Hva bør Israel gjøre når fred med palestinerne viser seg å være umulig?

Akademikeren Dan Schueftan argumenterer for en større israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden.
Mahmoud Abbas og Benjamin Netanyahu i 2010. (Foto: GPO)
Mahmoud Abbas og Benjamin Netanyahu i 2010. Det er lenge siden det har vært forhandlinger mellom partene. (Foto: GPO)
ISRAEL ER UNDER ANGREP!

Dan Schueftan, direktør for Senter for nasjonale sikkerhetsstudier ved Universitetet i Haifa, mener fred med palestinernes nasjonale bevegelse er en «fantasi». Likevel har han forslag til en plan som kan vende Israel bort fra å bruke store nasjonale ressurser på konflikten med araberne. «Dette vil gi den jødiske staten tilbake den konstruktive kursen som var årsaken til zionismens første suksess,» skriver han.

 

Hvorfor fred ikke er mulig

I en artikkel i Tablet Magazine 8. august forklarer Schueftan først hvorfor fred ikke er mulig. Han bruker de samme poengene som det i stor grad er konsensus om i Israel, og som MIFF derfor har påpekt i en lang rekke artikler.

Palestinske myndigheter avviser «absolutt og kategorisk» at Israel kan forbli en jødisk stat, og har støtte for dette blant et klart flertall i befolkningen. Palestinerne kjemper for en politikk, og får støtte for det hos sterke krefter i Norge, der verdens eneste jødiske stat forsvinner. Palestinernes venner i Norge klarer ikke å komme med et eneste navn på en palestinsk leder som anerkjenner Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

Palestinske ledere har ikke bare konsistent avvist en stat (spesielt i 1947, 2001 og 2008), påpeker Schueftan, men de korrupte lederne presset til slutt statsbyggeren Salam Fayyad ut av bildet.

«For nesten en firedel av et århundre hvor de har kontrollert det meste av sin befolkning – og med gaver, velvilje og hjelp av en skala som aldri før er vist mot en liten nasjon – har den palestinske eliten produsert lite bortsett fra unnskyldninger og en diskurs om den evige offerrollen. De har aldri tatt ansvar for konsekvensene av sine uriktige valg og de har ikke vist noen vilje til å ta ansvar for sin fremtid i en uavhengig stat,» skriver Schueftan.

Akademikeren mener den palestinske eliten ser seg selv best tjent med at den israelske okkupasjonen av Vestbredden fortsetter.

«Basert på erfaringene etter at det palestinske folket vokste fram for nesten hundre år siden, vil staten Palestina, dersom den blir født, bli en feilslått, voldelig, korrupt stat, til og med mindre i stand til å møte utfordringene i det 21. århundre enn andre arabiske land i regionen. Så lenge de er under okkupasjon, vil palestinerne ha størst oppmerksomhet i verden, milliarder av dollar å leve på og tilrane seg bestikkelser fra, de beste unnskyldninger for ikke å investere i framtiden og hærskarer av naive tilhengere i vestlige demokratier som hjelper dem med å delegitimere Israel. Alt dette vil de miste dersom jøden ikke lenger kan få skylden,» skriver Schueftan.

Nesten halvparten av palestinerne blir styrt av «det barbariske Hamas-regimet på Gaza-stripen». Terroren fortsetter. Men det største hinderet for fred er at lederne for de palestinske selvstyremyndighetene ikke vil avslutte konflikten, de vil ikke etablere sin egen stat og bære ansvaret som en statsdannelse innebærer.

 

Så hva er alternativet?

Schueftan påpeker at en fredsavtale med palestinerne sannsynligvis ville være den beste måten for Israel å frigjøre seg fra å kontrollere millioner av palestinere. Samtidig understreker han at en fredsavtale ikke er det endelige målet til zionistbevegelsen, men det kan være et instrument for å bevare og sikre Israels identitet som en jødisk og demokratisk stat i nye generasjoner.

Så hvilke alternativer finnes når palestinerne sier nei? For å sikre en stat som er både jødisk og demokratisk må Israel trekke seg ut fra store deler av Vestbredden, argumenterer han.

«Å forlate oldtidens vugge til det jødiske folk i Judea og Samaria trenger ikke å være historisk rettferdig med tanke på jødisk historie, men det er essensielt for jødisk framtid. Sikkerhetstiltak, inkludert en midlertidig militær tilstedeværelse, kan være nødvendig for en lengre periode for å hindre palestinsk terror og en påfølgende re-okkupasjon. Men prosjektet med storstilt bosetning i et forsøk på å innlemme dette kjernelandet i staten Israel må stanse,» mener Schueftan.

For israelere flest er det ikke en hovedsak å befolke Vestbredden med jøder, mener Schueftan. Han ser heller ikke at de er så veldig opptatt av at palestinerne skal få sin egen stat og troen på at en tilbaketrekning vil skape fred er nær sagt helt borte. Mainstream israelere «ønsker ganske enkelt et stort jødisk flertall og ønsker ikke å innlemme flere millioner arabere i sin stat, noe som vil gjøre den to-nasjonal og til slutt arabisk.»

 

Hvordan kan det gjennomføres i praksis?

Schueftan etterlyser en politisk leder i Israel som kan gi en stemme til den store gruppen israelere som han her beskriver. «Siden Ariel Sharon har israelsk sentrum ikke hatt noe troverdig politisk lederskap som representerer deres egen sunne kombinasjon av dyp mistillit til palestinerne med en vilje til å gjøre store innrømmelser av landområder og ta stor sikkerhetsrisiko.»

Dersom en politisk leder klarer å samle sentrum og den moderate høyresiden om sin plan, kan han eller hun lykkes med å overbevise israelere flest om en større tilbaketrekning over en periode på flere år, mener Schueftan. I alt kan det være snakk om å flytte opp mot 100.000 bosettere fra Vestbredden inn i Israel, til Golan eller de bosetningsblokkene som Israel vil beholde.

For å vinne støtte for planen, må befolkningen forsikres om at IDF beholder sikkerhetskontrollen så lenge Israel ser det nødvendig. Støtten til tilbaketrekningen vil også øke dersom den kombineres med at Israel styrker kontrollen over bosetningsblokkene, de 6-8 prosent hvor 80 prosent av bosetterne på Vestbredden bor.

Israel trenger også å ha USA i ryggen. Schueftan mener Washington kan gi sin støtte dersom Israel viser virkelig vilje til å avvikle okkupasjonen og flytte bosettere ut av kjerneområdene på Vestbredden. Til gjengjeld må Israel få forståelse for at  sikkerhetsbarrieren også skal omslutte de store bosetningene og få amerikansk hjelp til å svekke fiendtlig motstand fra Europa og internasjonale organisasjoner.

Schueftan foreslår en gradvis avvikling av bosetninger og en gradvis endring av større landområder fra Område C (under full israelsk kontroll) til Område B (hvor Israel bare har sikkerhetskontroll). Noen områder kan også gå fra B til A (full palestinsk kontroll). Målet hans er å «skape stadig større sammenhengende områder av Vestbredden hvor palestinerne fritt kan gjøre alt som ikke skader Israel etter Israels egen bedømmelse». Når tiden er inne kan Israel også frigjøre seg selv fra å kontrollere de fleste arabiske bydelene i Jerusalem, og dermed fra ansvaret for flere hundretusen palestinere som bor der.

 

Hva så?

Schueftan tror ikke en stor tilbaketrekning av bosetninger vil skape «fred i Midtøsten». Palestinerne på Gaza var ikke imponert over at Israel trakk 9000 bosettere ut i 2005, og palestinerne på Vestbredden vil ikke være imponert selv om Israel trekker ut ti ganger så mange der. Både Fatah og Hamas kjemper for en «historisk rettferdighet» hvor den jødiske staten blir borte. For arabiske land vil ikke ensidige israelske tiltak føre til noen radikal endring.

Israel vil heller ikke få fred fra sine kritikere i Europa og Amerika. Schueftan mener særlig venstreorienterte kritikere av Israel i Vesten har gjort støtten til de palestinske «ofrene» til en trosbekjennelse, hevet over analytisk, politisk eller moralsk kritikk. «Overlappingen med utbredte antisemittiske holdninger, spesielt i Europa, bare bidrar til å styrke denne trenden.»

Så hvorfor gjøre det? Hvis en tilbaketrekning av bosettere ikke er noen løsning, ikke får slutt på terroren, ikke skaper fred, ikke gir legitimitet i regionen eller i verden – hvorfor gjøre det?

«Den [jødiske] nasjonalbevegelsen handler om å sikre fremtiden til det jødiske folk gjennom nasjonsbygging i deres historiske hjemland. Å bekjempe radikale arabere og andre fiender kan være en nødvendig betingelse for nasjonal overlevelse, men å dominere dem og påta seg ansvar for dem i over et halvt århundre er det ikke. Det er heller ikke [en nødvendig betingelse] å vente på palestinerne i det uendelige for at de skal akseptere å leve side om side med en jødisk stat, eller til de oppgir hyllest og finansering av terror.»

Mainstream israelere ønsker ikke å sløse sine nasjonale ressurser på palestinerne eller å innlemme dem i staten, påpeker Schueftan.  De har gitt opp å få fred med dem og de forstår at skal de vente på en «land for fred»-avtale, vil de bli låst for alltid med millioner av palestinere som lever under deres kontroll.

Schueftan tar til orde for en ensidig tilbaketrekning på Vestbredden. Etter at Israel gjorde tilsvarende på Gaza-stripen i 2005, har resultatet blitt raketter og terrorangrep. Men ingen ønsker å dra tilbake og bli tynget av Gazas voldsavhengige innbyggere, påpeker han.

Israel må betale en høy pris dersom de forlater store deler av Judea og Samaria, både i form av sikkerhet og historisk tilknytning. Men fordelen med å bli kvitt ansvaret for palestinerne er dramatisk mye høyere, mener Schueftan.

 

Mer å lese

Schueftans artikkel er en del av en pågående debatt i Israel. I februar gjenga MIFF synspunktene til tidligere Knesset-medlem Einat Wilf, som i stor grad argumenterer langs de samme linjer som Schueftan. Vi gjenga også motargumentene til akademikeren Martin Sherman. – Hvordan kan noen tro at palestinerne vil gjøre kompromiss dersom Israel allerede har stanset bygging i bosetninger og oppgitt krav på Vestbredden? innvender han.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise