Norge fører krig slik som Israel II

Etter som ny informasjon om norske militære aksjoner i Afghanistan blir avdekket i høstens bokutgivelser, blir hykleriet i tidligere norsk kritikk av Israels «overdrevne maktbruk» og «uproporsjonale krigføring» stadig mer tydelig.

To nye bøker som har kommet i høst gir ny innsikt i norsk krigsinnsats i Afghanistan.
To nye bøker som har kommet i høst gir ny innsikt i norsk krigsinnsats i Afghanistan.
  • I september omtalte Miff.no den nye Gyldendal-boken Krigshelten, Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle for første gang. Der kommer det fram hvordan en norsk offiser utpekte et tilsynelatende sivilt mål – et hotell – for bombing av NATO. Da amerikanerne bombet ble også den kinesiske ambassaden rammet. Dersom israelske ledere involvert i denne typen luftangrep kommer til Norge, kan de risikere å bli arrestert og anklaget for krigsforbrytelser. Våre egne offiserer hedrer vi, påpekte MIFF i artikkelen Norge fører krig slik som Israel. Her kommer oppfølgeren; Norge fører krig slik som Israel II.

 

Voldsom norsk maktbruk

I boken På våre vegne forteller norske soldater fra sin tjeneste i Afghanistan.
I boken På våre vegne forteller norske soldater fra sin tjeneste i Afghanistan.

Nå i oktober har også Aschehoug kommet med en bok som forteller det mange ikke liker å høre om norsk krigføring. På våre vegne – Soldatberetninger fra Afghanistan er ført i pennen av Malin Stensønes. Hundre soldater er intervjuet, alt fra «spesialsoldatene som i 2001 assisterte USA i jakten på Taliban-ledere i Tora Bora-fjellmassivet, til Telemark bataljon som i 2009-2010 var involvert i de voldsomste kamphandlinger for norske soldater siden 2. verdenskrig», skriver Aftenposten.

Du kan lese denne artikkelen på norsk fordi det er Israel-venner som støtter MIFFs arbeid med kontingent og gaver. Klikk her for å bli med på laget! 

Soldatene forteller som «voldsom norsk maktbruk», skriver VG. De «reagerer på hvordan de nærmest dro ut på drapsraid».

– Vi tok livet av mennesker som ikke var i stand til å forsvare seg. De visste ikke at vi var der. Det føltes urettferdig og moralsk feil, sier oberstløytnant Rune Wenneberg i boken. I ett tilfelle «eliminerte» Wennebergs styrke «en gruppe bevæpnede opprørere» som «åpenbart [var] klare til kamp» på 3,5 kilometers avstand. Ifølge Aftenposten antok bare de norske soldatene at det var afghanske opprørere.

Malin Stensønes er direktør for Osloregionens Europakontor. Hun har tidligere vært bl.a. politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet under Bondevik I-regjeringen. (Foto: Aschehoug)
Malin Stensønes er direktør for Osloregionens Europakontor. Hun har tidligere vært bl.a. politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet under Bondevik I-regjeringen. (Foto: Aschehoug)

– Dette er skoleeksemplet på hvordan vi ønsker å slåss, sier Wenneberg. «Uten fare for oss selv og slik at vi utnytter våre sterke sider og en situasjon der motstanderens kapasitet er irrelevant.»

 

Egne soldater går foran fiendens sivile

Det er lite oppsiktsvekkende i dette. Når det kommer til stykket gir alle stater høyere beskyttelsesprioritet til sine egne soldater enn fiendens sivilbefolkning, sier filosofiprofessor Asa Kasher, som er en etisk rådgiver for de israelske forsvarsstyrkene (IDF).

En soldat som identifiseres som «Tor» (35) forteller hvordan norske styrker praktiserer proporsjonalitet i maktbruk. «Vi får oss av og til et dask på haka, og så svarer vi tilbake med å knuse den som dasker med slegge», sier han i boken.

Når Israel har brukt overlegen makt i krigssituasjoner for å beskytte egne soldater, har de ofte høstet kritikk fra Norge. Kanskje det vil bli noe bedre når norske politikere og redaktører får lest de norske soldatenes beretninger fra Afghanistan? Kritikken vil i hvert fall lyde mer hyklersk enn den noen gang har gjort tidligere.

 

Krohn Devold ville gi frie tøyler

Stensønes understreker at soldatene har gjort det de er pålagt å gjøre fra toppen. I boken om Trond Bolle kommer det fram at daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold ønsket å gi de norske spesialstyrkene «færrest mulig begrensninger» i bruk av dødelige vold da de skulle delta i Afghanistan under amerikansk kommando. Krohn Devold gikk selv gjennom engasjementsreglene («Rules of engagement») med kampstyrken. «Hun var redd for at de norske spesialstyrkene skulle bli det hun selv kalte et B-lag,» skriver forfatterne Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass.

«Under den første operasjonen i Afghanistan var det ikke så strenge regler for når det kunne åpnes ild. Den gang var tre MAMs, Millitary Aged Males (menn i militær alder), som var ute på nattetid, regnet for å være et lovlig mål.»

Vi kan tenke oss ramaskriket det ville blitt i Norge dersom det skulle bli kjent at Israel hadde slike engasjementsregler! (Noe de åpenbart ikke har.) Når den norske regjering og norske styrker selv står ansvarlig for slikt, lekker det ut på side 167 i en biografisk bok ti år etter hendelsene, uten at det ser ut til å vekke noe slags politisk oppstuss av betydning.

 

Offensive angrepsoperasjoner

At engasjementsreglene for spesialsoldatene var liberale, betyr det ikke nødvendigvis at maktbruken var overdreven, langt mindre brudd på krigens folkerett. Spesialsoldatene som først og fremst har tjenestegjort sør i Afghanistan sier i boken På våre vegne – Soldatberetninger fra Afghanistan at de brukte minst mulig makt. Det er fra mer regulære styrker som har kjempet i nord at rapportene om tøffere maktbruk kommer. (Selv om disse soldatene også mener maktbruken var nødvendig.) Det viser seg at norske styrker oppsøkte strid bevisst og viste styrke for å sette seg i respekt hos Taliban.

«Jeg vil tro at mange både vil bli overrasket og rystet over beskrivelsene av de offensive angrepsoperasjonene Norge har gjennomført med konvensjonelle styrker nord i Afghanistan. Selv ble jeg det. De operasjonene som omtales, er bare et lite utvalg av dem jeg har fått beskrevet, og det er heller ikke nødvendigvis slik at de mest brutale beskrivelsene er med,» skriver Stensønes i boken.

 

Maktbruk må sees i sammenheng

I boken til Stensønes etterlyser etterretningssoldaten «Tor» behovet for å se maktbruken i sin sammenheng. Ifølge Aftenposten sier han i boken:

«Krig er krig. Når du hører at norske styrker har vært i trefninger, forstår de fleste hva det innebærer. Man behøver ikke se en kar som sitter nedi en stridsvogn og brøler av dødsangst for å skjønne hva det betyr. For meg får dette et underholdningspreg jeg er ukomfortabel med. Jeg forstår behovet for å få fram den usminkede sannhet, men ofte synes jeg at ting tas ut av sin sammenheng på en veldig uheldig måte.»

Det samme poenget har MIFF og andre venner av Israel understreket gjentatte ganger. Mediedekningen av Israels konflikter, hvor ting ofte er blitt tatt ut av sin sammenheng på ekstremt uheldige måter, har bidratt til å piske opp et hat mot Israel i Norge. På grunn av den urettferdige dekningen tror fire av ti nordmenn at Israel behandler palestinerne som nazistene behandlet jødene under andre verdenskrig.

 

Kåres til helter

Selv om Stensønes, ifølge Aftenposten, har villet avstå å skrive en politisk bok, er hun ikke redd for å erklære at «disse soldatene er vår tids krigshelter.»

Slik ser også israelere flest på sine soldater. Det er imidlertid én viktig forskjell. Israelske soldater kjemper mot fiendtlige væpnede grupper som befinner seg bare noen få kilometer (av og til enda mindre) fra israelske tettsteder. Taper de bare én trefning mot en angripende gruppe kan nære slektninger av soldatene som bor i nærheten av Gaza og de palestinske byene på Vestbredden være truet på livet. Norske styrker kjemper mot en fiende som er 5000 kilometer fra Oslo. Taper de én eller ti trefninger vil ingen i Norge være umiddelbart truet.

 

Noen flere eksempler

Boken Krigshelten, Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle inneholder flere interessante eksempler på hva norske soldater og offiserer opplever og tillater seg under krig.

  • Trond Bolle deltok på kurs sammen med britiske spesialstyrker (SAS). Da han forsøkte å rømme fra fangenskap ble han straffet med “et kraftig slag i ansiktet med en geværkolbe”. “Behandlingen var grovere enn det krigens folkerett gir adgang til,” skriver forfatterne. (Side 82)
  • Norske etterretningsoffiserer på Balkan måtte stadig “bryte etiske barrierer for å skaffe til veie opplysningene de trengte”. (Side 110)
  • En av de viktigste informantene norsk etterretning hadde i Makedonia, Albania og Kosovo på slutten av 1990-tallet var “en internasjonalt etterlyst gangster med tette bånd til mafiaen i Napoli”. En annen kilde samlet inn penger fra kosovoalbanere i utlandet. “Pengene ble brukt til både væpnet kamp og humanitær hjelp.”
  • For å gi inntrykk av å være et FN-kjøretøy, kjøpte de norske etterretningsagentene en hvit Toyota Land Cruiser med norske registreringsskilter fra Ørsta i Møre og Romsdal. “Dermed fikk bilen et norsk registreringsskilt med bokstavene UN først i bilnummeret. Meningen var at folk skulle misforstå og tro at den hvite bilen var et FN-kjøretøy.” (Side 123) Etter krigens folkerett er det forbudt å delta i krigshandlinger (som etterretningsoperasjonene kan sies å ha vært) under dekke av et beskyttet symbol, som for eksempel FN-identitet.

 

Fienden har samme krigsrop

Det er åpenbart mange ulikheter mellom norske krigsoperasjoner i Afghanistan og IDFs operasjoner mot palestinske militsgrupper, men også en rekke likheter. Både norske og israelske soldater har de siste årene stått overfor fiender med det samme krigsropet. Hundrevis av unge norske menn vil for resten av livet forbinde frykten for å dø i harde kamphandlinger med islamistenes krigsrop “Allahu Akbar” (“Allah er størst”). De samme assosiasjoner sitter tusenvis av israelske soldater igjen med.

Det er nok få norske soldater som har latt seg overbevise om at Allah er størst. Etter å ha overlevd harde trefninger med afghanske opprørere, konkluderte de nok heller – med takknemlighet – at “Gud er norsk” (side 234 og 299).

Forrige artikkelIDF-offiser skadet av veibombe
Neste artikkelMassakrer og flukt i 1948
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -