Kirkeuka til ensidig hets mot Israel

Gjør klar for en ny kristen hetsuke mot Israel. 22.-28. september arrangerer Den norske kirke med flere “Den internasjonale Kirkeuka for fred i Palestina og Israel”. Les MIFFs analyse av programmet og innholdet.

Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd og biskop Atle Sommerfeldt skal begge delta i Kirkeuka. (Foto: Kirken)
Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd og biskop Atle Sommerfeldt skal begge delta i Kirkeuka. (Foto: Kirken)
MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

18. september presenterte Den norske Kirkes nettside det norske programmet og et engelskspråklig ressurshefte for Kirkeuken. Alle menigheter oppfordres til å slutte opp om “fredsuka gjennom bønn og andre aktiviteter”. Hovedoverskriften for årets kirkeuke er “Jerusalem: rettferdighetens og fredens by”.

 

Sammendrag

Etter en gjennomgang av Kirkeukas program og ressurshefte kan vi oppsummere i følgende punkter.

  • Den totalt ensidige trenden fra 2012 fortsetter. Ifjor ble ikke en eneste israeler invitert til å delta, mens palestinere deltok i alle møtene. I år har man hentet én israelsk stemme, men som på ingen måte er noe representativ. Israeleren kommer fra ytre venstreside og arbeider for at israelske ungdommer skal nekte førstegangstjeneste. Samtidig har man en lang rekke talere og filmvisninger som formidler palestinernes side.
  • Ressurshefte inneholder en lang rekke anklagepunkter mot Israel, blandet med bibelvers som brukes til å gi kritikken en teologisk forsterkning. Det finnes ikke spor av at argumenter fra Israels skiftende regjeringer eller representative jødiske stemmer kommer til uttrykk. Å blande religion med politikk er tydeligvis sann gudstjeneste, bare det kan gå ut over israelere.
  • I det engelskspråklige liturgiforslaget til kirkeuka skal presten og menigheten erkjenne at kirken er “medskyldige i synden til den israelske okkupasjonen”. De palestinske kirkelederne feller tårer over mangler og feil de ser i Jerusalem, men lukker effektivt øynene for etnisk rensning i arabiske land og grove menneskerettighetsbrudd hos palestinske selvstyremyndigheter. Redslene vi ser i den arabiske verden forstyrrer ikke de palestinske (og norske) kristenlederne, dersom de bare kan demonisere den zionistiske staten i gudstjenester. Liturgien nevner ikke Israels folk eller jødene med et ord, og fremstiller palestinere som uskyldige offer.
  • De aller fleste norske arrangørene av Kirkeuka går inn for boikott av Israel i en eller annen form. “Siktemålet er å gi et kirkelig bidrag til å sikre legitime rettigheter og en sikker fremtid for begge folk,” heter det i første avsnitt. Når man ser på sammensetningen av program og ressurser, er det lite grunn til å feste tiltro til de fine ordene. (Norske kirkeakademier melder at de ikke har tatt stilling til spørsmålet om noe slags boikott av Israel.)
  • Palestinernes væpnede terrorkamp mot Israel nevnes ikke med et ord, heller ikke i tilfeller hvor israelske sikkerhetstiltak blir fordømt.

Konklusjonen er klar: Også i år er Kirkeuka en ensidig hetsfest mot Israel.

 

Under følger en mer grundig gjennomgang av materialet.

 

Det norske programmet

I Norge vil det bli avholdt en rekke møter, filmvisninger, seminarer og andakter i løpet av kirkeuka. Programmet er ensidig lagt opp til å formidle palestinernes sak.

Det er ikke én eneste mainstream israelsk eller jødisk stemme som skal dele sine perspektiver på noen av samlingene. Det er heller ikke invitert noen nordmenn som er kjent for å formidle informasjon med forståelse for Israel.

Kun én israeler er listet i programmet, Ruth Hiller fra New Profile. Organisasjonens mål er å “demilitarisere det israelske samfunnet” og “avslutte okkupasjonen av Palestina”. De forsøker å få flest mulig unge israelere til å nekte militærtjeneste. Ifølge et intervju med amerikansk-israelske Hiller publisert på nettsiden til Jewish Voice for Peace, har gruppen kun 40-60 aktive medlemmer. Det sier mye om hvor lite representativ gruppen er for israelere flest. Hiller skal tale på et lukket møte ved Rønningen folkehøgskole og delta på et seminar i Domkirka i Bodø.

Hind Khoury er en av de andre gjestene fra Midtøsten. Hun presenteres i programmet som “tidligere palestinsk minister for Jerusalem”. Ifølge Wikipedia fungerte hun i denne rollen fra mars 2005, og litt ut i 2006, etter at hun mislykkes å bli valgt inn i parlamentet.

Khoury er neppe noen talsmann for kompromisser med Israel. “Palestinerne vil holde fast på sine rettigheter, samme hva som skjer,” erklærte hun i dette videointervjuet fra 2011. I samme intervjuet priset hun den arabiske våren, og så på det som “en vei opp” for den arabiske verden og det palestinske folk. Khoury, som selv er en kristen palestiner, mener kristne i hele verden burde være opptatt av “urettferdigheten” som palestinerne opplever. I et videointervju på YouTube presenterer hun det palestinske samfunnet som “pluralistisk” og “veldig tolerant”. Freedom House gir selvstyremyndighetene i Ramallah strykkarakterer når det gjelder politiske rettigheter og borgerrettigheter.

Det er verdt å merke seg at Khoury er tidligere talsmann for de palestinske selvstyremyndighetene. Fra israelsk side gis det ikke noen lignende representasjon på kirkeuka. Til tross for dette kan Khoury vise seg å bli en av de mer moderate stemmene under Kirkeuka.

Eilert Rostrup står oppført som kontaktperson for andakten som skal bli avholdt onsdag 25. september. Andakten skal handle om “Fred i Midtøsten”. Rostrup er direktør for Karibu stiftelsen, som samarbeider tett med Kairos Palestine. De palestinske kristenlederne i sistnevnte gruppe målbærer ikke bare tradisjonell erstatningsteologi, men en gjennomgående anti-israelsk retorikk blandet med bibelvers. Kairos Palestine er også ivrig tilhenger av boikott og sanksjoner mot Israel, “alt som er produsert av okkupasjonen”. De ser det som en kristen plikt å “gjøre slutt på den eksisterende ondskap, å frigjøre både overgriperen [Israel] og ofrene for urettferdigheten [palestinerne]”.

Berit Hagen Agøy skal også ha ansvar for en andakt om “Fred i Midtøsten”. I 2010 sa hun til Vårt Land at det “naturligvis” er viktigere at 1948-flyktninger og deres etterkommere får vende tilbake enn at jødene forblir i flertall i Israel. Hun har også antydet at jødene i Israel, bare i kraft av sitt ønske om å beholde flertallet i landet, skaper fiendebilder.

Blant de andre norske programinnslag i Kirkeuka, er kanskje biskop Atle Sommerfeldt den mest kjente. Som tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp har han ledet en organisasjon som har kommet med en lang rekke ensidige fordømmelser mot Israel. Kirkens Nødhjelp kjemper for palestinernes “rett til å vende tilbake”. Dersom Israel skulle bli tvunget til å gå med på dette kravet, ville den jødiske staten i løpet av kort tid blitt arabisk.

Onsdag 25. september inviterer Rettferdig fred, Politisk Utvalg i KFUK-KFUM Global og Norges Kristelige Studentforbund til “Rettferdig Filmkveld: Ungdom fra Palestina“. Fire unge palestinere skal fortelle, og filmen Mellom murene skal vises. Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at det ikke vil bli servert noen israelske perspektiver denne kvelden heller. Den andre filmen som Kirkeuka synes det er viktig at folk får se, er The Village under the Forest. Du gjettet riktig, også dette en anti-israelsk film som blir varmt tatt imot av boikott-tilhengere verden over.

Torsdag 26. september skal Kvekerne arrangere et seminar. Det er ikke overraskende, da kvekerbevegelsen internasjonalt er aktive tilhengere av boikott.

 

Det internasjonale ressursheftet

Kirkeukas ressurshefte er på engelsk. Forfatterne av det 21 siders store dokumentet erklærer som sitt mål på forsiden å bidra til “en slutt på den israelske okkupasjonen av Palestina og en rettferdig fred for alle i Palestina og Israel”.

På side to begynner første setning slik: “Jerusalem er hjemmet til tre verdensreligioner: Jødedom, kristendom og islam.” Man kan bare undre seg om forfatterne, tolv palestinere og medforfattere fra syv andre land, ikke kjenner til Mekka og Medina? I mange århundrer, da ulike muslimske imperier kontrollerte Jerusalem, hadde den bare noen få tusen innbyggere. Byen ble aldri gjort til en politisk hovedstad, men ble styrt fra fjerne hovedsteder. Mens jøder i eksil hele tiden hadde en religiøs lengsel tilbake til byen, misbrukte muslimske herskere og den lokale arabiske befolkningen sjansen til å utvikle byen.

Jerusalem er “tragisk delt” og innbyggerne “lever under en ulovlig militær okkupasjon”, fortsetter teksten i ressursheftet. “Staten Israel hevder eksklusiv suverenitet over Jerusalem, et krav som bare kan bli opprettholdt med undertrykkelse og urettferdighet, nektelse av menneskerettigheter, forakt for internasjonal lov, stengt tilgang til religiøse steder og ytringsfrihet.” Forfatterne vil ha en “åpen og inkluderende by for alle”. Zionistenes eksklusive krav på Jerusalem går imot det bibelske budskap om kjærlighet, rettferdighet og forlikelse, hevder de. “Jerusalem har blitt en kilde til kamp i stedet for fred,” siterer forfatterne fra Kairos-dokumentet. Samtidig intensiverer de selv denne striden og bringer den innenfor kirkeveggene.

Mandag 23. september er temaet “Jerusalem – en åpen og inkluderende by for kristne, jøder og muslimer”. Forfatterne nevner en rekke klagepunkter som den arabiske befolkningen i Jerusalem har mot israelske myndigheter, uten å nevne israelske argumenter med et ord. “I dag er det vår bønn at Jerusalem, og hele Palestina, må bli frigjort fra okkupasjonens synd.” Menighetene som deltar i Kirkeuka blir oppfordret til å demonstrere mot Israels eksklusive krav på Jerusalem. Forfatterne nevner ingenting om de muslimske vaktene på Tempelplassen som nekter jøder og kristne å be på en synlig måte.

Tirsdag 24. september er temaet “Avvikle bosetningene, og deltakelse i rettferdige forhandlinger om Jerusalems status”. Igjen får vi en liste over klagepunkter, uten at et eneste israelsk argument kommer fram. Kristenlederne kobler sine anklager mot israelske myndigheter til Jesu klage over Jerusalem i Lukas evangeliet 13. Å blande religion og politikk er tydeligvis sann gudstjeneste. Forfatterne krever en slutt på alle husødeleggelser “som en forløper til fred”, uten å nevne at bygninger som bryter med lokale areal- og bygningslover eller står i veien for viktige infrastrukturtiltak blir ødelagt i alle voksende storbyer.

Forfatterne gjengir anklager om at palestinerne i Øst-Jerusalem blir behandlet som “immigranter”, og det fremholdes gjentatte ganger at de bare har “permanent oppholdstillatelse”. Det blir ikke nevnt med et ord at Israel tilbød statsborgerskap til de aller fleste araberne som kom innenfor Jerusalems nye kommunegrenser etter 1967. Det blir også fortiet at Israel fortsatt tilbyr statsborgerskap til dem som vil ha. Stadig flere palestinere i Øst-Jerusalem velger denne løsningen, og en høy andel sier de foretrekker å være en del av Israel i stedet for Palestina.

Ressursmateriellet forteller om palestinere på Vestbredden som har problemer med å komme seg inn i Jerusalem. Beskrivelsen av problemene er nok betydelig overdreven, og til dels utdatert, men det mest alvorlige er at forfatterne konsekvent utelater å forklare hvorfor Israel har innført sikkerhetstiltak. Det blir heller ikke nevnt at Israel de siste årene, etter at kapasiteten til terrorgruppene på Vestbredden er redusert til et minimum, har blitt stadig mer liberale med innreisetillatelser.

Forfatterne bruker et ord fra Salmene til å argumentere for at jorden tilhører alle, og anvender det som kritikk mot Israel. De samme forfatterne argumenterer sterkt for at “hele Palestina” er deres. De anbefaler leserne å kontakte lokale reisebyrå for å sikre at turer til Jerusalem blir “korrekt beskrevet som reiser både til Israel og Palestina”.

 

Den engelske liturgien

For søndag 22. september har palestinske kristne utarbeidet et eget forslag til liturgi på syv sider. Lederen for gudstjenesten, eller presten, skal bekjenne på vegne av deltakerne at “vi er medskyldige i synden til den israelske okkupasjonen ved å akseptere de urettferdige tiltak som er påført resten av dine barn, og spesielt i din by, Jerusalem”. Deltakerne i gudstjenesten skal svare: “Tilgi oss, vi ber deg, du Miskunnelige.”

Presten skal videre fortelle Herren [Jesus] i bønn at landet hvor han levde og underviste “selv på den tiden var kjent som Palestina”. Han, eller hun, skal “gråte for de undertrykte byer og spesielt for Jerusalem, hvor rigide lover fengsler friheten, hvor tenkning er begrenset og samvittigheten svekket, hvor de som stiller spørsmål blir hengt ut som forrædere, hvor kreativitet og rettferdighet blir slått ned på og hvor pluralisme er i lenker”.

Det er mange byer i Midtøsten hvor man med rette kunne felt tårer av disse grunner. Jerusalem er vel en av de med størst frihet, friest tenkning, mest spørsmål og høyest grad av pluralisme, i hvert fall i religiøs kontekst. Det forstyrrer ikke de palestinske kristenlederne, dersom de bare kan demonisere den zionistiske staten i gudstjenester rundt omkring i verden.

Forfatterne foreslår å dele ut symbolske oliventregrener, som et symbol på fred. “Ødeleggelsen og fjerningen av oliventre av den israelske okkupasjonen er ikke bare et uttrykk for økologisk respektløshet og vandalisme, men også et hån mot Guds skapning og [det palestinske] folket, som på tross av undertrykkelse og lidelse, fortsatt kan rekke sine hender frem med en olivengren til soldater og undertrykkere.”

Gjennom hele liturgien blir Israel nevnt kun to ganger, begge ganger i tilknytning til okkupasjonen som en synd. Israels folk, jødene, jøder, jødisk blir ikke nevnt med et ord. Muslimer blir heller ikke direkte nevnt, men indirekte som “brødrene i dine moskeer”. Jerusalems synagoger blir ikke nevnt, men det kan være dem det blir referert til når forfatterne skriver “andre i deres tilbedelsessteder”.

Liturgien fremstiller palestinerne som uskyldige offer, som lengter etter “rettferdighet. Israelerne er synderne, som ødelegger trær og undertrykker. Forfatterne lengter etter tiden da “ondskapens krefter er nedkjempet av ditt [Guds] bud om kjærlighet, respekt og ære”.

 

De norske arrangørene

Kirkeuka lister opp følgende arrangører: Changemaker, KFUK-KFUM Global, Norske kirkeakademier, Kirkens Nødhjelp, Kvekerhjelp, Mellomkirkelig råd for den norske kirke, Norges Kristelige Studentforbund, Sabeels Venner Norge, Stiftelsen Karibu og Vennenes Samfunn Kvekerne. De fleste av disse – kanskje alle – går inn for boikott av Israel i en eller annen form.

“Changemaker støtter det palestinske oppropet for BDS og oppfordrer det norske Kirkemøtet, Storting og regjeringen til å gjøre det samme. Vi går foreløpig ikke inn for en full boikott, men snarere effektiv og målrettet økonomisk, kulturell og akademisk boikott, sanksjoner og tilbaketrekning av investeringer fra selskaper og institusjoner som er direkte involvert i Israels overgrep,” uttalte årssamlingen til Changemaker i juni 2010. Merk at boikotten av bosetninger bare er et “foreløpig” tiltak.

 

Invitasjonen

Arrangørene for kirkeuka har laget en invitasjon hvor de oppfordrer flest mulig menigheter og bispedømmer til å delta. “Siktemålet er å gi et kirkelig bidrag til å sikre legitime rettigheter og en sikker fremtid for begge folk,” heter det i første avsnitt. Når man ser på sammensetningen av program og ressurser, er det lite grunn til å feste tiltro til de fine ordene.

Arrangørene foreslår å legge inn elementer fra ressursheftet til Kirkeuka i “allerede faste møtepunkter”. Det betyr at deltaker på gudstjeneste i Den norske Kirke kan bli møtt med oppmuntringer til boikott av Israel førstkommende søndag.

 

Det som mangler

I alle de titalls sidene vi har lest med materiale angående Kirkeuka finner vi ikke et kritisk ord om Hamas-regimet på Gaza-stripen eller Fatah-regimet i Ramallah. Norske kristenledere bør gjøre seg kjent med hvilken utforming Fatah valgte på sin logo da de feiret 48-årsdag i januar. De bør også få med seg hvorfor fødselsdagen ble lagt til 1965. Fatah markerer som sin fødsel dagen da deres terrorister forsøkte å ødelegge vannforsyningen til hundretusenvis av israelere. Mahmoud Abbas brukte jubileumstalen til å hylle grandmuftien av Jerusalem som var alliert med Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Dette er bare noen eksempler på utallige eksempler som kunne vært nevnt. Når det gjelder Hamas rekker det å vise til organisasjonens politisk plattform, hvor det uttrykkes en religiøs lengsel etter at naturen skal hjelpe muslimer å drepe jøder. Selv ikke de mest «moderate» palestinske lederne godtar at Israel skal forbli en jødisk stat.

Vi finner selvsagt heller ingenting i Kirkeukas materiale om jødenes historie under muslimsk dominans, eller om jødenes masseflukt fra den arabiske verden. Israels argumenter er fullstendig fortiet.

Les også MIFFs Åpne brev til Kirken.

 

Forrige artikkelIsrael og Aserbajdsjan med stadig tettere bånd
Neste artikkelRouhani tar med seg anti-zionistisk jøde til New York
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -