Israel-fiendskap i Norge

Det har kommet fram at mange israelere anser Norge som ett av de mest Israel-fiendtlige landene i Vest-Europa. I Norge blir dette synspunktet avvist med en blanding av forakt, overbærenhet og humor: I norsk mainstream finnes det lite eller ingen antisemittisme, mener norsk mainstream.

På ett felt har man med en viss rett kunnet hevde at det er lite antisemittisme i Norge: Etter 2. verdenskrig har det ikke vært offisielt godtatt at jøder bosatt i Norge behandles annerledes enn andre mennesker.

Men de siste tiårene er det kommet inn innvandrergrupper med en god del jødefiendtlige holdninger. Jeg er redd for at denne antisemittismen godtas, for eksempel slik at det godtas at jøder ikke kan opptre åpent som jøder på grunn av faren for å bli utsatt for vold. Det er allerede situasjonen for mange jøder i Oslo.

Forskjellsbehandling av flyktninger
Men stort sett ytrer antisemittismen seg ved at man behandler jødenes ørlille stat (litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke) annerledes enn alle andre stater.

Det potensielt farligste feltet i så måte gjelder flyktninger. Ett flyktningproblem behandles annerledes enn alle de andre, og det vil gjøre slutt på Israel hvis det blir gjennomført.

Det har vært en lang rekke flyktningtragedier i verden etter år 1900. Det er fakta som burde være velkjente og som i hovedsak ikke er omstridte.

Noen av de mest kjente er at 400-500.000 finner flyktet fra de områdene av Finland som Russland overtok under 2. verdenskrig. 13-17 millioner etniske tyskere ble jaget fra Øst-Europa i slutten av 2. verdenskrig og ikke minst etter at krigen var godt og vel slutt. Minst 500.000 omkom under flukten. Minst 10 millioner hinduer og muslimer ble jaget fra landet hvor de var i mindretall religiøst sett til landet hvor de var i flertall da India ble delt i Pakistan og India. Hundretusener ble drept. Og ikke minst viktig i denne saken: Ca. 1 million jøder ble fordrevet fra arabiske land etter at Israel ble opprettet i 1948, etter århundrer med diskriminering og tidvis forfølgelse. Som sagt: Det finnes mange flere flyktninggrupper i denne oversikten, som også bare er et utvalg av det som har vært.

Det som er felles for alle disse gamle flyktningproblemene, er at svært få i dag vil hevde at det fremmer noe godt at flyktningene vender tilbake dit de kom fra og får sine eiendommer igjen. Eller kanskje du har registrert at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke fører noen kampanje for at finske flyktninger fra 40-tallet, og alle deres etterkommere, skal få vende tilbake til husene de flyktet fra, og hvor det nå bor russere? – I mange tilfeller er en “rett til å vende tilbake” ikke mulig i praksis, fordi de tilbakevendte ville bli møtt med terror. Det gjelder for eksempel jødene fra arabiske land og (for å ta noe mye nyere) serberne fra Kosovo.

Den eneste flyktninggruppen som man vil gi rett til å vende tilbake etter over 60 år, er araberne som flyktet fra det som ble Israel i 1948 og alle deres etterkommere (tallene varierer fra 4 til 6 millioner). To av de tre regjeringspartiene (SV og Sp) har denne “retten” klart skrevet inn i sitt program, Ap er visst litt vag, men mange av topplederne mener det der også. Disse politikerne har ingen tilsvarende programpost for noe annet gammelt flyktningproblem. Bare det som igjen vil frata jødene deres ørlille stat.

Flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake

Erstatning
Derimot vil det ikke være noe problem for Israel å betale erstatning etter hvilke satser det skulle være. Betingelsen er at jøder som er jaget og drept i Europa, i arabiske land og resten av verden, utløser erstatning etter de samme satsene. Jødene har mye mer erstatning til gode enn de skylder, ikke minst i Europa. Men det er ikke rimelig at Israel skal betale erstatning uten selv å få det.

Minoriteter i Midtøsten
Norske politikerne og kirkelederne vil altså gjøre jødene til en minoritet i det eneste ørlille landet jødene har. Det blir da aktuelt å se hvordan minoriteter generelt blir behandlet i arabiske land. Som nevnt er så godt som alle jøder jaget fra arabiske land. Den situasjonen jødene flyktet fra, skal de altså bringes tilbake til.

