Kåre Willoch i Trondheim

13. februar 2008 holdt tidligere statsminister Kåre Willoch et foredrag om Midtøsten-konflikten i Studentersamfundet i Trondheim. Der avsluttet han slik: “Og så vil jeg gjerne si at jeg setter pris på spørsmål, men jeg setter enda mer pris på protester. Det synes jeg er morsomt. Det lærer jeg så mye av.”

 
Israel er 71 år! Gi din støtte til jubilanten og ta avstand fra de som vil boikotte, ødelegge og utslette! Det er MIFFs medlemmer som gir deg gratis og annonsefrie oppdateringer på miff.no. Bli med på laget!
Klikk her  for å bli medlem av MIFF for kun fra kr. 4,- per uke


13. februar 2008 holdt tidligere statsminister Kåre Willoch et foredrag om Midtøsten-konflikten i Studentersamfundet i Trondheim. Der avsluttet han slik: “Og så vil jeg gjerne si at jeg setter pris på spørsmål, men jeg setter enda mer pris på protester. Det synes jeg er morsomt. Det lærer jeg så mye av.”

Etter møtet i Skien for nesten et år siden fikk Willoch en del korrekser tilsendt skriftlig. Alvorlige fordreininger, faktafeil og anakronismer ble påpekt. I vår fulle gjengivelse av Willochs foredrag [under] kan man selv undersøke hvor mye Willoch har lært av protestene.

Da det ble åpnet på spørsmål fra salen kom det en protest mot Willoch, men det er uklart hvor mye han moret seg over den. Willoch svarte i hvert fall ikke på om han noen gang har kritisert arabernes krig og vold mot Israel, eller om han har noe positivt å si om Israel.

Willoch gav heller sin mening om MIFF.

– Det er “nettopp den type venner som Israel må be om å få slippe, for de unnskylder jo alle de folkerettsbrudd de begår, og bidrar da til det hatet som kan bli en katastrofe hvis man ikke rydder opp i tide”, sa Willoch.

Willochs foredrag
Her følger full gjengivelse av Kåre Willochs foredrag i Trondheim 13. februar 2008 [lenkene og kommentarene på grå bakgrunn er lagt inn av MIFF]:

- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -

Jeg skal tale om en konflikt, hvis globale betydning knapt kan overvurderes. Det er en konflikt som blir fulgt med et engasjement i hele den arabiske verden og jeg tror i det meste av den muslimske verden, store deler av den øvrige verden, mest utenfor den vestlige verden. Det er alvorlig for den øvrige dels syn på vår verden.

Bakgrunnen for den, opprinnelsen til at denne konflikt mellom israelere og palestinere oppstod, er jo antisemittismen. Jeg må få minne om at den gjennom hele historien, fra lenge før Muhammed til forrige århundreskifte omtrent, nesten utelukkende er et europeisk og et kristent fenomen. Den hadde sin opprinnelse blant annet i noen ord i ett av evangeliene da Pontius Pilatus prøvet å få Kristus frikjent, så ropte massen: “Nei, nei, la hans blod komme over oss og våre barn!” Og det fant kirkefedrene ut at det var fine greier å bruke i kampen mot jødene gjennom århundreder.

Dette har Anne Frank-stiftelsen skrevet om. De gjengir at gjennom mange århundreder utgjorde jødene i likhet med de kristne en stort sett tolerert minoritet i de muslimske landene. De måtte betale en spesiell skatt, og de var underlagt forskrifter når det gjaldt klesdrakt, men nøt større religiøs og økonomisk frihet enn de gjorde i den kristne verden. Jeg må også få minne om, fordi nokså mange med historisk interesse, at fra Ferdinand og Isabella, som ble regnet som svært kristelige fyrster erobret de siste rester av det fremragende muslimske riket i Spanien, så utviste de alle jøder. Dette fikk sultanen av datidens mektigste muslimske rike i Tyrkia høre om, og hans reaksjon var ganske typisk, for han sa: “Hva er dette? For det første er det umoralsk, for det andre er det jo dumt. La dem komme hit.” Og så reiste jødene i massevis til Istanbul, hvor de bidro overmåte til styrkelse av det tyrkiske rikets økonomi.

Kommentar: Willoch fortsetter å tone nedsystematisk undertrykkelse av jøder i arabiske områder og jødehatet i Islam.

Men hvis noen skulle tro at dette var noe særskilt katolsk, så tar de dessverre feil, for Martin Luther var jo enda mer imot – jeg skal ikke engang lese høyt hva han har skrevet og sagt om jøder, dessuten har jeg det ikke med, men det har gjort et sterkt inntrykk på meg. Helst skulle de brennes og utvises.

Antisemittismen i Europa gikk i bølger, slik at på slutten av attenhundretallet så kom da kravet om at det ikke var noen annen redning for jødefolket enn å få seg egen stat. Det var slett ikke sikkert i utgangspunktet hvor man ville ha den, men det ble jo raskt til at man ville ha jødefolkets stat etablert i Palestina. Det var Theodor Herzl som stod bak denne ideen, som fenget meget, selv om en del fremtredende jøder var imot til å begynne med. Så begynte innvandringen til Palestina.

Kommentar: Willoch fortier den sterke religiøse lengselen som jødene hadde hatt til Israel gjennom 2.000 år.
Konflikten skyldes altså jødisk innvandring, som igjen skyldes antisemittismen i Europa, begynt og og vedlikeholdt av de kristne; årsaken til konflikten ligger altså hos kristne og (innvandrede) jøder. Men dermed står det uforklart hvorfor arabere angrep Petah Tiqvah, grunnlagt i 1878 av jøder fra Jerusalem.
Siden konflikten er lokalisert til Palestina, mellom jøder og muslimer, er det også et poeng å få fram islams/ Koranens holdning til jøder. Hamas påberoper seg jo nettopp Koranen og kan sees på som en etterfølger til muftien av Jerusalem, som oppfordret til opptøyer mot jødene, og som sympatiserte med Hitler.

Av de utallige myter som man har prøvet å konstruere for å forklare hvor klokt dette var, er da Mark Twains ord om at dette området var jo folketomt, – visste ikke at han var noen stor sosiolog eller geograf. Det er helt feil. Det var sterkere befolket enn Norge i hvert fall, det var 690.000 innbyggere ved utbruddet av første verdenskrig, og av dem var et overveldende flertall, langt over 90 prosent, arabere.

Kommentar: Hvem er denne “man” som har konstruert utallige myter? Det virker som om Willoch har konstruert en myte om noen tomsinger av (pro-)sionister han kan argumentere mot. Journalisten Mark Twain ble neppe brukt som argument av jødiske immigranter, men han er en av flere reisende som beskrev store områder som øde i det 19. århundre. Mark Twains skildring kom på trykk i 1869. Benny Morris, som Willoch ellers bruker flittig når det passer ham, påpeker at det bodde kun 457.000 mennesker i hele Palestina i 1881. I dag er befolkningen i dette området på over 10 millioner mennesker. Det betyr at folketallet den gangen var på ca. 5 % av dagens befolkning. Det betyr at landet vel ikke var så tomt, men det var ikke særlig fullt heller! Les mer.

Så fikk da de vestallierte under første verdenskrig behov for en mer organisert støtte fra jødefolket, og det endte med at utenriksminister Balfour i Storbritannia skrev brev til lord Rothschild, som dere sikkert har hørt om, hvor han lovet jødefolket et nasjonalt hjem i Palestina. Jeg har sett noen mene at det skapte et folkerettslig grunnlag for Israel, det er selvfølgelig ikke riktig. Selv da var det ikke slik at man stiftet folkerett ved brev fra den britiske utenriksminister til formannen i en organisasjon. Men det er verdt å merke seg for at man skal skjønne andre folkeslags reaksjoner på dette, at samtidig med at de skrev brev til lord Rothschild om et nasjonalt hjem, så kom jo de alliertes krigsmål som var folkenes selvbestemmelsesrett. På den tiden mente man nok at folkene det var de hvite, men det passet å på det bruke det også på arabere for man trengte arabernes støtte til krigen mot Tyrkia, som var Tysklands allierte. Så man lot dem forstå at folkenes selvbestemmelsesrett skulle også gjelde i de arabiske deler av det tyrkiske imperium, og så fikk man den arabiske støtte, og så vant de allierte krigen. Så ventet araberne på sin selvbestemmelsesrett, men det var jo slett ikke meningen – det var ikke meningen at man skulle oppfylle løftene. Det er en del av grunnlaget for den mistillit som kan være ganske utbredt i andre verdensdeler.

Kommentar: Willoch skaper myten om at Balfour-erklæringen bare var et nærmest privat brev til en organisasjon – men i virkeligheten var erklæringen et uttrykk for en politikk som regjeringen hadde vedtatt å gå inn for, og som ble godkjent av Folkeforbundet og nedfelt i mandatet for Palestina.
Ideen om folkenes selvbestemmelsesrett stammer fra USAs president Wilson i 1918, og ble lagt til grunn etter krigen (San Remo, 1920) da det ottomanske riket ble stykket opp i mandatområder, som etter hvert fikk selvstendighet: Transjordan (emirat 1922 og helt selvstendig 1946, Libanon republikk 1926 og helt selvstendig 1941, Syria selvst. republikk 1941, Irak kongedømme 1921 og selvstendig republikk 1932. Men den jødiske staten fikk selvstendighet til sist, i 1948. Tanken om selvbestemmelse ble oppfylt når det gjaldt araberne, men ikke så raskt som de ønsket. De som ble utelukket, var kurderne, som ikke er arabere.

Da britene i stedet for selvbestemmelsesrett for de 92 prosent som ønsket det, overtok mandatet der nede, så var den jødiske befolkningen åtte prosent: Jeg skal ikke gå mer gjennom denne tiden, men det var svært beveget, massevis av dødsofre i kampen mellom arabere, israelere og briter.

Kommentar: Det må påpekes at det opprinnelige Palestina-mandatet også omfattet Transjordan, som utgjorde ¾ og ble skilt ut som rent arabisk Palestina, emiratet Transjordan.
Willoch bruker flere steder den logikken at jødene var i mindretall i Palestina, og at omverdenen ikke hadde noen rett til å la jøder innvandre der mot flertallets vilje. Det har vi kommentert i artikkelen Mot flertallets vilje.

Etter annen verdenskrig kom så et voldsomt press fra overlevende jøder i Europa for å komme til Palestina. For oss som husker litt av denne tiden, så må jeg si det var svært naturlig. De følte jo med rette at ikke bare tyskerne, men at hele det europeiske kontinent var skremmende negative overfor dem, eller la meg si det meste av det europeiske kontinent. Også i Norge fantes denne skumle, negative fornemmelse – totalt grunnløs.

Det er skrevet bøker om dette. Jeg kan anbefale for dem som vil sette seg inn i den tankegang som lå bak dette kravet om å få reise til Palestina- Jeg minner om romanen Exodus av den jødiske forfatter Leon Uris. Tittelen på hans to bind er også ganske betegnende for de følelser som lå bak. Den ene heter Landet er mitt. Merk dere det at det var altså en talsmann for de som da var en forsvinnende minoritet av befolkningen som skrev Landet er mitt, men de som bodde der før, var ikke enig i det.

Kommentar: Hva slags følelse har Willoch overfor for de overlevende jøder som dro til Palestina? Han sier først at hele Europa var skremmende negative – og slik tar han avstand fra antisemittisme og viser et øyeblikk empati med nykommerne til Palestina.
Men så slår han raskt over til å bli negativ og tillegger de holocaust-overlevende et vikarierende motiv for å dra. Og som bevis på denne holdningen bruker han ikke utsagn fra en Palestina-immigrant, men tittelen på en del av en roman – skrevet av en amerikansk jøde som ikke emigrerte! Dermed fremstår Willoch som en av dem i Norge med skummel, skremmende negativ holdning til de jødiske immigrantene!

Det arabiske flertallet i Palestina hadde da røtter helt tilbake til oldtiden, og de mente altså at landet ikke var jødisk. Det var uenighet, for å si det forsiktig. Britene prøvet da å begrense innvandringen, og klarte jo ikke det, og så kom det til massevis av kamper. Og det er helt riktig det, israelerne var totalt overlegne militært sett overfor de arabere som bodde der fra før.

Benny Morris kommenterer: – Det hadde vært massakrer i Palestina før FNs delingsvedtak 29. november 1947, men kunjøder massakrert av arabere – slik som for eksempel Hebron-massakren, hvor en arabisk mob drepte 66 ultraortodokse jøder i 1929.Jøder gjennomførte ingen massakrer på arabere før 1948. Dette er ganske enkelt en løgn, hvis det er det Willoch sier, skriver professor Benny Morris.

Jeg er for øvrig litt forbauset over hvorledes de kristne i vesten er fulle av nesegrus beundring overfor militær overlegenhet. Jeg ser ikke noen indre sammenheng mellom denne angivelige humanistiske holdning og beundringen for de militære.

Så kom da FNs delingsvedtak av 1947. Jeg har sett dette påberopt som en nøyere moralskbegrunnelse for delingen av Palestina. Jeg skal ikke ta standpunkt til klokskapen i det, men bare nevne at på den tid var FN seierherrenes organisasjon. Det var noen ganske få utviklingsland med der, og den som leser hva som foregikk, vil ha lagt merke til at noen av disse utviklingslandene fikk grei beskjed om at hvis de ikke stemte for det amerikanske standpunkt, så ville det bli dårlig med u-hjelp. Og etter som dette lå ganske langt borte, så måtte de jo støtte flertallet, så man opprettet Israel på grunn som i betydelig grad araberne hadde regnet som sitt.

Araberne prøvet jo først å få en folkerettslig uttalelse, om det var noe rettslig grunnlag for et sånt vedtak. Det ble det da ikke noe av, derfor følte de ikke noen moralsk forpliktelse til å bøye seg for dette vedtaket. Det gikk da ut på at 68 prosent av folket skulle beholde 45 prosent av arealet, mens 32 prosent skulle få det meste. Araberne syntes ikke det var rimelig, men det viktigste for den videre historiske utvikling, var at det ikke var den staten FN vedtok, som ble opprettet.

Kommentar: Willoch har ingen problemer med at araberne ikke føler noen moralsk forpliktelse til å bøye seg for FN-vedtak, men blir veldig indignert når Israel inntar samme holdning. Se mer om FNs delingsvedtak av 1947 og Israels opprettelse.
Det var altså ¼ av det opprinnelige Mandat-Palestina som FN foreslo delt i en jødisk og (enda) en arabisk stat. Willoch utelater prinsippet for delingsplanen: Jødisk stat der jødene var i flertall; arabisk stat der araberne var i flertall. Nærmere halvparten av det jødiske omådet bestod av ørken – Negev.

For det første så må man merke seg det vedtak som FN faktisk fattet, og som går ut på at begge stater måtte garantere for alle personer like og ikke-diskriminerende rettigheter i sivile, politiske, økonomiske og religiøse saker, og beskyttelse av menneskerettigheter og fundamentale friheter, frihet for sprog, tale og publisering, utdannelse og forsamlings- og foreningsdannelse. Denne delen av vedtaket gjør det jo klart at det FN gikk med på å opprette, var noe annet enn den staten som rent faktisk ble opprettet, som ikke respekterte alles rettigheter, slik som FN hadde forlangt.

Kommentar: At delingsplanen gikk i vasken, skyldes jo at de arabiske statene ikke ville godkjenne den, men angrep den jødiske staten. Da blir det mildtest talt en original form for historieskrivning når Willoch hopper over krigen og legger all skyld på Israel og unnlater å nevne jordansk og egyptisk styre. Dessuten, de rettighetene som Willoch nevner, har araberne i Israel.

Jeg kan ikke bruke så meget tid som den videre historien fortjener. Jeg skal belyse den ved å ta fatt i noen av de mytene som er skapt om den videre utvikling. Den myteproduksjonen man her står overfor er meget imponerende. Jeg nevner som eksempel en artikkel jeg leste av daværende formann i Det Mosaiske Trossamfund, Rolf Kischner. Det er mange som har sagt akkurat dette. “Da Israel ble proklamert, angrep de arabiske nabolandene. Storbritannia trakk seg ut 14. mai, og Israel ble opprettet med folkerettslig grunnlag i FN-vedtaket. Så angrep araberstatene det området Israel hadde fått.”

Ja, det har vel de fleste trodd, men det stemmer jo slett ikke med virkeligheten. Denne krigen var begynt i god tid før vedtaket om opprettelse av Israel, med at jødiske kampgrupper gikk til massakre mot palestinerne og jaget dem ut av meget mer enn det som skulle bli Israel, og vel og merke et Israel som var forutsatt ikke skulle jage ut noen som helst, men utdrivningen omfattet langt mer land enn det som FN hadde tenkt seg som Israel.

Benny Morris kommenterer: Helt fra starten av krigen la de jødiske styrkene stor vekt på å ikke drepe kvinner og barn. Slik var den operative ordren for Haganah [det som bleden israelske hæren], og den ble vanligvis adlydt.
Det var faktisk veldig få kvinner og barn som ble drept i 1948. (Palestina-araberne, på den andre side, tok aldri slike hensyn. De drepte jøder, sivile og soldater, hvor de fikk sjansen. De arabiske hærene [fra nabolandene] var vanligvis mer skjønnsomme – de drepte sjelden jødiske krigsfanger og nesten aldri sivile med overlegg.)
Morris har flere korrigeringer og nyanseringer til Willochs historieframstilling.
Når kampene i Deir Yassin fikk så stor betydning, var de først og fremst fordi arabisk propaganda utnyttet den, særlig ved å fortelle om angivelige voldtekter (som ikke skjedde i virkeligheten). Og ellers innrømmer palestinske kilder nå at tapstallene har vært overdrevet.

Den mest virkningsfulle av disse massakrene fant sted i Deir Yassin under ledelse av Mechem Begin. Jeg sier litt om Menachem Begin, for han er altså en av de store krigsforbryterne, som deretter ble belønnet med Nobels fredspris. Det sier litt om den norske innsikt i historie eller rettere sagt fortrengning av opplysninger. Ja, det jeg nu sier, er det mange som har benektet med stor iherdighet, men nå kommer jo jødiske fremragende israelske historikere og graver i arkivene og finner at det var jo sånn som araberne sa. Det stemmer jo det de sa. Det andre var myter, det var juks.

Jeg må plage dere bitte litte grann med noe som jeg har hentet fra Benny Morris, som har bygget på at han har gått i arkivene og funnet. “9. april 1948” – og det var altså femogtredve dager før Israel ble opprettet – “gikk 80 Irgun og 40 Stern, under deler av slaget støttet av Haganahs maskinskytter. To skvadroner pansrede kjøretøyer fra Palmach til angrep på og inntok Deir Yassin, som hadde sluttet en avtale med sine jødiske naboer om å avstå fra krigshandlinger. Angriperne gikk fra hus til hus, kastet granater inn i dem, kastet flammer inn i husene, de sprengte flere hus i luften. Angriperne skjøt ned enkeltmennesker og familier da de flyktet fra sine hjem. De samlet åpenbart også opp landsbybeboere, som inkluderte militsmenn og ubevæpnede sivile av begge kjønn og myrdet dem og henrettet fanger i en dump like ved.” Dette er altså en rapport på papir. 12. april, da rapporterte sjefen for Haganahs etterretningstjeneste i Jerusalem, Yitzak Levi: “Hele familier, kvinner, barn, gamle folk ble drept, noen av fangene, som var flyttet til et oppsamlingspunkt for fanger, blant dem kvinner og barn, ble myrdet av sine fangevoktere.” Haganahs etterretningstjeneste på stedet, Mordechai Pikol, rapporterte 10. april, altså lenge før opprettelsen av staten: “Om ettermiddagen den 9. april 1948 ble ordren forandret til å drepe alle fanger.” Ja, så kommer det en del videre som er så ille at jeg ikke har tenkt å lese det høyt. Dere kan jo tenke hva det omfatter.

Og så skriver Benny Morris i en kommentar til denne massakren, som slett ikke var enestående: Det økte presset mot de arabiske statenes ledere for å hjelpe de angrepne palestinerne og styrket deres hensikt å invadere Palestina. Den viktigste umiddelbare virkning av denne og andre massakre var panisk flukt fra Palestinas landsbyer, og Stern har selv erklært, altså den jødiske organisasjonen: “Alle vet at det var Deir Yassin som slo redsel inn i hjertene på de arabiske masser og forårsaket masseflukten.” Denne var, som sagt, ikke enestående, det var flere slike massakrer. Hva var hensikten? Å rydde landet for arabere så de kan få plass til jødefolket som så dette som sin egen stat av forståelige, men ikke akseptable grunner.

Benny Morris kommenterer: Det som skjedde i Deir Yassin var ikke unikt, men det var heller ikke vanlig. Og massakrene var ikke planlagte eller systematiske. De var utført av lokale offiserer og menn, vanligvis i kampens hete eller som et emosjonelt svar fra jødiske tropper på tidligere arabiske herjinger (som i Eliabun og Arab al Mawasi, hvor arabiske tropper tidligere hadde halshugget to jødiske krigsfanger eller døde menn). Det er sant at veldig få av de som gjennomførte disse massakrene ble stilt for retten eller fengslet i Israel. Slik er krig. Morris har flere korrigeringer og nyanseringer til Willochs historieframstilling.

Ja, om dette har jeg da hørt – jeg har levende minner om en israelsk ambassadør som kom til mitt kontor på Stortinget den gangen. Hun forklarte meg at alle disse flyktningene hadde reist frivillig etter oppfordring fra sine ledere gjennom radio, for å rydde plassen slik at de arabiske styrkene kunne rykke usjenert inn. Skal jeg sammendra hva man senere har funnet, så er dette tøv – den er rett og slett bortforklaring av historiens faktiske grusomhet. Benny Morris er av en annen oppfatning. Han mener at Israels første statsminister David Ben Gurion mente at man måtte jage ut 700.000 palestinere for å gjøre den jødiske staten levedyktig.

Nå, dette vil det være uenighet om inntil arkivene gir enda mer, men det er ikke mulig å ha uenighet om de 700.000 som mente de var fordrevet, som var fordrevet, de fikk ikke lov til å vende tilbake igjen. Det var jo klart i strid med folkeretten, og det var klart i strid med vedtaket av den organisasjon som hadde opprettet staten Israel, men riktignok i en annen form.

Så er det da sagt, ja jeg hørte at, ja de kunne jo ikke slippe disse flyktningene tilbake igjen, for de trengte plassen til innvandrerne fra de arabiske land, som ble drevet ut der fra. Det stemmer heller ikke, for hvis vi ser i kronologien i det, så var det først lenge etterpå at disse massakrene mot arabere førte til at forholdene for jøder i arabiske land ble så vanskelige at de utvandret til Palestina. Dette er da årsaken til det enorme flyktningproblemet som har ridd hele regionen som en mare i alle år siden. Så kan dere spørre: Ja, må man ikke bli ferdige med dette da? Man kan ikke holde på med denne fortiden. Det bare understreker at hvis man vil skape fred, så må man ikke bille seg inn at en part glemmer en slik fornedrelse og lidelse som dette. Man må ta hensyn til den, og prøve å gjøre noe med det. Dessuten er jo forholdene at efterkommerne efter disse 700.000 som ble flere efter krigen i 1967, de lever jo der, og noen av dem har nøkkelen til foreldrenes hjem hengende enda. De lever i nød. De vil ikke bli fredelige før man har gjort noe for å rette opp den skaden som er gjort mot dem.

Kommentar: Morris forklarer ganske enkelt hvorfor de palestinske flyktningene ikke kunne vende tilbake til Israel i 1948, og hvorfor de heller ikke kan det i dag.
– Disse flyktningene var del av et samfunn som hadde startet en krig for å ødelegge Israel og utrydde det jødiske samfunnet i Palestina. Å slippe dem tilbake ville være det samme som å slippe inn en femtekolonne som ville truet Israel fra innsiden. Intet fornuftig samfunn ville gjort noe annerledes dersom det ønsket å overleve. Det samme gjelder i dag, skriver Morris

De jødiske flyktningene fra arabiske land:Den grunnleggende situasjonen for jødene i arabiske land, med diskriminering og tidvis forfølgelse, har vart i århundrer. At de trengte et land hvor de er i flertall og styrer sin egen skjebne, var åpenbart for dem som ville se lenge før 1948. Men uansett er situasjonen for disse menneskene – flere enn de araberne som flyktet fra Israel – at de er jaget fra hele det arabiske området og ikke har noe å vende tilbake til der. De har fått plass på et ørlite område. Det er meget rimelig at de får lov til å være i fred og i flertall i det lille området etter å være jaget fra den arabiske verden ellers.Jødene ble fordrevet, både fra de arabiske land, fra Polen og andre steder. 10-12 millioner tyskere ble fordrevet fra Øst-Europa. 400.000 finner ble fordrevet fra Karelen. Mange millioner hinduer og muslimer ble fordrevet, begge veier, da Pakistan ble utskilt fra India i 1947. Det var ikke noe verre for palestinerne å flykte enn for de andre gruppene, og de har ikke større rettigheter enn de andre flyktningene heller. Ingen snakker om noen “rett til å vende tilbake” for noen av disse andre gruppene.

