Den viktige erkjennelsen

I Midtøsten “er det to små landområder som er mest fredelige”, Israel og Vestbredden. Det sa utenriksminister Espen Barth Eide til Jerusalem Post denne uken.

Utenriksminister Espen Barth Eide møter president Mahmoud Abbas i Ramallah 27. august 2013. (Foto: Frode Overland Andersen, UD)
Utenriksminister Espen Barth Eide møter president Mahmoud Abbas i Ramallah 27. august 2013. (Foto: Frode Overland Andersen, UD)

KOMMENTAR: En slik erkjennelse sitter nok veldig langt inne hos en norsk Ap-politiker. I store deler av det norske samfunnet har konflikten mellom Israel og palestinerne de siste tiår blitt frastilt som “alle konflikters mor”. Uttrykket ble brukt av Dagbladet i en lederartikkel senest i helgen. “Fra denne håpløse striden mellom to folk som gjør krav på samme territorium, har nye problemer og kriger oppstått stadig flere steder,” fikk redaktørene seg til å skrive.

Dagbladets konspirasjonsteori blir punktert med noen enkle spørsmål. Har konflikten mellom shia og sunni-muslimer oppstått etter 1948, eller går den tilbake til Muhammeds fetter Ali på 600-tallet? Oppstod konflikten mellom muslimer og koptere i Egypt da jødisk innvandring begynte til Palestina på 1800-tallet, eller går den over tusen år tilbake, til tiden da Egypt hadde kristent flertall og muslimene kom inn som fremmede erobrere? Har drusere, alawitter, arabere og beduiner levd uten problemer og kriger før jødene fikk sin egen stat? Det finnes utallige og lange konfliktlinjer i hele det store Midtøsten som har ingenting med Israel å gjøre. Og flere kunne lett ha blitt mye mer blodige dersom Israel ikke hadde blitt opprettet. Ta som to eksempel Israels innsats for å forhindre massemorderne Saddam Hussein (1981) og Bashar Assad (2007) fra å få atomvåpen.

Alle fakta i saken til tross, er to generasjoner norske journalister og politikere blitt flasket opp med troen på den ville påstanden som Nils A. Butenschøn presenterte i sin bok “Drømmen om Israel” i 1984. Konflikten som opprettelsen av Israel har skapt, er “kanskje det største moralske dilemmaet i vår tid”, skrev han. En slik påstand må bygge på minimal global oversikt eller grovt feilinnstilt moralsk kompass. Det har ikke hindret at Butenschøns karriere er blitt kronet med direktørstilling i Norsk senter for menneskerettigheter. Det har gitt ham klippekort i NRK.

Ikke alle nordmenn med aksjer i “fredsprosessen” er så politiserte som Dagbladet og Butenschøn. For flere er nok engasjementet drevet fram av et oppriktig ønske om å hjelpe partene, og en tro på at det vil hjelpe verden.  Kan vi bare få slutt på denne konflikten, vil freden senke seg over jorden, synes mange å mene. Derfor har man brukt mye tid og milliarder av kroner på prosjektet.

Nå beskriver utenriksministeren i Jerusalem Post det som alle ser – “de dramatiske hendelsene over alt i regionen, fra Egypt til Syria, Libanon og den apokalyptiske terroren vi har sett over alt”. Deretter nevner han “at det er to små landområder som er mer fredelige” – Israel og Vestbredden. Journalist Herb Keinon skriver at Barth Eide gjorde det “uten å påpeke ironien”.

Israelerne kan ikke annet enn å se ironien. Her kommer den ene utenlandske topplederen etter den andre for å lage fred mellom Jerusalem og Ramallah, mens tusenvis av mennesker blir drept hver uke i nabolandene. Hvorfor ikke begynne med å gjøre en fredsinnsats der dødstallene er sekssifret og flyktningtallene syvsifret? spør israelerne seg.

Det er ikke et spørsmål for å avspore veien til fred med naboene. Israelerne lengter etter aksept for å forbli en jødisk stat i fred med naboene. De spør fordi de er usikre på framtiden, og status quo er mye bedre enn det de fikk etter Oslo fra 1993.

Jeg blir redd når jeg hører ordet “fredsprosess”, sa en israeler som stilte spørsmål fra salen under MIFFs Israel-debatt i Oslo tirsdag. Hans frykt deles av mange israelere. De har opplevd at internasjonalt press mot Israel tvang landet til tilbaketrekninger og kompromisser som åpnet en flodbølge av vold og terror.

Barth Eides erkjennelse av situasjonen i Midtøsten bør bane vei for en mer realistisk og forsiktig linje fra Ap mot Israel. Samme hvilken farge en ny norsk regjering får, må den innse at vi ikke nødvendigvis har løsningen på problemet. Vi forstår kanskje ikke en gang hva problemet er?

 

 

Relaterte artikler:

Dagbladets hjernesvulst

Avisen Dagen kommenterer Dagbladets lederartikkel om konflikten mellom Israel og palestinerne som “alle konflikters mor”.

 

DEL
Forrige artikkelEspen Barth Eide: – Jeg ble feilsitert av NTB
Neste artikkelHvorfor kjemiske våpen er rød linje
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF.
Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet.
Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.