I Irak er millioner av shia-muslimer, sunni-muslimer og kurdere jaget fra blandede områder til “sine egne” områder de siste årene, i en storstilt etnisk rensning. Kristne jages ut av landet. I Saudi-Arabia styrer sunni-muslimer, der er shia-muslimer undertrykte og fattige. I Iran styrer shia-muslimer, der er sunni-muslimene undertrykte og fattige. Og i Hamas’ grunnlov, artikkel 7, står det at det kommer en dag da muslimene skal drepe hver eneste jøde i hele verden. Mange muslimer tror at vi nå nærmer oss sterkt den tiden da dette skal oppfylles. Her kan du høre eksempler på at dette fremdeles blir forkynt.

Denne virkeligheten vil man bringe jødene inn i. Selvsagt vil man si at man er imot at jødene skal bli massakrert og jaget, man er for “like rettigheter for alle”. Men alle som har noe kjennskap til realitetene i den arabiske verden, vet at slike flotte ord er lite troverdige. Likevel går altså ledende nordmenn inn for “rett til å vende tilbake”.

Overfokusering i mediene
Et annet hovedfelt hvor den fiendtlige holdningen mot jødenes stat kommer sterkt til syne i norsk mainstream, er i forskjellen mellom hvordan Israel krig blir dekket av mediene på den ene siden og hvordan alle andre kriger i verden blir dekket på den andre.

Ett eksempel blant utallige: I desember 2008-januar 2009 foregikk en krig mellom Israel og Hamas i Gaza, med ca. 1400 drepte palestinere. Krigen var det store hovedoppslaget hver eneste dag, med en masse bilder av drepte og sårede og sterke øyenvitneskildringer (blant annet av noen norske leger), sterke fordømmelser og store demonstrasjoner.

Samtidig ble 10-20 ganger så mange tamiler drept av regjeringsstyrker i borgerkrigen på Sri Lanka. Det hadde minimal interesse, det ble bare dekket en liten brøkdel så mye og sterkt som den langt mindre blodige konflikten hvor Israel var innblandet. Og svært få etniske nordmenn gikk i tog sammen med tamilene, i motsetning til den store oppslutningen på anti-israelske demonstrasjoner.

I Irak og Afghanistan dreper vestlige soldater mange ganger så mange sivile som de palestinerne som blir drept i krigen mot Israel. Det har minimal interesse. Tyrkerne har ført en svært brutal krig mot sine kurdere, dekningen var minimal. (Det er en forholdsvis rolig periode akkurat nå i 2009 i den konflikten.)

Det foregår altså hele tiden en sterk overdekning av vold som kan knyttes til Israel sammenlignet med all annen voldsbruk i fjerne områder. Dersom vold fra muslimsk side hadde vært overdekket like systematisk, ville alle ha kalt det rasisme eller andre negativt ladede begreper. Men når det er jøder som rammes, er det politisk korrekt. Dekningen pisker opp hat mot Israel, mot jøder og mot Israels venner også i Norge. Det fikk vi tydelig se i forbindelse med den pro-israelske demonstrasjonen i Oslo i januar 2009 (under Gaza-krigen).

Dette gjelder også selv om representanter for Israel og Israels venner av og til får komme med en forklaring, og selv om hvert eneste ord i reportasjene skulle være nøyaktig sant og ingen bilder manipulert. Dersom man ikke har tilsvarende dekning og ikke viser tilsvarende bilder fra andre konflikter, blir det en skeiv dekning som fremmer hat.

Gjentakelser
Det er ikke bare det at krigføring som Israel er innblandet i dekkes langt, langt sterkere enn annen krigføring mens den pågår. Israels “synderegister” gjentas stadig.

Bare ett enkelt eksempel på vold fra ikke-jøder: Fra 1952 til 1962 førte Frankrike kolonikrig i Algerie. Anslagene over antall drepte algirere varierer fra 350.000 til 1,5 millioner, med utstrakt bruk av tortur. Sammenligningsvis døde ca. 18.000 franske soldater (6000 av dem av andre grunner enn kamp), ifølge Wikipedia. Hvor ofte hører og leser vi om dette når vi får en reportasje fra dagens Frankrike? Jeg vil påstå nesten aldri. Det samme med andre land med blodig fortid, langt mer enn Israel har, enten de er vestlige eller “fremmedkulturelle”.

Til sammenligning: Min lokalavis, Stavanger Aftenblad, har nå nylig hatt en medarbeider (med fotograf) på reise i Israel igjen. Som alle andre fra Aftenbladet som reiser til Israel, passet han på å få med hva Israel skal ha gjort i 1948 da ca. 700.000 arabere (som siden har begynt å kalle seg palestinere) flyktet. Dette får Aftenbladet med hver gang, så langt jeg har kunnet se. Samtidig har det hittil ikke hendt at Aftenbladet har behandlet redaksjonelt jødene som flyktet den andre veien, i mange tilfeller av meget gode grunner (de ble utsatt for trusler og vold, i noen tilfeller direkte fordrevet). Og det er nesten utenkelig at Aftenbladet tar opp noe annet gammelt flyktningproblem (finner, tyskere, …).
Bare det ene som kan brukes mot Israel, terpes om igjen og om igjen.
Og ellers kjøres det på nytt på Gaza-krigen for et år siden. Når dette skrives, har jeg nettopp lest en dobbeltside om det. Jeg kan ikke huske noen tilsvarende markering av andre kriger i ettertid.