Ja Israel ble altså en annen type stat enn FN hadde vedtatt å opprette. Men her kommer inn noe som er viktig for forståelsen av hele utviklingen. De vestlige land som hadde vedtatt å opprette staten Israel, de gjorde ingenting som helst for å sikre at den nye staten holdt seg til de vilkår som ble stillet, nemlig respekt for alle som bodde der fra før.

Så har man da supplert den myte om opprinnelsen som jeg nu nevnte, de reiste frivillig, med senere myter, som har sittet fast i oss alle, og jeg må innrømme, også i meg og min generasjon. Ja, jeg siterer igjen for bare å nevne et eksempel på den myteproduksjonen. Informasjonsleder, kaller han seg, i Misjonssambandet, Espen Ottosen. Jeg er fristet til å sette en forstavelse for informasjon. Han skriver da, og dette er et eksempel på myten: “Som kjent ble Israel angrepet første gang av sine naboland allerede i 1948. Flere kriger er senere fulgt, alle startet av Israels naboland,” skriver han. Ja men, det er jo feil. Det er notorisk uriktig.

La meg nevne den første Suez-krigen i 1956. Det var den første. Hva skjedde da? Jo, britene og franskmennene ville gjerne angripe Egypt, men de kunne ikke finne på noen unnskyldning. Da møtte Israel opp og sa: Vi kan angripe Egypten, så kan dere komme etter og si at dere måtte angripe for å splitte de stridende parter. Det syntes britene og franskmennene var genialt, så da satte de i gang angrepet på Suez-kanalen. Ulykkeligvis fikk amerikanerne høre om dette, og de sa: Nei, stopp! sa de. Og så måtte de gi opp. Det var på den tid da Amerika ennå var ganske moderat. Så det ble det ikke noe av, men det var ikke Egypt, men Israel som begynte i samråd med britene og franskmennene.

Kommentar: Når arabere og palestinere angriper, forklarer Willoch hvorfor. Når Israel angriper, trenges ingen forklaring. Underforstått: Israel er aggressiv og angriper uten (god) grunn. 

I dette tilfellet hadde det foregått en omfattende terror fra Gaza. Og dessuten truet Egypt med å angripe og ødelegge Israel.

Jeg kan ikke gå gjennom alle kriger, og slett ikke invasjonen i Libanon. Skjønt jeg må jo nevne, og det er forbløffende hvor glemsomme folk er når de snakker om sivilisasjon. Krigen i Libanon, som førte til massakrene i Sabra og Shatila, startet av Israel, og hva skjedde der? Jo, der hadde Israel besatt Beirut, så hadde de kristne falangister, om hvem man visste at de var massemordere – så slapp de massemorderne inn i flyktningleirene og snudde ryggen til. Så lot man det gå en natt slik at disse massemorderne gikk fra gate til gate og stakk med kniver og drepte alle de så, ikke alle på en gang, nei sånn systematisk en etter en, tusen, kanskje femten hundre, og så snudde israelerne ansiktet til og så det hele og sa: Nei, nei, dette var ikke meningen, påstod de. Sharon ble da avsatt som uskikket til å bli forsvarsminister, og så ble han statsminister isteden. Det er en slags ordning som ikke vi har praktisert hos oss, i hvert fall ikke jeg.

Kommentar: I borgerkrigen i Libanon deltok også PLO, som neppe var snillere enn falangistene. Bakgrunnen/ motivet i borgerkrigen, nevner ikke Willoch: Falangisthevn etter PLOs udåd. Det er alltid Israels motstandere, ikke medspillere, som får handlinger beskrevet ut fra forståelig motiv.

Den viktigste krigen i denne sammenheng er krigen i 1967. Man blir aldri enige om hvem som begynte den, men det er over hode ingen tvil om hvilke internasjonale reaksjoner som kom, og som man burde ta hensyn til, for da vedtok nemlig FN enstemmig krav om tilbaketrekning av israelske grenser til grensen fra 1967. Nå er det riktignok noen som sier: Neida, det gjorde de ikke. Den engelske teksten har riktignok strøket uttrykket “alle besatte områder”, men det står i innledningsteksten at FN kan ikke godta erobring av land ved krig, og den beskjeden er klar nok. Det foreligger krystallklar enstemmig FN-beslutning om at grensene fra 1967 må de trekke seg tilbake til, og det er over førti år siden.

Kommentar: Det er feil å si at den engelske teksten har strøket noe. Det er den engelske teksten som er originalen det ble stemt over. Teksten ble bevisst utformet uten “alle”, mot protest fra de arabiske statene, som jo skjønte godt at det betydde at Israel ikke trengte å trekke seg tilbake fra alt, men til sikre grenser.
Grensene fra før Sekdagerskrigen bygger på våpenhvilen fra 1949. I den står det at disse grensene er avtalt uten at de er bindende for framtidige ordninger. Israel vant Vestbredden i en forsvarskrig, og det fører vanligvis til grenseendringer.
Les mer om Resolusjon 242.

Ja, denne 67-krigen ble en lysende militær sier for Israel, og som sagt jeg kan ikke riktig forstå hvorfor man mener en lysende militær seier skal stifte folkerett, men det er mange som tror at de er kristne, som mener det. Etter mitt skjønn er man ikke kristen, om man mener sånt.

Kommentar: Mange israelere, især på høyresiden, mener Palestinamandatet og FN-resolusjon 242 til sammen gir Israel rett til å fortsette å bosette jøder i de omstridte områdene (Vestbredden og Gaza-stripen), til å beholder deler av dem etter en fredsløsning og til å kreve ekte folkerettslig fred i bytte for de delene som man etter avtale gir fra seg. Les mer.
Her skaper Willoch myten om mange angivelig kristne mener at en lysende militær seier skaper folkerett. Og den som ikke har forstått folkeretten på dette punkt, er etter Willochs skjønn ikke kristen. – Nåja, nå er vel ikke Willoch noen fremstående teolog eller religionshistoriker.

Dette var en himmelsendt sjanse. Den kunne gi muligheter for fred, men som Economist skrev: Denne muligheten for fred ble ikke brukt, eller misbrukt. Hvorfor ble den misbrukt? Ja, den israelske historikeren Shlomo Ben Ami, som også har vært utenriksminister, har skrevet bok om dette, hvor han sier: Der hadde vi sjansen til å vinne den varige fred, for efter Israels seier i 1967, ville araberstatene ha gått med på å slutte fred på grunnlag av den grensen som da var, og så kunne vi fått fred. “Men,” sier Shlomo Ben Ami, og det er ikke mine ord, det er hans ord “da var Israel beruset av seier som skapte en slags nasjonal-religiøs ekspansjonstrang. Man skulle ha mer, og så begynte denne bosetningspolitikken med bosetting av israelske borgere på okkupert land, klart i strid med folkeretten. Jeg skal nevne for dere at nettopp den politikken, å bosette egne borgere på okkupert land, det er behandlet i regelverket for den internasjonale straffedomsstolen, som Israel ikke har godtatt, men som er ratifisert av Norges Storting, så da vet i hvert fall stortingsrepresentantene hva de bør mene. De mener at bosetting av egne borgere på okkupert land, er en krigsforbrytelse, men allikevel så sier de ikke noe særlig fra.

Kommentar: De arabiske land samlet seg til toppmøte i Khartoum høsten 1967 og kom med sine beryktede “tre nei”: Nei til fred med Israel, nei til å anerkjenne Israel, nei til å forhandle med Israel. Når man ikke vil forhandle, hvordan skal det bli en løsning da?

Siden har man da sett at dette førte til fortvilelse blant de undertrykte. Man fikk tross denne fortvilelsen Osloavtalen, og så har man beklaget seg over at Arafatvar udyktig til å få gjennomført Osloavtalen, for man påla ham å pålegge palestinerne til å holde opp med all vold. Ja, for det første må jeg spørre: Når i verdenshistorien hendte det at en befolkning som lever under den type okkupasjon, opphørte med all vold? I Europa skryter vi jo meget av de undertrykte som ikke avstod fra all vold mot okkupanter. Jeg behøver jo ikke nevne nærliggende eksempler som jeg husker enda bedre enn dere.

Men, for det annet, jeg bare nevner at tidligere leder for Israels hemmelige etterretningstjeneste, han skryter av den informasjonsbedrift det var, å få hele verden til å mene at Arafat var så udyktig. Det viktigste var jo det, at denne utbyggingen av folkerettstridige bosetninger på okkupert land, den fortsatte hele tiden, efter at man hadde underskrevet Osloavtalen. Shimon Peres har jo sagt at dette var et viktig israelsk bidrag til å undergrave gjennomføringen av Osloavtalen. Nei, man ville ikke det, og så grep man da til det som okkupasjonsmakter har gjort utallige ganger tidligere i verdenshistorien i slike tilfelle. De undertrykte griper til vold eller motstand, og så griper man til motvold og så blir det enda med vold og så sitter man i en hengemyr av vold og motvold.

Kommentar: Forutsetningen for at en slik voldsspiral eksisterer må være at en av partene frivillig kan stanse spiralen ved ikke å svare på den andre sidens vold. Israels erfaringer peker i stikk motsatt retning. Les mer.

Jeg har lyst til å lese litt fra en rapport som riktignok er litt gammel, men som er skrevet av Odd Bull som var FNs ekspert på situasjonen i palestinske områder som er okkupert siden 1967: “Israelske missiler, granater og bulldosere ødela eller skadet hjem, skoler, sykehus og offentlige bygninger, broer, vannledninger og kraftforsyninger. Økonomiske sanksjoner har sterke virkninger i Gaza. Omtrent 70 prosent av Gazas arbeidsstyrke er arbeidsløse eller uten lønn. Over 80 prosent av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensen. Beleiringen av Gaza er en form for kollektiv avstraffelse i strid med 4. Genevekonvensjonen av 12. august 1949. Den hensynsløse bruk av militær makt mot sivile og sivile mål har resultert i alvorlige krigsforbrytelser.” Det sier denne FN-eksperten.

Vestbredden er også utsatt for alvorlige brudd på menneskerettighetene, og særlig ved byggingen av muren. Og så leser jeg: Ja, men du må jo forstå denne byggingen av muren, for den er jo nødvendig for å unngå terrorisme. Ja, men hvorfor har de ikke bygget den langs grensen? De har bygget den på kryss og tvers langt inne på okkupert område, med de fryktligste resultater. Når bolighus blir skilt fra jorder osv. og skoler skilt fra hjemmene, da er det ikke så lett. Det er en voldsom ødeleggelse, og den er ikke for å beskytte Israel selv, for da kunne de bygget den langs grensen, men det er for å beskytte de ulovlige bosetningene. Det er også en forbrytelse, det er folkerettstridig i følge den internasjonale domsstolen. Så er det 500 veisperringer, jeg har forresten sett at det er 600. Tenk om det var 100 veisperringer mellom her og Værnes. Det ville jo ikke bli noe særlig aktivitet da, men sånn er det. Og så er man så forarget over terrorister, og det bør man være, men hvorfor er det ingen forargelse overfor dem som dreper tredve ganger så mange som terroristene gjør? Jeg nevner det faktiske statistiske forhold at antallet døde palestinere er et sted mellom tyve og tredve ganger så høyt som blant døde israelere, og de døde palestinere er i meget høy grad kvinner og barn. Men begrunnelsen for det er altså de stridigheter som okkupasjonen fører med seg.

Kommentar: Vi henviser til temasidene omSikkerhetsbarrieren på Vestbredden og Den palestinske terrorkrigen. Det er feilslått å fordele skyld i en konflikt etter antall drepte på hver side.

Jeg leser i dag i avisen, Aftenposten, at Israel har rett til å beskytte seg, og det er ille med raketter som skytes fra Gaza mot Israel. Jeg er enig i det. Men de har fått et tilbud om våpenhvile fra Hamas, men de vil ikke snakke med dem, og derfor vil de ikke ha noen våpenhvile. Derfor vil de heller svare på dette med mange ganger flere raketter som går den andre veien. Det skriver ikke Israels ambassadør noe særlig om i sitt svar i dag. Jeg leser for øvrig også at etter at de palestinske selvstyremyndighetene ikke tok fatt i statsbygging uten israelsk tilstedeværelse under Osloavtalen, og at åtte hovedkvarterer for de palestinske sikkerhetsmyndigheter ble bombet av israelerne. Så der har de altså forlangt at først så bomber man deres politistasjoner, og så forlanger man at de skal holde orden. Det gikk ikke.

Og så sier hun at terroristorganisasjonen Hamas tok kontroll over Gaza med brutale midler. Ja, at det går an å sitte og være diplomat og skrive noe sånt! Men men det går an altså. Mange synes det er fint. Så hva var det som skjedde? Jo, USA, Israel, og den øvrige vestlige verden forlangte at nå skulle palestinerne holde valg. Og så holdt palestinerne valg, og så valgte de, flertallet, Hamas. Ja, det skulle være demokrati, det var demokratiets forkjempere som forlangte at det skulle holdes valg, som gav flertallet Hamas. Og hva mente da disse demokratiets forkjempere med at makten måtte gå til dem som tapte valget? Meget originalt demokrati, synes jeg. Og hva gjør de så? Jo, så sender de penger og våpen til Fatah, som tapte valget, for at de skal hindre at makten går over til dem som vant valget. Ja det er virkelig en original form for ikke bare antidemokrati, men det er jo oppskriften på borgerkrig. Og så etter denne oppskriften på borgerkrig, så oppstår brutaliteten og så sier de: Se hvor fæle de er! At man kan tillate seg sånt!

Kommentar: Det skulle være maktbalanse mellom Hamas og president Mahmoud Abbas, som også er folkevalgt. Hamas ødela den balansen i Gaza med brutale midler og tok hele kontrollen.

Ja, så er da unnskyldningen for denne boikotten mot Hamas – men jeg må få nevne at før boikotten mot Hamas begynte, så var det meget fremtredende sakkyndige, blant dem jødiske sakkyndige, som sa: Dette er feigt! Vi må snakke med dem. Neida, sa Israel og USA og fikk den derre etterplaprerstøtten fra Europa, som hadde helt andre ting i tankene: Vi må boikotte dem, for de vil ikke anerkjenne Israel. Jo, de ville altså være villige til å slutte våpenstillstand på mange år. De var villige til å godta alle inngåtte avtaler. I dette lå jo en indirekte anerkjennelse, og så var de jo åpenbart villige til å forhandle, men de var ikke villige til å gi alle innrømmelsene før de hadde forhandlet, og da nektet man å snakke med dem. Man hadde helt glemt Nelson Mandelas ord om at hvis man skal slutte fred, så må fiender snakke sammen. Men de ville ikke det. Man ville slutte fred uten å snakke med fienden. Det er det ingen som har fått til før, og det er ikke noe rart.

Man gikk til den ytterlighet, tenk det – Amerikas president – jeg skal avstå fra enhver karakteristikk – innkalte en fredskonferanse hvor palestinerne skulle være representert av dem som de hadde sagt de ikke ville være representert ved, for de hadde tapt valget. Så skulle man slutte fred med dem som hadde tapt valget, uten at de som hadde vunnet valgte fikk lov til å være til stede. Hva slags fred skulle det bli? Hvilken respekt skulle man få for den? Men hva skjer da? Nå begynner vi på det som er farlig for hele den vestlige verden. Hva slags atmosfære vokser videre frem i et folk som lever under den materielle nød og den sjikane og undertrykkelse som dette er? Jo der vokser selvfølgelig frem all for ekstremisme, religiøs ekstremisme, politisk ekstremisme. Al-Qaida må jo oppfatte dette som en innbydelse. Det er så galt at det bare kan sammenlignes med alt det andre som Vesten gjør i Midtøsten. Det er utrolig, men det går an, og så er man forbauset over at volden ikke tar slutt. Har de ikke lest historie? Har de ikke gått på skolen?

Ja, hva gjør man så med dette? Ja, jeg gleder meg overmåte over at Norges regjering har gjort det de kunne. For det første, så sender de masse penger til Palestina for at de i hvert fall ikke skal sulte i hjel. Noen synes vi ikke burde gjøre det, og jeg skal ikke nevne deres navn, det er ikke så mange av dem her, tror jeg. Og så har vi gitt beskjed om at hvis man vil ha fred, så må man selvfølgelig snakke med fienden. Foreløpig er det ikke så mange som vil det, men flere og flere, blant annet i Israel som sier: Skal vi få fred, så må de snakke med oss. De har ennu ikke nådd frem. Men hva kan en sånn fred bygge på? Hva betyr det at man fortsetter å føre den politikken som føres i dag? Jo, Israel er jo plassert i et hav av hat, som blir mer og mer hatefullt for hver dag. Undertrykkelsen varer. Man tør gjøre det, antagelig fordi man er rimelig trygg på sin overmakt.

Men jeg skulle ønske at de kunne tenke litt lenger frem. Tenk for eksempel femti år frem, det er ikke lenge, for for femti år siden, er jo som i går. Femti år fremover er ikke inne i den uoppnåelige fremtid. Ja da virker det sannsynelig, ikke sikkert, men sannsynlig at USA er sunket ned i så dyp gjeld at landet ikke lenger har råd til å beskytte noen. De låner jo allerede massevis av penger i Kina, Arabia og andre steder, kanskje til og med fra Norge. Men dette kan ikke fortsette i det evindelige uten at det går ut over deres muligheter til å gjøre noen ting i verden. Og så er det Europa, som går mot et samfunn av oldinger uten enhver utenrikspolitisk kraft. Det er ikke for sent å gjøre noe med det. Jeg prøver å fortelle politikere at de bør gjøre noe med det, men de vil ikke gjøre noe med det, så det går stadig nedover. Så i hele middelhavsområdet har man nærmest invitert araberne tilbake fordi man ikke får barn selv. Men dette må man ta hensyn til når man vurderer fremtidens politiske situasjon. Da risikerer Israel, hvis de ikke har fått freden på forhånd, å sitte alene i et mektig hav av hat. De må jo unngå det. For å unngå katastrofen må de slutte fred nå.

De arabiske statene har to ganger tilbudt fred, på grunnlag av grensen fra 1967 og i en eller annen form for oppgjør med flyktningene, sånn at de kan bli tilfreds. Første gang ble det bare neglisjert, andre gang lot man det gli ut i tåken. Men det er jo den eneste sjansen, så tilbyr araberstatene garanti for at denne freden skal bli respektert. Jeg skjønner israelere som sier det ikke er nok. Jeg tror nok en slik garanti må suppleres med sterke garantier både fra USA og Europa mens de ennå har makten. Men dersom man slutter en slik fred nå, så har man jo håp om at i de kommende femti år mens vesten ennå har noen makt, så vil den bli stabilisert slik at man unngår katastrofen, men det begynner å haste – det haster allerede. Det vil jeg understreke at de som likevel ustoppelig unnskylder og bortforklarer de overgrep som skjer mot den undertrykte arabiske befolkning, av disse som ustanselig bortforklarer brudd på folkeretten og menneskerettighetene, de gjør Israel en bjørnetjeneste. For de gjør det så forferdelig mye vanskeligere å nå frem for dem i Israel som skjønner hva kursen må være hvis man virkelig skal få fred. Det er mange i Israel som er misfornøyd med den kursen som følges. Men de når ikke frem fordi hver gang regjeringen deres finner på ett eller annet brutalt, så blir de unnskyldt av omverdenen, og så skjer det ingen ting. Her ligger det store faremomenter. Så må man betale flyktningene en kompensasjon, som gjør at også de kan få et bedre liv. Det koster en masse, men det koster mye mindre enn å fortsette som man gjør i dag. Her synes jeg vi har en moralsk forpliktelse til å være med, så det blir en varig løsning.

Kommentar: Det sentrale er om de arabiske flyktningene skal ha “rett til å vende tilbake”slik at jødene igjen blir minoritet overalt og ikke har et eneste sted hvor de kan styre seg selv og være frie. Det er ingen andre store flyktningegrupper fra tiden under og etter andre verdenskrig som har fått “rett til å vende tilbake”.

Ja, jeg er kanskje blitt litt vel engasjert. Det er det som skjer, når man blir eldre, skal jeg si dere. Jeg håper i hvert fall at jeg har gitt dere noe å tenke på. Og så vil jeg gjerne si at jeg setter pris på spørsmål, men jeg setter enda mer pris på protester. Det synes jeg er morsomt. Det lærer jeg så mye av. Tusen takk for oppmerksomheten!

***

Etter foredraget var det altså anledning til spørsmål og protester fra salen. Det kom omkring ti kritiske spørsmål og fire positive kommentarer til Willochs innlegg. Publikum viste ellers generell stor støtte til Willochs fremstilling.
Vi gjengir ett av spørsmålene og Willochs svar.

Geir Knutsen: Den historia som Willoch forteller, er jeg nokså uenig i. Det går for langt å gå i detaljer, så jeg anbefaler dere å gå innpå web-sida miff.no. Der kan dere blant annet lese om Benny Morris, som Willoch nevnte, og som går helt imot å bli brukt av Willoch. Det er jo ikke slik at Israel plutselig våkner en dag og finner ut at de skal gå til krig. Det er jo en grunn til at de har slått tilbake igjen. Det begynte jo med at araberne ønsket å ødelegge staten Israel.
Så til spørsmålet mitt: Mange eksperter på Midtøsten sier at du er altfor ensidig i din kritikk av Israel. Har du noen gang kritisert arabernes krig og vold mot Israel, og har du noe positivt å si om Israel?

Willoch: Jeg ville jo føle meg meget beæret hvis Benny Morris skulle ha nevnt at jeg ikke skal få bruke ham. Jeg tror vel ikke det, men jeg kan tenke meg at han reagerer mot at en del av hans tekster blir brukt i en sammenheng og en konklusjon som man har vanskeligheter med. Men jeg har da holdt meg til det han har skrevet, det går jeg ut fra at man er enig i at jeg bør bruke. Og de fakta han legger frem, har jo han jo hentet i arkiver. Jeg kan ikke skjønne at man skal se bort fra dem fordi de ikke taler til Israels fordel. Grunnen til at jeg nevner dem her, som for eksempel beskrivelsen av massakren i Deir Yassin, og dens betydning for den efterfølgende krig, det er at det sies så mye myter i motsatt retning. Disse massakrene var også årsaken, og det sier Haganah selv, var årsaken til masseflukten, var årsaken til flyktningproblemet, som er en forferdelig verkebyll i hele regionen.

Når det så gjelder dette at det er så ensidig, må jeg bare minne om det jeg har sagt, at hvis man ustoppelig holder på med dette her at man alltid må passe på å kritisere begge sider like meget, så får man aldri slutt på dette. Da vil jeg tilbake til det at den som stiller seg nøytral mellom undertrykkerne og de undertrykte, har tatt standpunkt for undertrykkelsen. Jeg er ikke nøytral i den forstand at jeg kan godta undertrykkelse, men mitt viktigste anliggende er jo, og det prøvet jeg på, og vil gjerne gjenta det her: Hvis man ikke nå besinner seg, hvis man ikke bruker det vinduet av muligheter som kanskje ennu finnes, så styrer man mot katastrofen.

Og skal jeg si hva jeg mener om MIFF-Midtøsten, så er det nettopp den type venner som Israel må be om å få slippe, for de unnskylder jo alle de folkerettsbrudd de begår, og bidrar da til det hatet som kan bli en katastrofe hvis man ikke rydder opp i tide. Og mitt anliggende er at nå må man skaffe fred i tide, dels av hensyn til de undretrykte, men også av hensyn til Israel selv. Og tenk nå over det da, i MIFF-Midtøsten, hvordan går det i Midtøsten når amerikanerne ikke lenger har råd til å være der og europeerne sitter på gamlehjem? Det blir ikke så enkelt det der. Rydd opp i tide, sier jeg.

Kommentar: Det er MIFF, ikke Palestinakomiteen, som inviterte Willochs historiker Benny Morris til å holde foredrag. Og det er MIFF som legger ut Willochs foredrag.
Er det slik at Willoch unnskylder alle de folkerettsbrudd som palestinerne gjennomfører? Er han da en av de type venner som palestinerne bør få slippe?

Geir Knutsen: Jeg registrerer at han ikke svarte på spørsmålet. Gå inn på miff.no og les der.

 

Forrige artikkelVi angriper Israel på grunn av Muhammed-karikaturer i Danmark
Neste artikkelTidligere forsvarssjef Dan Shomron er død
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.