Øyenvitneskildringer fra Oslo-demonstrasjonen

Her følger en rekke øyenvitneskildringer fra Israel-venner som deltok i demonstrasjonen i Oslo 8. januar.

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

RAPPORT 16
Mennesker med flagg ble lagt i bakken
Da tåregassen ble utløst trodde jeg først at det var antidemonstrantene som utløste den. Den ble nemlig utløst slik at vinden drev røken mot den lovlig demonstrerende flokken og stedet hvor man skulle ta seg ut mot Stortingsgata. Folk kom tilreisende fra hele landet. Informasjon ble ikke gitt. Bare to ganger ble det ropt: Trekk ut mot Stortingsgata. Man måtte altså vite hvor Stortingsgata lå og der var også røyken. Politiet som anviste hadde gassmasker, men de som skulle ta seg frem hadde ingen slik beskyttelse. Mot Karl Johans gate ble man frarådet å ta seg ut av hensyn til egen sikkerhet. For å komme til Stortingsgata måtte man gjennom røyken som var meget ubehagelig. Kommet gjennom dette sviende tåkehavet ble man utsatt for angrep hvor man vendte seg. To busser sto i gata som velegnede skuddmål. Bak var sperringer rullet ut i gata. Heldigvis skulle jeg ikke inn i de bussene der og da. Jeg så mennesker med flagg bli angrepet og lagt i gata. Angripende horde var spredt, men likevel overalt tilstedeværende. Jeg hørte hvordan de kommuniserte til hverandre. Selv ble jeg også truet med angrep av to som kom mot meg.

RAPPORT 15
Massesuggesjon
Jeg var torsdag til stede på støttemarkeringen for Israel foran Stortinget. Jeg var der ca et kvarter før markeringen begynte, og fant en plass å stå ca midt på området. Da jeg gikk inn dit var det ennå ikke motdemonstranter i den gata, så jeg kom inn uten det minste problem. Etterhvert som markeringen begynte, merket jeg at det strømmet på med motdemonstranter, etter støynvået å dømme. Kunne høre at de etter ikke lenge stod rundt oss på alle sider.
Jeg står og ser på Siv Jensen som holder appell, da jeg ser at en eldre kvinne ca. 1,5 til 2 meter foran meg får en stein i hodet. Den kom fra bak oss. Hun hadde en stor, lodden ullue på seg, så hun slapp med skrekken.

Jeg husker tilbake til da jeg var liten og lekte krig med noen unger i nabolaget, og til slutt stod vi og kastet stein på hverandre. Plutselig traff jeg en i hodet, og han gikk rett i bakken med et blødende sår fra hodet. Den gamle damen var heldig.

Ikke mange minutter etterpå hører jeg en mann utbryte “Au!” like bak meg. Han var blitt truffet av en gjenstand i armen, og noen plukket den opp. Det var en ganske stor stein, på størrelse med en håndgranat. Hadde mannen blitt truffet i hodet, hadde han blitt alvorlig skadet. Folk rundt meg holdt nå det de hadde av vesker og det slike og brukte det som hjelm. Jeg hadde ingenting slikt, så jeg snudde ryggen til appellanten, og holdt oppsikt med hva som skjedde bak oss. Fra tid til annen ble det kastet gjenstander, men ikke noe som nådde frem til folkemengden foran Storinget. Jeg er veldig takknemlig for at politi og sikkerhetsgjerde var på plass. Polititet gjorde en god jobb.

Etterhvert virket det ikke som om det ble kastet så mye lenger, så jeg snudde meg igjen. Mot slutten av markeringen derimot, ble jeg truffet i venstre skulder av noe jeg først trodde var en snøball, men som viste seg å være et egg. Nå var det også begynt å bli bråk i gata hvor vi hadde kommet inn, og etter litt hørte jeg noen smell bak meg. Det viste seg at politiet var blitt nødt til å bruke tåregass mot demonstranter som hadde begynt å ramponere en av bussene som noen av de som var på markeringen hadde kommet i. Mobben ble drevet tilbake av gassen, men vinden gjorde at skyen av tåregass sakte drev mot oss som stod foran Stortinget. Den var blitt ganske uttynnet da den nådde oss, men mange begynte å hoste og tårene rant hos flere. Nye smell og flere tåregassgranater bak oss, og det samme skjedde. Skyen kom drivende mot støttemarkeringen. Denne gangen var det ikke annet å gjøre enn å komme seg derifra, og da appellanten begynte å hoste og harke (gassen hadde dermed drevet over hele folkemengden og fram til mikrofonen) kom det en klar og bydende stemme som beordret oss til å forlate plassen.

Dumt at det ble slik, men markeringen var da ferdig likevel. Tilgriset av egg og hostende på grunn av tåregassen forlot jeg området. Mange hadde det verre enn meg på grunn av gassen, og hadde stort ubehag. Dumt at gassen skulle gå ut over oss, men takk til politiet som gjorde det de kunne for å beskytte oss. På vei ut fra området gikk jeg forbi bussen som var blitt forsøkt ramponert, og så flere skitne fotavtrykk langs siden på den. Bra politiet fikk avverget mer ødeleggelse der.

Jeg gikk etter markeringen på Vika kino og så Max Manus. God film.

Da jeg kom ut igjen gikk jeg i retning Nationaltheateret for å ta buss hjem. Da jeg kom opp dit, hørte jeg mobben før jeg så den. Jeg ble til slutt vitne til en mobb av steinkastende, fyrverkeriskytende mennesker, mange av dem maskerte med palestinaskjerf trukket over ansiktet, som messet ‘Alla uakbar’ – ‘Alla er stor’. Et uvanlig syn i Oslo, så jeg ble stående å betrakte litt. Politiet sperret av gaten med biler og betjenter, og nå og da ble det kastet steiner og glassflasker mot politiet. Innimellom ble noe fyrverkeri også sendt mot politiet. Det var et stykke på kanskje 20 meter mellom politiet og mobben, et slags ingenmannsland. Plutselig bryter en mann med arabisk utseende fram mot politiet og går bestemt mot dem mens han blotter brystet sitt og roper “Skyt meg! Skyt meg!”. De eneste som skyter han er pressen, som bader han i blitzlys. Han går tilbake, men dukker opp igjen, denne gangen i bar overkropp, og roper igjen “Skyt meg! Skyt meg!” til politiet. Politiet gjør ingenting og han forsvinner. Hvorfor politiet skulle ville skyte ham aner jeg ikke.

Mens jeg stod og så på, dukket det opp tre norske jenter i første halvdel av tenårene like bak meg. Sjokkert utbrøt den ene: “Hva er det som skjer!?” Jeg snudde meg og forklarte dem at det hadde tidligere vært en støttemarkering for Israel, og at mange motdemonstranter dukket opp og lagde bråk. Jeg antok de nå ville i retning den israelske ambassaden. Den ene av jentene hadde på seg et palestinaskjerf, og jeg spurte om hvorfor hun gikk med det. Jo, det var fordi det var kult, men da jeg påpekte at så godt som alle i mobben vi stod og så på også gikk med et slikt, tok hun det av seg. Hun ante ikke hvilken symboleffekt et slikt skjerf har.

Jentene gikk, og jeg stod og så litt på en stund til. Etter litt tenkte jeg det kunne være interessant å se det hele fra motsatt side, så jeg spaserte ned gjennom mobben og stilte meg like ovenfor busstoppet på Nationalthateret, på en murkant, og så oppover. Politiet hadde bevegd seg nedover, og presset mobben tilbake et godt stykke. Der jeg stod og så på, stod jeg like ved siden av to jenter som hadde dekket ansiktet med palestinaskjerf med flagg på. Da jeg hørte dem snakke på klingende østlandsk, spurte jeg hva det var som foregikk: De demonstrerte mot Israel, og etter støttemarkeringen hadde de gått i fakkeltog, og etter fakkeltoget hadde de (jentene, som var fra Norge, omtalte mobben som “vi”, så de identifiserte seg med den, også de som kastet stein) gått mot Parkveien for å “ta [den israelske] ambassaden”. På dette tidspunktet hadde mobben begynt å messe “brenn ambassaden, brenn ambassaden”.

Jeg spurte hvorfor de demonstrerte mot Israel, og ble forklart at det var fordi Israel bombet palestinske barn. Jeg spurte om ikke det stemte at det også ble sendt raktetter fra Gaza inn i Israel, og svaret var at jo, det ble det jo av og til, men det var bare noe hjemmelagde greier som var så godt som effektløse, fikk jeg inntrykk av. De tusenvis av rakettene Hamas har sendt inn i Israel de siste årene ble dermed bagatellisert, og de virket uforstående til at også hjemmelagde våpen faktisk er nettopp våpen, og kan drepe. De virket heller ikke klar over at Hamas har sendt russiskproduserte raketter som når lengre enn noensinne inn i Israel, og at Hamas vilkårlig rammer sivile mål.

