der, må bli en del av Israel.

Netanyahu sa også at noen av de jødiske bosetningene vil komme utenfor Israel og altså bli oppgitt. Det er altså ikke slik at alle jødiske bosetninger skal beholdes.

De husene Israel bygger nå i 2011 i “bosetningene”, og som skal være en så stor hindring for freden, bygges i de områdene som opplagt kommer til å tilhøre Israel. De bør ikke være noen hindring for fred i det hele tatt.

Områder i Israel til erstatning?
President Bill Clintons forslag i begynnelsen av 2001, like før han gikk av som president, inneholdt grensejusteringer hvor palestinerne skulle få nesten like mye av Israel som det Israel skulle beholde av Vestbredden. Daværende statsminister Ehud Olmert foreslo det samme i 2008. Begge ganger sa palestinerne nei fordi de også ville ha “rett til å vende tilbake”.

For statsminister Netanyahu er det nok vanskelig å foreslå i klartekst å gi palestinerne deler av Israel i bytte. For å beholde flertallet i Knesset og regjeringsmakten, er han avhengig av støtte fra partier på ytre høyre fløy.
Han kan derfor vanskelig si det rett ut at palestinerne skal få deler av Israel til erstatning. Men i sin tale i Kongressen sa han det på den måten: Israel vil være raus (generous) med størrelsen på den palestinske staten. Det kan vanskelig bety noe annet enn at også han er forberedt på å gi deler av Israel til den palestinske staten. Men da dreier det seg om en ekte, varig fred, en fred som skal gjøre endelig slutt på konflikten.

I virkeligheten er forskjellen mellom president Obamas forslag og Netanyahus ikke så veldig stor. Og Netanyahus forslag er jo noe det skal forhandles om, det er et utgangstilbud.

Jerusalem
Gjennom århundrene har ulike herskere i Jerusalem på ulik vis begrenset friheten til å dyrke sin egen religion i Jerusalem. Det har ikke minst rammet jødene. Bare et demokratisk Israel har beskyttet friheten til gudsdyrkelse for alle hellige steder religioner i byen, sa Netanyahu. Jerusalem må derfor fortsatt være Israels forente hovedstad.

En viktig grunn til at så mange israelere ikke kan tenke seg å oppgi kontrollen over Øst-Jerusalem, er at jødene var utestengt fra sine hellige steder da Jordan styrte der i 1949-67, selv om våpenhvile-avtalen fra 1949 gav jødene i Israel rett til å besøke Vestmuren (“Klagemuren”) og andre hellige steder. Og verden protesterte ikke på dette, siden det bare rammet jøder.

Det hører med til bildet at meningsmålinger viser at flere av araberne i Jerusalem ønsker å være under Israel enn under et palestinsk styre. Araberne i Jerusalem nyter godt av israelske trygder, blant annet. Og de kan reise fritt i Israel.

Det hører også med til bildet av daværende statsminister Ehud Olmert tilbød palestinerne kontroll over store deler av Øst-Jerusalem under forhandlingene i 2008. Den nåværende regjeringen, som står lenger til høyre, går ikke uten videre med på det.

Men Netanyahu sa noe som gav en åpning i så måte. Han sa: “Jeg vet at dette [med Jerusalem] er en vanskelig sak for palestinerne. Men jeg tror at med kreativitet og god vilje kan en løsning finnes.” Det må bety at selv om Israel i utgangspunktet vil beholde kontrollen over hele Jerusalem, vil det være rom for forhandlinger og løsninger som kan gi arabere innflytelse og kontroll, selv om Israel har suvereniteten.

Konklusjon
Israels tilbud, som er et utgangspunkt for forhandlinger, bør avgjort regnes som godt nok til at palestinerne gjenopptar forhandlinger. Det som hindrer fred, er først og fremst at palestinerne ikke har godtatt at Israel skal ha jødisk flertall, men forlanger “rett til å vende tilbake” til selve Israel for 4-7 millioner arabiske flyktninger fra 1948 og alle deres etterkommere.

 

Forrige artikkelIsraelsk mann nesten lynsjet i Issawiya
Neste artikkelRegjeringen vil stanse Gaza-flåten
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.