I forholdet til Israel er Aftenbladet typisk for norske medier. Voldsbruk i nåtid og fortid behandles helt annerledes når Israel kan gis skylden enn annen voldsbruk, også fra vestlige land. Dersom en tilsvarende forskjellsbehandling hadde rammet muslimer, hadde alle forstått at dette er uforsvarlig og egnet til å piske opp hat. Men den grunnleggende fiendtligheten i Norge mot jødenes stat gjør at skeivdekningen er godtatt når den rammer jøder.

Ingen sammenligning
I sammenheng med foranstående: Israel behandles som om det skulle være det eneste landet i verden. Det palestinske flyktningproblemet sammenlignes ikke med andre flyktningproblemer. Israels krigføring sammenlignes ikke seriøst med andre lands krigføring. Israel tåler å bli sammenlignet med hvem som helst som fører krig, men det skulle en ikke tro ut fra dekningen.

Diskrimineringen av muslimene i Israel sammenlignes ikke med diskriminering av minoriteter i andre land. Til Israel stilles det ideelle krav, med stor kritikk når det ikke lever opp til kravene. For eksempel får Israel kritikk for at muslimene i Israels har dårligere utdanning enn jødene. Men forskjellen mellom muslimer og flertallsbefolkning i Israel er mindre enn den er mange steder i Europa. Det har ingen interesse. Israel kritiseres uten å sammenligne med andre land.

Underfokusering på store tragedier
Som nevnt var det borgerkrig på Sri Lanka samtidig med Gaza-krigen i overgangen 2008-09. Det var 10-20 ganger så mange døde på Sri Lanka som i Gaza. Både tamiler og mange andre reagerte på den påfallende mangelen på interesse for tamilenes skjebne. Det ble ikke noen mediestorm som kunne påvirke regjeringen på Sri Lanka til en mindre brutal politikk.

Det har vært en rekke andre store voldskatastrofer også, for eksempel i Darfur i Sudan og i Kongo. Jan Egeland og andre har stått fram med sterke appeller. Responsen i mediene er minimal. Når noen spør om grunnen til mangelen på interesse, møtes det med øredøvende taushet. Denne mangelen på dekning har sikkert kostet tusener av mennesker livet på grunn av manglende nødhjelp og ikke minst manglende politisk støtte. Den gir tyrannene større handlingsrom.

Jeg har aldri sett noen fra de store mediene gi et seriøst svar på hvorfor det er en så grenseløs stor forskjell i dekning av konflikter hvor Israel er innblandet på den ene siden og alle andre konflikter på den andre, og på den oppsiktsvekkende mangelen på interesse for tragedier som til dels har folkemordsdimensjoner. Jeg kan ikke si noe sikkert om grunnen. Men dersom alle konflikter skulle dekkes i forhold til tapstall og nød, ville Israels krigføring framstå slik den egentlig er: Mindre brutal enn andre lands krigføring, også vestlige lands. Man vil kanskje unngå at folk forstår det.

Mediene rapporterer veldig lite om andre gamle flyktningtragedier enn den palestinske. Her gjelder det samme: Hvis flyktningtragediene ble framstilt i forhold til antall flyktninger og graden av død, ville palestinernes flukt reduseres fra den eneste mange kjenner til og til noe nokså ordinært, som ikke minst jødene gjennom historien har opplevd hundrevis av ganger.

Ibsen skriver: “Man skal ei granske hjerter eller nyrer. Det er ei verv for støv, men for dets styrer.” Så jeg skal være forsiktig med å si noe om hva som bevisst ligger bak dekningen i de ulike redaksjoner.

Men virkningen av dette, og mye annet lignende, mener jeg berettiger kritikken mot Norge for fiendtlig holdning mot Israel i politikk, medieverden og kirkeliv. Om man skal kalle det antisemittisme eller jødehat, er et spørsmål om ordbruk. Det legitimerer i hvert fall det hatet som er i ulike deler av befolkningen og pisker opp mer hat. Og det ville, om det ble gjennomført, føre til at jødene mister sitt land. Mange nordmenn er forhåpentligvis ikke helt klar over hva de er med på.

Jeg håper at vi, Israels venner, lykkes i å få dette bedre fram.

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Ingen artikler å vise