Jeg spurte dem videre hvor hensiktsmessig det var på en skala å “ta ambassaden”, som mobben tydeligvis ønsket. Jenta som førte ordet ble helt paff, og var stille litt. Det virket ikke som om hun hadde tenkt over hva det var de gjorde eller hvilke konsekvenser det hadde. Hun gav meg til slutt et svar som gikk på at det var jo masse aggresjon i lufta, og jeg forstod det slik at det var for å få ut den.

Jeg rakk ikke å snakke så mye med dem lengre, for politiet kastet tåregassgranater mot mobben, som da fort spredde seg. Jeg gikk også hjem igjen da, jeg hadde ikke noe ønske av å bli rammet av tåregass ment for en voldelig mobb.

Men det var litt av et syn og opplevelse. Det beste og eneste ordet jeg kan bruke om det jeg så av mobbens handlinger er dette: Massesuggesjon. Det var et trist syn.

Men jeg vil gjerne berømme politiet med en meget profesjonell håndtering av situasjonen, jeg var aldri redd for egen sikkerhet, og det synes for meg som at de hadde grei kontroll på mobben. Annet enn tilfeldig ramponering og hærverk var det ikke stort de anti-israelske fikk utrettet, og jeg er usikker på hvordan hærverk på privat og offentlig eiendom i Oslo kan hjelpe de som lider på Gaza og i Israel.

Yngve Litleskare Leine

Jeg gjemte det israelske flagget
Jeg hadde tatt med meg det israelske flagget og hadde tenkt til å delta, men da jeg kom ned dit og så motdemonstranter som hyllet Hitler, så skjønte jeg at det kom til å bli opptøyer så jeg turde ikke delta. Jeg sto og kikket på avstand, mens flagget gjemte jeg under jakka mi. Jeg beundrer dere som var tøffe nok til å delta på tross av den arabiske aggresjonen.

RAPPORT 13
En eldre dame gikk stoisk forbi bermen
Da jeg ankom måtte jeg gå hele veien rundt, fra Karl Johan til Stortingsgaten. Mellom hatefulle demostranter og en ring av politikjøretøyer, og politifolk skulder ved skulder. Midt i ringen så jeg israelske og norske flagg vaie. Da jeg endelig fant inngangen ble jeg visitert og sluppet inn. På vegen inn traff jeg på eiendomskongen Olav Thon på vei ut fra markeringen. Vi ga hverandre et raskt annerkjennende smil, og jeg var vel innenfor jernringen. Innenfor sto en gruppe mennesker rolig og hørte på talene. Vi følte oss få, og sårbare mot den frådende gruppen av hatefulle mennesker utenfor. Etter hvert regnet det av steiner og fyrverkeri. Tåregassgranatene smalt regelmessig, og den siste taleren fikk problemer med å snakke. Han kjempet med å fullføre. Da han hostende trakk seg bort, grep en annen mikrofonen og ropte “leve Israel” flere ganger med kraftig stemme som skar igjennom gasståken. Til slutt ble vi bedt om å trekke mot Stortingsgaten.

Tåregassen gjorde det vanskelig å puste. Vel utenfor i Stortingsgaten ble noen av oss ovefallt av muslimske ungdommer. De sparket og forsøkte å ta fra oss det israelske flagget. En dame i 70-80 års alderen gikk stoisk forbi bermen med hodet løftet mens tårene rant på grunn av tåregass. En annen kvinne i 50-60 årene fikk et sammenbrudd på vei til bussene, og vi kunne høre henne gråte høylydt under hånflir fra den muslimske ungdomsgjengen. Politiet grep så inn å fikk roet gemyttene.

RAPPORT 12
“Det gikk fint”, hørte jeg en av motdemonstrantene si i telefonen
Jeg var på markeringen. Det var fryktelig å se raseriet hos motdemonstrantene. De pep slik at jeg ikke fikk hørt hva talerne hadde å si. De kastet egg og flasker på oss og de skjøt på oss med raketter. Jeg så en kvinne bli truffet av en stein. Demonstrantene var mange og de ble mer og mer aggressive og politiet brukte tåregass for å holde dem unna og tåregassen la seg over oss. Plutselig hørte jeg taleren rope, “Trekk ut mot Stortingsgaten! Det er fritt leide ut Stortingsgaten!”

Vi trakk ut på Stortingsgaten. På grunn av kø og tilløp til panikk ble det kø foran porten ut, og mange valgte å hoppe over gjerdet. For de som ikke var unge og sterke var det vanskelig å hoppe over gjerdet og jeg hjalp noen over.

Men det var ikke fritt leide i Stortingsgaten. Det var demonstranter der med Palestina-flagg. Jeg så dem slite Israel-flaggene ut av hendene på folk. Politiet gjorde en god jobb men det var for få av dem og det var for mange demonstranter. Noen av dem bare skrek, andre slo og sparket. De hadde mange flere unge menn enn oss. Vi visste at vi ikke ville kunne forsvare oss hvis det utartet seg, og det var skremmende å se hvordan markeringen oppløste seg nærmest planløst. Jeg så hvordan menn og kvinner gikk enkeltvis og i små grupper i alle retninger. Et lite følge var utenbys fra og gikk tilbake mot Karl Johan for å komme seg til hotellet sitt. Ruten ville føre dem rett inn i demonstrantene igjen. Etterpå leste jeg at en mann med Israel-flagg ble slått ned på Youngstorget og jeg angrer på at jeg ikke ble med dem, men jeg var redd og ville bare hjem. På vei mot Oslo S møtte jeg mange arabiske unge menn som gikk den andre veien, opp mot Stortinget. De ropte til hverandre og til forbipasserende mens de gikk.

På toget hjem satt det en arabisk mann på setet bak meg. Han hadde to små jenter med seg. Ved siden av meg satt det en ung, somalisk kvinne. Alle fire hadde deltatt i demonstrasjonen mot oss. “Det gikk fint”, hørte jeg mannen si i telefonen. Jeg ventet til han hadde snakket ferdig i telefonen, så snudde jeg meg mot ham.

– Var du på demonstrasjonen, spurte jeg.

– Ja, sa han. Han nikket.

– Jeg var også der, sa jeg. – Det var kjipt.

– Ja.

– De kastet flasker og stein på oss. Det var virkelig fælt.

Mannen så nøye på meg. Det må ha vært først nå at han skjønte at jeg hadde vært på innsiden av gjerdet.

– Det var ungdommer som gjorde det, sa han. Vi snakket sammen til jeg gikk av på min stasjon. Vi tok i hånda og skiltes vennlig. Den somaliske kvinnen gikk av sammen med meg. Hun lo.

– Dette er ingenting, sa hun.

– Dere nordmenn vet ikke hva krig er.

– Vi vil ikke vite det heller, sa jeg.

Vi snakket sammen mens vi gikk. Hun fortalte meg at vold er feil, men at ord også kan skade og at ord kan være som vold. Jeg sa at i Norge skiller vi på de to. Hun ristet på hodet når jeg spurte henne om hun kunne snakke kvinnesak i Somalia, slik hun kan her.

– Her har alle rett til å snakke, sa jeg til henne.

– Jeg støtter deg i å si hva du vil si, uansett om jeg er enig eller ikke. Vi sa hadet og gikk hver vår vei.

I ettertid har jeg fortalt fire personer at jeg var til stede på markeringen. Ingen av dem har uttrykt sympati eller forståelse. De har sett på meg forbløffet og sagt:
– Hvorfor dro du dit? Du må ha forstått at det ville bli bråk?

Dette er vondt. Jeg skulle ønske folk sa til meg at det var galt det mobben gjorde mot oss, og at i Norge har alle retten til å snakke sin sak uten frykt for vold. Men de sier ikke dette. De lager kulerunde øyne og sier: “Hvorfor var du der?”

Mennesker er ikke onde, men de fleste har nok med sitt. Etablerte mennesker har barn og karriere og har nok med det uten å blande seg i noe så abstrakt som ytringsfrihet eller noe så fjerntliggende som Israels krig mot Hamas. De fleste av oss er som det “grå ansiktet” som forfatteren Eli Wiesel har skildret, uten mot eller styrke eller kunnskap til å representere annet enn våre egne øyeblikkelige interesser. Utfordringen for oss alle ligger i å våge å stille opp for hverandres rettigheter.

