Hvorfor avtale med palestinerne er umulig nå

Palestinske myndigheters krav om rett til å vende tilbake, samt deres belønning og heltedyrkelse av terrorister, gjør fred umulig på kort sikt. At Norge og andre land ser gjennom fingrene på dette, er også et viktig hinder for fred.

Den egyptiske ministeren for religiøse saker, Talaat Afifi, drømmer om dagen da naturen skal hjelpe muslimer med å drepe jøder. (Skjermdump fra Sada Al-Balad, via Memri)
Den egyptiske ministeren for religiøse saker, Talaat Afifi, drømmer om dagen da naturen skal hjelpe muslimer med å drepe jøder. (Skjermdump fra Sada Al-Balad, via Memri)

Så lenge vestlige land ikke legger noe slags press på palestinerne når det gjelder “rett til å vende tilbake” ogbelønning og glorifisering av menn og kvinner dømt for massedrap på kvinner og barn ser myndighetene i Ramallah ingen hensikt i å gi de innrømmelser som er nødvendig for å gjøre en ekte fred mulig.

10. februar 2013 hadde Aftenposten en artikkel fra nyhetsbyrået NTB med overskrift ”Lieberman: – Avtale med palestinerne umulig”. Lieberman var inntil nylig Israels utenriksminister.

Den grunnen Lieberman skal ha gitt i det intervjuet det henvises til, er at ”omveltningene etter den arabiske våren har styrket dem [de araberne] som er fiendtlig innstilt til Israel, og gjort en fredsavtale utenkelig”. Ellers nevner artikkelen at fredssamtalene ble brutt i 2010 på grunn av Israels fortsatte utbygging i bosetningene. Og Israel har, ifølge NTB og Aftenposten, ikke villet forplikte seg til å fjerne bosetningene eller snakke om grensa.

Jeg vet ikke hva Lieberman kan ha uttalt seg om i et bestemt intervju. Men vi skal se på noen av de avgjørende faktorene. Kort er det disse:

 

Byggepause

Men først: Israel gikk i november 2009 med på en ti måneders full byggestans på Vestbredden for å få forhandlingene i gang. Det var vel en stilltiende forutsetning at dersom det var seriøse forhandlinger, ville byggepausen bli forlenget. Men palestinerne nektet å forhandle i det hele tatt i disse månedene, selv om det altså var byggestans fra Israels side. Så det var ikke israelsk utbygging som gjorde at det ikke ble forhandlinger. Palestinerne nekter fortsatt å forhandle.

 

”Rett til å vende tilbake”

Det som hittil mer enn noe annet har gjort en varig fredsløsning umulig, er at palestinerne står fast på kravet om ”rett til å vende tilbake”. Det vil si at de palestinerne som flyktet i 1948, og alle deres etterkommere, skal ha rett til å flytte inn i Israel. Det høyeste tallet jeg foreløpig har sett, er på 11 millioner – palestinerne har meget rask befolkningsvekst. Her kan du lese om ”rett til å vende tilbake” slik det praktiseres ved alle andre flyktninggrupper:

På et debattmøte i begynnelsen av mai, hvor Jørgen Jensehaugen, stipendiat ved NTNU, deltok, sa han at palestinske forhandlere hadde gått med på at bare et ”symbolsk” antall palestinske flyktninger skal kunne vende tilbake til Israel. Jeg har lest slike påstander tidligere også. Problemet er at ingen palestinske ledere vil fortelle om denne ”innrømmelsen” til sitt eget folk, til tross for at dette burde være helt opplagt. Det er to hovedgrunner til at tilbakevending er uaktuelt: Det er gått så lang tid. Og enda mer: Plassen etter de palestinske flyktningene ble mest fylt av jøder som flyktet fra arabiske land.

Inntil det framstår palestinske ledere som vil fortelle sitt folk at det må godta en fredsavtale hvor jødene får beholde sin stat, er fred umulig. Det gjelder ikke minst siden veldig mange muslimer forkynner det motsatte:Jødene skal ikke ha en tomme jord, og alle palestinerne har en individuell rett til å ”vende tilbake” som ingen andre kan oppgi på deres vegne.

 

Bosette flyktninger

Det som på 1970-tallet gjorde israelerne overbevist om at Egypt under daværende president Anwar Sadat ønsket virkelig fred, var at de bygget opp igjen byene ved Suez-kanalen etter ødeleggelsene fra seksdagerskrigen i 1967, ”utmattelseskrigen” fra 1967 til 1970 og Yom Kippur-krigen i 1973. Egypterne ville ikke ha brukt store ressurser på å bygge opp igjen dette hvis de noen år etter ville starte krig så det ble ødelagt igjen.

