- Dette er en replikk til et debattinnlegg av Kathrine Jensen, leder av Palestinakomiteen, i Ny Tid 10. oktober.
10. oktober lister Kathrine Jensen, leder i Palestinakomiteen, opp en del sitater fra israelere, utsagn som hun betegner som «vanvittige». Det er mye som blir vanvittig når nye og gamle uttalelser blir tatt fullstendig ut fra sin (ofte religiøse) sammenheng, eller når det kommer i en krisesituasjon fra løse kanoner uten politisk innflytelse. Rasistiske kommentarer og oppfordring til vold må uansett fordømmes. Jeg skulle ønske Palestinakomiteen ville fordømme når tilsvarende utsagn kommer fra Fatah-ledere og i offisielle palestinske medier.
Jensen ser ut til å mene at israelsk retorikk mot araberne og palestinere kan forklare at 95 prosent av israelerne støttet krigen i sommer. Mer enn 20 prosent av Israels befolkning er selv arabere. Det er lite trolig at langt over halvparten av disse støttet Israels forsvarsoperasjoner fordi jødiske ekstremister har drevet oppvigleri mot arabere. Det er nok mer trolig at det var reell frykt for rakettangrepene og angrepstunnelene til de islamistiske terrorgruppene Hamas og Islamsk Jihad som fikk dem til å støtte den israelske regjeringen.
De arabiske statsborgerne i Israel ser hva som skjer med religiøse og etniske minoriteter i Israels naboland. De som blir drevet på flukt er ofte de mest heldige, andre blir holdt som sex-slaver av Islamsk Stat eller drept i hundrevis hver uke i land som Syria og Irak. Antallet kristne på Gaza-stripen har falt dramatisk etter at Hamas tok makten i området i et blodig kupp i 2007. Den gang så de hvordan Hamas kastet Fatah-menn ned fra høyhus. I sommer så araberne i Israel hvordan Hamas gang på gang brøt våpenhviler, og insisterte på å fortsette en krig som ble en dyp tragedie for det palestinske sivilsamfunnet.
Hver gang de tenker på hva som skjer i nabolaget, blir araberne i Israel mer takknemlig for at de kan bo i et fritt demokrati med levestandard på nivå med Danmark og Finland. Det er langt fra fullkomment for araberne i Israel. Men hva skjer når det kommer forslag om å utvide grensene til et framtidig Palestina, slik at arabiske byer som i dag ligger i Israel, men opp mot grensen til Vestbredden, overføres fra Israel til Palestina? Da kommer det kraftige protester! 20 års med palestinsk selvstyremyndigheter framstår så mislykket at de foretrekker en minoritetstilværelse i Israel.
Hovedproblemet i konflikten mellom Israel og naboene, er at naboene, og frem for alt palestinerne, ikke har akseptert at Israel skal forbli en stat med jødisk flertall. De krever at Israel skal åpne grenser for millioner av palestinere, slik at jødene mister sin eneste stat i verden. Samtidig understreker de at Palestina skal være arabisk og muslimsk, arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 57.
Jødene i Israel ser dette hykleriet. Derfor er det bred enighet om å avvise palestinernes krav om såkalt «rett til å vende tilbake». Den dagen Israel ikke har mulighet til å forsvare sine grenser, eller at jødene skulle komme i mindretall, vil det ikke være retorikk som er det største problemet.
Den dagen Israels naboer aksepterer at en stat med jødisk flertall skal bestå, står flertallet av jødene i Israel klare til å gjøre de smertefulle territorielle kompromisser som vil avklare grensene for en palestinsk stat.
