Utenriksdepartementet sendte ut en pressemelding onsdag ettermiddag. Her uttrykker utenriksminister Espen Barth Eide glede over at nordiske land skal samarbeide i luftovervåkning av Island. Det er det blitt enighet om på et møte for nordiske utenriksministre under et møte i Helsingfors. Alt dette er sikkert vel og bra.
Men i pressemeldingens siste avsnitt heter det:
I erklæringen fra møtet i Helsingfors uttrykker de nordiske ministrene sin bekymring for de fortsatte blodsutgytelsene i Syria og over utvidelsen av israelske bosettinger i de okkuperte områdene.
Man kan mene mye forskjellig om utbygging av israelske bosetninger på Vestbredden, men det blir alvorlig tåkelegging når bekymring for dette sidestilles (og likestilles?) med bekymring for en borgerkrig som i gjennomsnitt krever minst 150 menneskeliv daglig!
Da glemmer man lett at de israelske bosetningene, til tross for utbygging gjennom flere tiår, ikke dekker mer enn 3 prosent av arealet på Vestbredden. (Dette er tallet til Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, som vanskelig kan beskyldes for å være i lommen til sionister og ha tilbøyelighet for å støtte bosetninger!)
Da glemmer man lett at Israel gjentatte ganger har vist vilje til å forhandle om en endelig grense mellom Israel og en palestinsk stat, slik at den territoriale konflikten kan avsluttes.
At palestinske selvstyremyndigheter de siste fire årene – også da Israel hadde en midlertidig byggestans – har nektet å forhandle, lukker man selvsagt helt øynene for. Den eksplosive byggeveksten på palestinsk side er også i blindsonen.
Redselsfullt urettferdig
Det finnes et sted mellom 150 og 200 territorielle konflikter rundt omkring i verden. Man finner slike konflikter på alle kontinenter. I svært mange av disse pågår det stadig bygging av parten(e) som for øyeblikket har kontroll, men nordiske utenriksministre verken bryr seg eller bekymrer seg for noen av disse bortsett fra israelsk utbygging i ørsmå deler av de gamle jødiske kjerneområder i Judea og Samaria. Arealet som bosetningene dekker tilsvarer arealet som Sørum kommune utgjør av Akershus fylke.
Å stadig løfte fram utbygging i bare ett av de utallige omstridte områdene som en årsak til ministerial bekymring vitner i beste tilfelle om misforstått omsorg og kunnskapsløst engasjement. Hadde det vært et engangstilfelle som ble balansert over tid, kunne det kanskje også blitt forstått og vært unnskyldt. Når det er et fast mønster blir det å utsette Israel for en dobbelstandard.
Når det av utenriksdepartementet ensidig heves opp til bekymringsnivå tilsvarende nedslakting av 150 mennesker daglig, blir det redselsfullt urettferdig.
Opprørt og dypt bekymret
Selve erklæringen [ekstern PDF] fra møtet avslører at fokuset til utenriksministerne var ørlite bredere enn det kommunikasjonsmedarbeiderne til Espen Barth Eide røper. Foruten de nordiske sakene er det også drøftet menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland og valg i Ukraina.
Men bortsett fra dette var det altså bare «Syria/ Libanon» og «Palestinske territoriet/ Israel» som stod på sakskartet.
Formuleringene i erklæringen viser seg å være noe mer nyanserte enn i utenriksdepartementets pressemelding.
De nordiske utenriksministrene er ikke bare bekymret, de er «opprørt» over de fortsatte blodsutgytelsene i Syria. Hos deltakerne i møtet hersker det «ingen tvil om Assad-styrets barbari», som ikke kan fordømmes hardt nok.
Til gjengjeld er ikke utenriksministrene bare bekymret for «ekspasjonen av israelske bosettinger i det okkuperte området», de er «dypt bekymret». «Bosettingene er i strid med internasjonal lov og det største hinderet for en tostatsløsning,» heter det i erklæringen.
Israelere flest mener nok at utbyggingen som pågår ikke er i strid med internasjonal lov. Likevel er det delte oppfatninger omkring bosetningene internt i Israel.
Det er mange hindrer for en tostatsløsning. Splittelsen mellom Hamas og Fatah er én av dem. Palestinerne har i realiteten allerede to stater, én på Gaza og den andre på Vestbredden. Hovedhinderet for en løsning er at selv de «moderate» palestinske lederne ikke godtar at Israel skal forbli en jødisk stat. Fatah har nok anerkjent at de må forholde seg til staten Israel som en faktisk realitet, men de har aldri anerkjent Israels rett til å fortsette å eksistere. At alle nordiske utenriksministre er blinde for palestinske lederes dobbeltspill er tragisk, og hindrer at Norden kan delta konstruktivt i fredsarbeidet.