Det var en ytterst ubehagelig opplevelse å delta på markeringen i går. Aldri har jeg sett et slikt hat, en slik vilje til vold, en så velutviklet forakt for rettighetene dette landet er tuftet på, som jeg så i mobben som møtte opp mot oss i går. Derfor vil jeg selvfølgelig møte opp også på neste markering, og på neste markering etter det.

 

RAPPORT 11
Vi lar oss aldri skremme til taushet!
Jeg var en av dem som sto foran med banneret. Tåregassen kom plutselig og opplevdes fryktelig. Jeg måtte bare slippe banneret. Beklager, føler meg litt dum og flau, men… Klarte ikke å stå oppreist. seg bare sammen. Føltes ut som jeg ikke fikk puste. To personer hjalp meg på beina og bar meg et stykke. Jeg så ingenting. Alt var bare tårer og kraftig svie (svovel?) i halsen. Vil gjerne takke dere som hjalp meg opp og bort hvem dere enn er. tror det var en mann og en dame. TUSEN takk. God bless.

Etter det føltes bare alt uvirkelig og fjernt. Totalt kaos. Da jeg endelig kunne se igjen sto det masse arabere som ropte og skreik “jødesvin” til oss. Utrolig nok var jeg aldri redd når jeg tenker etter. Har vært det før. Dette var min fjerde markering for jødene og israel i Sverige og Norge. (Følte meg uforskamma heldig i forhold til endel andre som jeg leser om både her på forumet og i avisa). Jeg bare sto der, og visste nesten ikke hvorfor jeg sto der jeg sto, følte meg forvirra og lammet. Et under at ikke flere av oss ble lynsjet der jeg sto. Omtrent ingen politi da. Jeg hjalp han ene som blødde som hadde blitt slått med plaster og papir, tror han måtte sy. Så stygt ut. Da jeg leste VG i dag ville jeg bare skrike. Grumsomt. Skam for norge og Oslo hva disse pøblene gjorde i går.

Jeg angrer ikke på at jeg dro innover og utsatte meg for faren, fordi jeg var hele tiden klar over at jeg gjorde dette av fire hovedgrunner :
1. For å vise min solidaritet og sympati/ støtte til de jødiske sivile som har blitt trakassert av raketter og frykt i åresvis.
2. For å vise min solidaritet og sympati/ støtte til de israelske soldater som bærer den største tyngden og ansvaret og som blir drept og skadet, kanskje også mens jeg nå skriver dette.
3. For å vise min solidaritet og sympati/ støtte til de israelske politikerne som er under et enormt press til å gi etter for verdensoppinionen og alt det måtte innebære, men som de ikke må før de får knekt Hamas, ellers vil hele angrepet være forgjeves.
4. Til slutt for å vise min støtte til Siv Jensen, Ingebrigt Sørfonn og de andre av Israels venner og politikere som sitter på Stortinget. De trenger å se av vi Israelvenner finnes i Norge, og at vi vil støtte jødene ikke bare i ord, men også i handling! Det vil styrke dem å se at de ikke er alene.
Det var sikkert mange flere som sikkert hadde lyst å komme, men som rett og slett i turte, og jeg klandrer dem ikke. Men synd at vi ble så få. Hadde håpet på fler da… Takk for samarbeidet folkens.
Vi lar oss ALDRI skremme til taushet!!

RAPPORT 10
Ropet ”Allah Akbar” hørtes taktfast flere steder
Jeg ankom plassen foran Stortinget i god tid, ca. 16.30. Da var det rikelig med politi og flere biler ankom med fulle sirener, pøbelen var allerede i full gang med slagord og truende adferd. Det som slo meg var at det knapt var en nordmann å se, med det mener jeg norsk utseende. De fikk lov til å komme meget nære, godt innenfor kasteavstand. Det overrasket og skuffet meg. Det var åpnet en smal inngang fra Stortingsgata der det var vakter og politi. Det var ikke ransaking eller kontroll av vesker, men de så vel an folk.

Det neste som slo meg var at blant deltakerne foran Stortinget var det kun vanlige mennesker, mannen i gata. De stod side om side og snakket vennlig og ba om unnskyldning hvis de skubbet borti noen. En verdig oppførsel og ingen lot seg provosere eller hisse opp. Omtrent 10 minutter før starten ble det spilt litt stemningsfull fiolinmusikk over høytalere. Det var en håndfull appeller og fremvisning av filmklipp som du ikke får sett på Dagsrevyen, for å si det mildt. Litt problemer med teknikken, men det løste seg greit. Alle talerne høstet stor applaus, men Siv Jensen var selvfølgelig den største helten og trekkplasteret.

Fordi motdemonstrantene var sluppet så nære så jeg flere rundt meg som ble truffet av steiner. Etter hvert begynte rakettene å hagle og smellene ble hyppigere og hyppigere. Det viste seg etter hvert at flere smell var tåregassgranter. Før markeringen var over sev gassen inn så kraftig over Eidsvolds plass at det var umulig å oppholde seg der. Over høytaleren ble vi plutselig beordret å evakuere i retning Stortingsgata. Der var det nå ingen åpning jeg kunne finne i kaoset. Vi måtte klatre over høye gjerder. Hvordan det gikk med gamle og uføre i den situasjonen er ikke godt å si. Vel utenfor gjerdet stod det en ny gruppe med motdemonstranter (fortsatt knapt noen norske å se). De skrek trusler og ukvemsord. Flere som bar på israelske flagg ble fratatt disse og dyttet i bakken. Bussene ble angrepet med stein. Ropet ”Allah Akbar” hørtes taktfast flere steder. Mange nordmenn som har konvertert?

Mens jeg stod på plassen var det interessant å se at vinduene i Stortinget var fulle, la oss håpe de begynner å fatte hvor volden kommer fra. Tåregassen var visstnok så kraftig at de merket det inne på Stortinget! Jeg så ikke en eneste liten tendens til vold fra Israel-vennene sin side. Et lite unntak var da en person prøvde å ta tilbake flagget som var blitt stjålet. Da opplevde han å bli slått med eget flagg. Heldigvis var politiet raskt på stedet og tok hånd om voldsmannen.

RAPPORT 9
Det var et sjokk å se
Jeg dro alene fra Bergen med tog til Oslo for å delta i støttemarkeringen for Israel. Jeg har en godtroende tanke om at vi i dette landet vårt er så privilegert at jeg kan mene noe og en annen noe annet, men at man viser respekt for hverandres ståsted, selv om man er dønn uenig.

På det sperrede område foran Stortinget hvor jeg stod, like i nærheten av de som holdt appeller dukket det opp en etnisk norsk voksen mann, som av en eller annen grunn hadde klart å komme seg forbi sperringer.

Han skrek i et slikt avsindig raseri og hat, ansiktet var helt fordreid. Jeg fikk nærmest sjokk over å se et slikt hat i et menneskes ansikt. Da falt tanken i mitt sinn. Krystallnatten? Slik må ansiktene til de tyske ha sett ut da de gikk amok 9. november 1938.

Denne mannen ble ført vekk av vakter. Jeg måtte som mange andre gå da røkbomben begynte å kjennes. Jeg så ikke alt det som skjedde utenfor sperringene, all den galskapen som man kan lese om i avisene. Israelske flagg som rives og brennes, egg som kastes, raketter som skytes, folk som fikk revet av seg Israel-emblemer de hadde. Busser med fredelige støttedemonstranter ble angrepet…

En eldre mann ble slått ned, av hvem? Av norske pro-palestinere? Og dette enorme hatet, det var et sjokk å se. Historien gjentar seg.

Jeg leste et sted at kjærlighet må pleies og stelles for at den skal gro, hat gror av seg selv, og det fikk jeg med selvsyn se i går.

RAPPORT 8
Israel-demonstrantene var rolige og fredelige
Jeg var der fra kl. 16.55 til ca. 17.50. Jeg sto midt inne i flokken med ryggen mot Rosenkrantz gate, og oppfattet ikke alt som foregikk utenfor sperringene. Det jeg hørte, var et vedvarende brøl, piping, fløyting, banking, og jeg så noe fyrverkeri, flaggbrenning, og en god del egg  ble kastet inn over oss.

Israeldemonstrantene var en rolig, fredelig gruppe, og jeg merket meg spesielt at noen i vår flokk ropte: “IKKE kast tilbake!”

Ca kl. 17.47 gikk jeg gjennom flokken mot utgangen i Stortingsgaten, og la merke til gass-skyen på hjørnet av Stortingsgaten/Rosenkrantz gate.

Pga. virkningen av gassen hadde jeg nok med å komme vekk, jeg ble heller ikke utsatt for noen angrep. La merke til noen som ikke så ut som Israelvenner, som kom med aggressive utrop mot jøder, men ingen truet meg direkte. (Fordi jeg har et typisk “nordisk” utseende?)

Ellen Holter
RAPPORT 7
Symbolsk støttemarkering
Støttemarkeringen i går var symbolsk. Vi stod innenfor politiets gjerder, vi var Israel. Mot-demonstrantene sto utenfor med hat i øynene, og ville gjøre alt de kunne for å skade oss. De var palestina-araberne. Hva skulle vi gjort uten sikkerhetsgjerdet? I tillegg kastet de fyrverkeri-raketter og murstein på oss, akkurat som Hamas kaster granater og Kassam-raketter på Israel. Hva har vi gjort dem? Hva har politiet gjort dem? Ingenting! Hvor tydeligere kan ikke bildet bli på hvordan situasjonen er for Israel i Midtøsten?

RAPPORT 6
En hilsen fra “Palestina”
I dag sitter jeg igjen med et souvenir på størrelse med en kytteneve – en stein som traff meg i nakken, heldigvis tok et tykt sjerf av for støtet, men den kunne ha truffet litt høyere opp i hodet. En hilsen fra “Palestina” kaller jeg den. Ellers var det skremmende å se hvor mye vold en fredlig markering blir møtt med i vårt land.

RAPPORT 5
Blodet rant…
Vil først takke for at dere organiserte en sterkt nødvendig markering den 8.1.2009. Vi sto i utkanten av hovedmengden under talene på stortinget, og vi fikk med oss den voldsomme og agressive mengden som sto utenfor politisperringene. En av mine venner klarte akkurat å dukke
bort fra en knyttnevestor stein som kom flyvende. Da demonstrasjonen vår var over ble vi fortalt at det enda ikke var trykt å gå, og det kunne vi selv forstå.

Vi var noen av de siste som fortsatt bar våre israelske flagg. En politimann kom bort og fortalte at de ikke lengre kunne garantere får vår sikkerhet. Stolte som vi var fortsatte vi å bære våre israelske flagg nedover gaten på vei hjem. Tilslutt følte vi oss så omringet og truet at vi tok dem ned og la dem i lommen.

Selv ikke dette skulle vise seg å gjøre noen trygge. Meg og en kamerat ble omringet av seks personer med utenlandsk bakgrunn som oppførte seg svært truende. Da vi prøvde å roe ned situasjonen kom en annen person bakfra og knuste en flaske eller annen glassgjenstand i hode på min kamerat. Blodet rant, men vi sprang til politiet som raskt pågrep gjerningsmannen. Etter en rask stopp på legevakten var kvelden over.

Selv om ting gikk som det gikk er jeg svært gla jeg valgte og turte, som alle de andre israelvennene gjorde å møte
opp. Igjen takk til dere som rganiserte dette, og til dere som møtte opp. Det er en viktig sak vi fører, og den må bli
hørt.

Andreas Brevik

RAPPORT 4
Jeg ble slått i ansiktet
Må bare si at sikkerheten var under enhver kritikk. Da vi ble geleidet ut fra området ble vi umiddelbart angrepet, jeg ble slått i ansiktet og en av de andre med oss ble slått i hodet med en flaske og kastet stein på. Ellers et veldig flott arrangement og må si at det var viktig å stille opp og markere vår støtte til Israel og ikke la oss skremme av de som ikke ønsker ytringsfrihet.

RAPPORT 3
Sjokkerende
Ganske sjokkerende det som skjedde i kveld, med direkte vold mot oss. En venn av meg ble truffet av en stein, mens noen andre fikk egg på seg. Selv måtte jeg dukke unna en flaske som kom flyvende. Kanskje vi Israelsvenner har fått oss en aldri så liten smakebit på hvordan det er for Israelerne med rakettregn over seg.

Var også trist at politiet ikke var flere, og måtte ty til tåregass, slik at støttemarkeringen måtte avbrytes, selv om den nesten var helt ferdig.

Generelt var det en flott støttemarkering dere fikk i stand.

RAPPORT 2
Tilfeldige mennesker banket opp
Min kone, mine to døtre og meg selv var med i støtten til Israel foran Stortinget i kveld 8.1.2009.

Vi var også med i toget under Libanon-krigen i 2006, og det var rimelig tøft. Dette som vi opplevde i dag er imidlertid så alvorlig at jeg frykter terror nå er neste nivå i dette landet.

Under demonstrasjonene ble vi usatt for tåregass og andre flyvende gjenstander mot oss og politiet. Vi ble forfulgt av rasende demonstranter ca 30-40 stykker og vi kunne bevitne at de banket opp tilfeldige mennesker ved Rådhuset. Vi fikk ved et under kommet unna disse pøblene.

RAPPORT 1
Israel-vennene tok ikke igjen
”Klask”, et egg falt i hodet på mannen som stod foran meg, og utover jakken på mannen foran der igjen… ”Er det mulig, de kaster egg?” Folk kunne nesten ikke tro sine egne øyne, men da vi snudde litt på hodene våre, så vi plutselig et israelsk flagg som gikk opp i røyk og flammer. Vi måtte tro det. Stadig hørte vi ett konstant bakgrunnskor av hylende Palestinavenner (til tider takfaste rop med “Hamas, Hamas”), som hisset opp stemningen langs Karl Johans gate. Fyrverkeri sprengte et stykke fra.
(…)

Midt inne i folkemassen i Israel-demonstrasjonen fikk man ikke mye med seg av opptøyene rundt, men stod man litt i utkanten av folkehavet i retning mobben, kunne man ikke være trygg for egg og til og med harde gjenstander som ble kastet mot Israelvennene. Enkelte fikk til og med glassflasker i hodet. Fyrverkeri sprengte rett over oss. Politiet øket i mannskap. Plutselig klarte en Palestina-aktivist å trenge gjennom gjerdene. Han var på god vei til å løpe frem mot taleren, mens han stadig ropte ut sine meninger. Mannen ble hindret av menneskene rundt og etter hvert politi, som tok ham bort.

Eldre mennesker, med eggeskall i håret og egg som renner nedover nakken. Det var ikke bare ett tilfelle, det var mange eldre mennesker som fikk denne behandlingen. Mange hadde ikke papir nok til å tørke det bort med. Med ett suste det ett egg forbi håret mitt… Heldigvis sprakk det ikke på meg, men det var bare hakket før.

På dette tidspunktet hadde virkelig mobben øst seg opp… Og det kom plutselig en sviende lukt og brann i halsen. Tåregass. Taleren klarte knapt nok å si hele det avsluttende oppropet til utenriksministeren fra de støttemarkerende menneskene. Hosting og harking…

Og til slutt ble det gikk beskjed om å trekke mot stortingsgata. Det brant og sved i øynene. Det var nesten umulig å se noe. Tårene kom. Menneskene rundt meg gjemte seg bak skjerf og votter, men brannen i øynene var voldsom. Mange av disse menneskene hadde ikke sett alt det andre som man senere har hørt at skjedde rundt om i gatene rundt demonstrasjonen, så de visste ikke hvorfor tåregassen kom.

I Stortingsgata var det roping og skriking. Mennesker som yppet mot hverandre, men politiet kom i ført gassmasker og skilte dem fra hverandre. Etter hvert kom også flere ridende politimenn til. Gassen slapp taket fra øynene og det sved ikke så voldsomt lenger. En mann fortalte at han hadde sett mennesker som hadde prøvd å knuse rutene på en buss som stod parkert lenger nede i gata. Rødkantet rundt øynene stod vi der, og så hvordan det som hadde vært en egentlig fredelig demonstrasjon, hadde endt med tåregass og vold.

Under hele markeringen (før og under tåregassen), var det ingen tegn til gjenmæle fra Israel-demonstrantene. Eggene som traff, ble tørket bort og ingen sinte stemmer, bare overraskede utrop.

Dette var bare litt av det som skjedde i Oslo i kveld. Det var bare litt av det hatet som kan ligge i mange menneskers hjerter. Det var bare litt av det som kan skje i det ellers så fredelige Norge. Det er rart å tenke på at det er disse menneskene, som virkelig mener å ønske å vise sympati overfor palestinerene, som synes synd på dem, fordi de ikke har skikkelige våpen og må i stedet kaste steiner på israelske soldater. Det er rart at disse menneskene selv kan gripe til våpen som egg og glassflasker og til og med stein. Hva skjer med sivilisasjonen?

VAR DU PÅ DEMONSTRASJONEN I OSLO TORSDAG?
Skriv om dine opplevelser og send dine bilder og videoklipp til post@miff.no.

 

Forrige artikkelMIFF og sivile palestinske ofre
Neste artikkelVille vi ikke alle forsvart oss?
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -