Hvorfor havarerte Oslo-prosessen?

En statsviter og stemme på israelsk venstreside forklarer.

Shimon Peres og Yasser Arafat. (Arkivfoto: GPO)
Den tidligere israelske statsministeren og presidenten Shimon Peres og tidligere PLO-leder Yasser Arafat. (Arkivfoto: GPO)
 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

Shlomo Avineri er en israelsk statsviter og pensjonert professor ved Hebrew University i Jerusalem. Han tilhører venstresiden i israelsk politikk og skriver for Ha’aretz.

2. oktober stilte Avineri spørsmål om hva som fikk Oslo-prosessen til å havarere. Han svarer med en lang liste som vi gjengir i sin helhet:

“Det er mer enn én årsak til at man ikke har lykkes med å få en slutt på konflikten mellom Israel og palestinerne: gjensidig mistillit mellom de to befolkningene, internt press fra dem på begge sider som nekter å avslutte konflikten, Yasser Arafats gjentatte bedrag, drapet på statsminister Yitzhak Rabin, valgseirene til Likud i israelske valg, palestinsk terror, fortsatt israelsk bosetningsaktivitet i territoriene, den blodige splittelsen mellom Fatah og Hamas, amerikanske presidenter som gjorde for lite (George W. Bush) og for mye og på feil måte (Barack Obama), den politiske svakheten til Mahmoud Abbas, regjeringer ledet av Netanyahu som gjorde alt for å undergrave effektive forhandlinger.”

Men statsviteren fortsetter: “Alt dette er sant, og enhver velger og vraker det som passer med egne syn og interesser – men bak alt dette ligger en fundamental forskjell i hvilken terminologi hver side bruker om konflikten. Dette er en forskjell mange har lett for å overse.”

 

Det grunnleggende problem

De fleste israelerne ser på konflikten som en konflikt mellom to nasjonale bevegelser – den jødiske nasjonalbevegelsen – zionismen – og den palestinske nasjonalbevegelsen som del av den større arabiske nasjonalbevegelsen. Den interne logikken i et slikt syn leder i prinsippet mot tostatsløsningen. Den israelske høyresiden foretrakk lenge å avvise et slikt virkelighetsbilde, men det er nå akseptert av Netanyahu og er den offisielle politikken til regjeringen, skriver Avineri.

Men hva med palestinsk side? Deres syn er totalt annerledes.

– Ifølge det palestinske synet er ikke dette en konflikt mellom to nasjonalbevegelser, men en konflikt mellom én nasjonalbevegelse (den palestinske) og en kolonialistisk og imperialistisk enhet (Israel). Ifølge dette synet, vil Israel ende som alle kolonialistiske fenomen – den vil gå til grunne og forsvinne. I tillegg ser ikke palestinerne på jødene som et folk, men som religionstilhengere. Derfor har jødene heller ikke i palestinernes øyne rett på nasjonal selvbestemmelse, påpeker Avineri.

Dette er grunnen til at Israel ikke finnes i palestinske skolebøker. Dette er grunnen til at palestinerne krever rett til å vende tilbake for alle 1948-flyktningenes etterkommere. Dette er også grunnen til at palestinerne nekter å akseptere Israel som en jødisk nasjonalstat.

– Til syvende og sist ser palestinerne på Israel som en illegitim enhet, som før eller senere er forutbestemt til å forsvinne, skriver Avineri.

 

Avviser Israels rett til å eksistere

Palestinerne kan snakke om en tostatsløsning, men aldri om to stater for to folk. De politiske målene som palestinsk lederskap kjemper for er to stater som begge skal være palestinske, begge arabiske og muslimske.

– Dette er også forklaringen på hvorfor det ikke er noen blant palestinerne som angrer på at de avviste FNs delingsplan i 1947, fortsetter Avineri. Ikke en eneste palestinsk leder eller tenker har åpent innrømmet at avvisningen av delingsplanen og vedtaket om å gå til krig var politisk eller moralsk galt. Med en aksept for delingsplanen ville en palestinsk-arabisk stat blitt etablert i mai 1948 og det ville ikke ha vært noen flyktninger eller Nakba. Men ingen palestinsk intellektuell eller politiker har våget å innrømme dette, skriver statsviteren.

På 1990-tallet var det mange israelere, særlig på venstresiden, som trodde konflikten handlet om landområder. Hvis bare Israel trekker seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949-1967, vil det bli fred. Slik tenker fortsatt mange i Norge.

– Palestinernes oppførsel under Arafat i Camp David 2000, og i forhandlinger mellom Abbas og tidligere statsminister Ehud Olmert, viser at konflikten stikker mye dypere, skriver Avineri.

– Den moderate befolkningen i Israel, som anerkjenner palestinernes rett til selvbestemmelse, avviser jødisk bosetning i territoriene og støtter tostatsløsningen – synes det er vanskelig å ta innover seg at palestinerne grunnleggende sett ikke aksepterer Israels rett til å eksistere. Men det er ingen vei utenom denne ukomfortable sannheten, skriver Avineri.

Forrige artikkel“Hvordan kan vi hjelpe?”
Neste artikkelEr det noe Israel kan gjøre når palestinerne avviser to stater for to folk?
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -