– Å bevare Israel som jødisk stat er verdt den høye prisen

Hvordan ser Israels framtid ut når freden virker så fjern? Har Israel i det hele tatt vært en fordel for det jødiske folk?

Illustrasjonselement fra forsiden av boken
Illustrasjonselement fra forsiden av boken "Saving Israel" av Daniel Gordis.

Daniel Gordis tar opp disse spørsmålene i boken Saving Israel: How the Jewish People Can Win a War That May Never End, som ble utgitt i 2009. Dette er en fri gjengivelse av noen hovedpoeng i de to første kapitlene.

 

Håp ikke bare knyttet til fred

I forordet forteller Gordis om et besøk hans familie fikk av en respektert leder blant jødene i USA. Under besøket i Israel hadde gjesten møtt general Yaakov Amidror (tidligere sjef for forskningsavdeleingen i IDFs etterretning). Amidror hadde slått fast at fred med palestinerne er umulig å oppnå, i hvert fall i den neste generasjonen.

Den amerikanske jøden, ”med sin dype overbevisning om at alle mennesker i sin kjerne er høflige og fornuftige”, var dypt sjokkert over generalens vurdering. Enda mer fortvilet ble han da han forstod at den 15 år gamle sønnen til Gordis var av samme pessimistiske oppfatning.

– Hvorfor? Krevde han å vite. Har Israel gitt opp håp? Hvis det ikke er noe ekte håp om fred, hvorfor prøve å fortsette [å bygge en stat i dette området]?

Datteren til Gordis svarte på spørsmålet noen dager senere.

– Vi har gitt opp håp om fred, men det betyr ikke at vi har gitt opp håp, sa hun. Israel har bare ”gitt opp håp” dersom Israels eneste hensikt er å leve i fred, dersom landet ikke har noen annen grunn til å eksistere, understreker Gordis.

 

Smertefull pris

Det finnes mange, også blant dem som ønsker Israel vel, som utelukkende tenker på Israels håp i sammenheng med fred, påpeker Gordis. Når de blir spurt om hva de mest ønsker for Israel, svarer de at de ønsker fred og sikkerhet. Utover det har de lite å si. Det er umulig for dem å forestille seg et Israel som aldri kommer til å oppleve fred. De vet ikke hva de skal svare dersom de får spørsmål om Israel bør fortsette å eksistere dersom landet må være i krigsberedskap i overskuelig framtid.

– Her må det bli forandring. Tragisk nok ser det ennå ikke ut til å være mulig med en ekte fred mellom Israel og landets fiender. Derfor, om Israel skal overleve, dersom israelere skal skape liv og oppdra barn i et land som alltid er i krig, må de være i stand til å forklare for seg selv hvorfor en jødisk stat er nødvendig og hvorfor det å bevare Israel er verdt den smertefulle prisen som det noen ganger har. Israel står overfor reelle trusler fra Iran og fra terrororganisasjoner mye nærmere egne grenser, men disse kan holdes i sjakk – om bare israelere vet hvorfor deres stat eksisterer og er forpliktet på at denne staten skal overleve, skriver Gordis.

– For å overleve trenger Israel egne innbyggere og venner i utlandet som kan forklare hvorfor den jødiske staten eksisterer og kan ta de nødvendige skritt for å bevare den, legger han til.

 

Hvorfor er en jødisk stat?

Gordis bruker de to første kapitlene av boken til å forklare hvorfor han mener jøder trenger en stat, og hvordan nasjonalt selvstyre har endret jødisk liv. Som jødisk olim (innvandrer) fra USA til Israel skriver Gordis mest rettet mot amerikanske lesere generelt og amerikanske jøder spesielt, men mange av hans betraktninger er også svært interessante i en norsk sammenheng.

For noen år siden fikk amerikanske jøder spørsmål om de vil se på ødeleggelse av staten Israel som en personlig tragedie. Blant deltakerne over 65 år svarte over 80 prosent ja. Blant dem som var yngre enn 35 år svarte hele 50 prosent nei.

– På mange måter er det ikke vanskelig å forstå. Denne yngre generasjonen jøder vokste opp da Shoah (Holocaust) ikke lenger var en del av korttidsminnet, og hvor staten Israels eksistens ble sett på som en selvfølgelighet, skriver Gordis.

Det første 35-åringene husker er framveksten av palestinsk nasjonalisme, med krav om selvstyre som til forveksling kan høres ut som jødenes krav før 1948. Hvordan okkupasjonen startet, hvilken sikkerhetssituasjon som skapte behov for kontrollposter og sikkerhetsbarriere, hva palestinsk terror kostet det israelske samfunnet, er mange ukjent med.

– De [unge amerikanske jødene] visste bare at status quo må ta slutt, og inntil den gjør det, vil Israel være en kilde til skam, skriver Gordis. Han tar dem med på en snartur i det jødiske folks moderne historie for å lære dem hva den moderne staten Israel først av alt handlet om for jødene.

 

Livshjelp

For det første ga staten Israel håp da det så ut som om alt håp hadde dødd etter Holocaust.

– Helt siden den gang har Israel representert for jødene livets seier over døden, håpets seier over fortvilelsen, muligheten til en framtid hvor en ødelagt fortid truet med å overskygge alt, skriver Gordis. Israels blotte eksistens roper ut ”Hitler vant ikke!”.

De siste to tusen år hadde jødene ikke fått noen nye høytidsdager. Etter Holocaust og Israels opprettelse har de fått tre nye. Yom Ha-Shoah er minnedagen for seks millioner jøder som ble drept under Holocaust. En uke senere følger Yom Ha-Zikaron, minnedagen for alle soldater som har mistet livet i kamp for den moderne jødiske staten.

Rekken med sørgehøytider blir brutt dagen derpå, med Yom Ha-Atzma’ut, festen for Israels uavhengighet. Symbolbudskapet er krystallklart: Israel handler om å gjenopprette håp i det øyeblikket det så ut som om alt håp var ute.

Israels opprettelse er fortsatt en kraftig vitamininnsprøytning for jødisk liv i diasporaen, påpeker Gordis. To tredeler av amerikanske jøder har ikke besøkt Israel, men de aller fleste religiøse og kulturelle ledere har bodd lengre eller kortere perioder i landet, ikke minst i studieperioden. De har tatt med seg tilbake fra Israel budskapet om håpets triumf over fortvilelse.

Gordis tror en ødeleggelse av Israel, og tap av nye seks millioner jøder for andre gang i løpet av et århundre, ville svekket jødisk liv i USA til å bli en skygge av seg selv i løpet av et par generasjoner. ”Kan det jødiske folk overleve uten ankeret Israel? Det er nesten ingen sjanse for det.”

 

Et hjemland

Balfour-erklæringen fra 1917 lovte jødene ”et hjemland” i landområdet Palestina. ”Hjemmet er hvor vi drar for å kunne være oss selv. Hjemme er hvor vi går for å bli helbredet, for å bli friske. Hjemme er hvor vi definerer en verden hvor vi tror vi kan trives, et sted hvor vi, og ikke andre, er de som avgjør hvordan vi vil leve.”

Israel er blitt et hjem for jøder. Et hjem kan gjøre for et folk, en nasjon, det et hjem kan gjøre for et individ, en familie. Den moderne statsdannelsen har endret jødisk liv på tre grunnleggende måter, mener Gordis.

 

Et folk

For det første har opprettelsen av en jødisk stat klart gitt utrykk for et jødisk folk. Før statsdannelsen hadde amerikanske jøder og jemenittiske jøder hver sin oppfatning av hvordan jøder så ut og hva jøder er. Alle som har besøkt Israel har fått slike fordommer knust. ”Det er jøder som er lyse og jøder som er mørke. Jøder snakker hebraisk, fransk, russisk, amharisk og engelsk. De kommer i alle ulike kroppsfasonger. Noen vokste opp i demokratier, andre i undertrykkende og totalitære regimer. De er høyt utdannede og nesten fullstendig analfabeter (i noen veldig få gjenstående tilfeller). De [jødiske] samfunnene de kom fra i sine tidligere land hadde nesten ingenting til felles, bortsett fra en uforklarlig følelse at de var del av et større hele. Staten har omformet dette fra en følelse til en kompleks realitet.”

Israel er et segregert samfunn, innrømmer Gordis. Etniske grupper bor i stor grad hver for seg, og forskjellen mellom fattig og rik er stor. Men israelsk liv er fullt av øyeblikk hvor man forstår, på tross av alle mangler, at [stats-]suvereniteten har blåst nytt liv inn i jødene som folk. Israel har gjort noe mer enn å føre jødene sammen, det har endret deres følelse av å høre sammen som et hele – som et folk.

 

Et språk

Livet i en jødisk stat har også gitt jødene mulighet til å revitalisere dimensjoner i sin nasjonale karakter som livet i diasporaen ikke kunne gi. Her er språket, hebraisk, det viktigste, mener Gordis.

Det var ingen automatikk i at det ble hebraisk. Engelsk ble nasjonalt språk i India, til tross for at det ble importert til området i nyere tid. Engelsk var administrasjonsspråket i mandatområdet, og kunne gjerne ha fulgt med inn i den nye staten Israel. Jødene som flyttet til området fra hele verden, en stor andel fra arabiske land, kunne også valgt å gjøre arabisk til sitt felles språk.

– Men det var klart for zionister over alt – i Europa, Palestina og andre steder – at alt annet enn hebraisk ikke ville slå an. Hebraisk var det eneste språket som alle de jøder de håpet snart skulle bli samlet i Palestina, hadde en felles tilknytning til. Mer enn det – hebraisk var språket til den boken som de alle hentet sin selvfølelse fra. Og hebraisk hadde vært språket til jødene da de [sist] hadde sin stat, da nasjonalstaten til David og Salomo var på sitt høydepunkt. Hebraisk var for disse zionistene språket til jødene før eksilet, språket de hadde brukt i sitt eget land, skriver Gordis.

Uten staten Israel kunne ikke hebraisk fornyet seg selv og blitt et moderne språk som kan kommunisere jødisk kultur og tanke, mener han. I USA er det nesten like mange jøder som i Israel, men det utgis nesten ingenting skriftlig på hebraisk, bortsett fra religiøse skrifter.

 

Spiller i historien

For det tredje har Israel ført ”jødene tilbake i historien”, ikke bare som innbyggere i ulike land i utlendighet, men som jøder i sitt eget land. I Israel kan jøder handle og tenke som jøder, og representere jøder.

– Det er ved å leve i historien, ved å være en spiller i historien, at jøder kan gi uttrykk for ideene som de lenge har dyrket, men aldri har hatt mulighet for å uttrykke i handling. Nå blir valgene – og konsekvensene av valgene – noe de selv må ta og bære. Det er også en kritisk dimensjon av å være et folk, skriver Gordis.

”Jeg kommer aldri til å tro at jeg har hørt hva jødene egentlig mener før de har sin frie stat. Først da vil vi vite hva de har å si,” skrev Jean Jacques Rousseau i Émile i 1762. Et av Israels største bidrag til jødisk liv, og til verden, er at staten skaper et sted hvor [jødisk tilnærming  til verdens problemer] kan bli debattert med iver, kunnskap og kjærlighet, påpeker Gordis.

I Israel kan jøder ta jødiske avgjørelser.

 

Verdt å kjempe for

Forfatteren mener israelere og jøder ofte tar staten Israel for gitt, og ikke verdsetter hvordan staten har endret tilværelsen som jøde.

– Israels fiender er godt klar over det som er skapt, og virkningen det har hatt, mener Gordis. Han er redd at det som er oppnådd, kan gå tapt, kanskje for alltid, dersom jøder generelt og israelske jøder spesielt ikke forstår å verdsette det – og kjempe for det.

 

Forrige artikkelTerroristangrep avslørt av IDF
Neste artikkelMotstridende signaler fra det muslimske brorskapet i Egypt
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.