Ikke alle de palestinske flyktningleirene har dårligere standard på boligene sine enn mange av landsbyene og bydelene utenfor leirene, har jeg forstått.  Men den dagen palestinerne tillater de ”flyktningene” som bor under uverdige forhold å forbedre sin boligsituasjon og bli permanente beboere, er man kommet et langt sprang i retning av en løsning. Hittil har de palestinske myndighetene motarbeidet forsøk på å normalisere leveforholdene for flyktninger.

 

Ikke statsborgere

I artikkelen Flyktninger får ikke statsborgerskap på miff.no kan du finne en lenke til en engelskspråklig avis som blir utgitt i Libanons hovedstad Beirut. Der er det et intervju med den palestinske ambassadøren i Libanon, altså den offisielle representanten for president Abbas’ styre, PA (som regnes som ”moderate”).

I intervjuet sier ambassadøren, Abdullah Abdullah, at når palestinerne får sin stat på Vestbredden og i Gaza, vil ikke de palestinske flyktningene fra 1948 få statsborgerskap der. Ifølge palestinernes bruk av begrepet ”flyktning” vil det si at ingen arabere som flyktet fra Israel, men har bodd på Vestbredden siden 1948, og ingen etterkommere av noen slik flyktning, vil få statsborgerskap i den palestinske staten. Det samme må gjelde Gaza.

Årsaken er naturligvis at alle flyktningene skal presses til å flytte til Israel for å gjøre slutt på Israel som fristed for jødene. Det gjør absolutt ikke saken bedre at det arabiske ”fredsforslaget” inneholder et punkt om at ingen palestinske flyktninger skal få statsborgerskap i noen andre arabiske stater heller.

Så lenge dette fortsetter å gjelde, er fred mellom Israel og naboene umulig.

 

Oppfordring til jødehat

Det har kommet fram noe i den senere tid i Norge om hvordan medier og skoler i det palestinske området oppfordrer befolkningen generelt, og ungdom spesielt, til å hate jøder. Så lenge det fortsetter, er også det et avgjørende hinder for fred. Den fremste kilden til stoff om dette på norsk er boka Dobbeltspill, Sviket mot fredsprosessen, som MIFF har utgitt. Den engelske originalen, med et stort antall ordrette gjengivelser i oversettelse fra palestinsk TV (PA, ikke Hamas) er skrevet av Itamar Marcus og Nan Jacques Zilberdik i Palestinian Media Watch.

 

Belønning av terror

En av faktorene er at det palestinske styret belønner terror mot jøder. Det er ingen som ønsker at terroristenes slektninger skal sulte. Men at familiene til dem som har drept og skadet jøder får mye mer penger enn familiene til andre kriminelle, og at de får mer jo verre terror de har begått, er en av de forholdene som utelukker en ekte fred.

 

Verden støtter dette

Disse faktorene er hver for seg tilstrekkelig til å umuliggjøre en varig fred hvor det blir et godt liv for alle gruppene. Det som gjør situasjonen aller mest håpløs, er at verden i stor grad bare overser disse faktorene. Norske politikere og kommentatorer gjentar stadig at den fremste hindringen for fred er jødiske bosetninger på Vestbredden. Men selv om jødene stanset all utbygging der, og til og med selv om de trakk seg ut fra hver eneste bosetning fra de største til de minste, var vi ikke kommet et eneste skritt nærmere en ekte, varig fred. ”Rett til å vende tilbake” og forherligelse av vold mot jøder ville fortsatt blokkere alt.

Det er derfor ekstra tragisk at altfor få vestlige forteller sin egen befolkning og araberne dette, men bare legger skylda på Israel. Det fører til at araberne for det første ikke får høre Israels argumenter. For det andre ser de ingen hensikt med å gi de innrømmelsene som skal til for å gjøre en ekte fred mulig. De føler at de har verden i ryggen og at Israel vil bli tvunget til å gi etter til slutt selv om det betyr at jødene mister friheten.

DEL
Forrige artikkelAlt du trenger å vite om Israels U21-lag
Neste artikkelStat bygd på religion?
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF.
Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole.
Han har også skrevet boken “Med ryggen mot havet”, som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet.
Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65
E-post: odd@miff.no